Ghost – Impera slår tilbake

I mars slapp fenomenet Ghost sin femte skive «Impera», og en måned senere spilte de i Oslo Spektrum. Vi fikk anledning til en passiar med selveste Papa Emeritus på backstagen noen timer før bandet gikk på scenen – men paven var denne gang utkledt som en ordinær og trivelig svenske som hevdet at han het Tobias Forge.

Tekst: Geir Amundsen
Foto:
Micke Eriksson, Jimmy Hubbard
Livefotos: Anne-Marie Forker

– Nå, hvordan har de siste 18 timene i ditt liv vært? Dere spilte på hjemmebane i Stockholm i går kveld?
– Forferdelig! Jeg hater å spille hjemme! Det er det verste jeg vet. Alt er så knotete. Jeg er et vanlig menneske som liker å gjøre ting repetitivt, og helst på eksakt samme måte hver gang, men konserter på hjemmebane blir alltid forstyrret av alle andre mulige greier.
– Og masse familie og kompiser som maser?
– Ja, så jeg er bare glad for at det er overstått. Og dessuten har jeg en kraftig pollenforkjølelse. Jeg er bjørkeallergiker, og det er jo på sitt verste akkurat nå. Det er utrolig slitsomt.
– Når Papa Emeritus spiller i Stockholm, snakker han da svensk eller engelsk til publikum?
– Nei, han er ikke fra Stockholm. Han er ikke svensk.
– Han er en tidløs figur a la Dracula?
– Akkurat. Han er fra det hinsidige, så den illusjonen kan man jo ikke bryte. Men han kan noen fraser på gebrokkent svensk, norsk, polsk – hvor enn han befinner seg.
– Og nå kommer dere direkte fra Stockholm i buss?
– Ja, nettopp. Men det er ikke så slitsomt som mange kanskje tror. Det hadde vært mye mer slitsomt å overnatte i Stockholm og så dra til Arlanda tidlig i morges for å fly hit til Oslo. Nå går man bare rett i bussen etter showet, og så sovner man, og er i Norge når man våkner opp.
– Du begynner å få et tett forhold til Norge nå – dette blir Ghosts 22. konsert i Norge i løpet av drøye ti år, inkludert supportjobber og festivaler. Er det noen av de du husker spesielt?
– Nja, ganske mange, faktisk. Vi har gjort mange artige spillinger i Norge som jeg synes skiller seg ut. Hva heter nå den store arenaen her i Oslo… Ullevaal?
– Telenor Arena?
– Nei, den likte jeg ikke. Og der har vi spilt to ganger, både med Maiden og med Foo Fighters. Men det er et stadion…
– Valle Hovin.
– Riktig! Der har vi spilt både med Guns N Roses og med Metallica. Og så har vi spilt med Metallica i Trondheim, det var kult! Veldig fin utendørsområde med den bakken (Granåsen). Bergen synes jeg er en fantastisk by. Her i Oslo har vi spilt minst tre ganger, tror jeg, og på Tons Of Rock da den lå i Halden. Utrolig flott beliggenhet på den borgen.
– Ghosts første konsert i Norge var på Øyafestivalen i 2011, i det minste teltet foran en håndfull publikummere tidlig på ettermiddagen. Husker du den?
– Haha, ja, jeg husker den som mindre minneverdig! Ikke akkurat vårt beste minne fra Norge.
– Litt av en kontrast til i kveld. Men jeg har inntrykk av at du alltid har hatt en visjon om at Ghost skulle være et storslagent og koreografert rocketeater i kombinasjon med katolsk messe, fullt av dramaturgi. Stemmer det?
– Det var tanken, ja. I begynnelsen hadde jeg en visjon om å ha en produksjon som vi har nå, men det var med tanke på å spille på teatre. Det var før jeg innså at det gikk an å turnere med dette. Her snakker vi 2007-08. Da så jeg for meg at vi kunne være noe a la Dead Can Dance eller Diamanda Galas, og gjøre One Night Only på operahuset. Og så spiller man to uker senere et annet sted, og et halvår senere i New York. Jeg så mer for meg Ghost som en kunstinstallasjon enn som et turnerende rockeband. Kanskje blir det sånn en dag, hvem vet?

– Du begynte arbeidet med den nye skiva «Impera» i april 2020 – var det fordi dere måtte avbryte turnéen og du plutselig ikke hadde annet å gjøre?
– Nei, vi var ganske heldige, vi trengte ikke avlyse en eneste konsert på grunn av covid. Det eneste vi måtte gjøre var å utsette en del saker som folk uansett ikke kjente til. Vi gjorde vår siste konsert i Mexico i mars 2020, og det som da var planlagt da var at jeg skulle komme hjem og begynne på pre-produksjonen på den nye skiva. Dette skulle vi gjøre i mars-april-mai-juni, og så skulle vi spille inn skiva i løpet av sommeren med slipp på høsten 2020. Og etter en turné skulle jeg ta ett år ferie fra Ghost. Det var den opprinnelige planen. Men allerede i april 2020 innså jeg at nå passet det bedre å ta seg fri, for nå skjer det uansett ingenting. Heller det enn å tviholde på en plan som uansett ikke kom til å funke. Så da fikk jeg holde meg hjemme i nesten to år.
– Og det gikk til å skrive og spille inn «Impera»?
– Ja, men i mitt eget tempo. I stedet for å jobbe 9 til 17 mandag til fredag hver eneste uke, kunne jeg nå f.eks. si at i neste uke jobber vi kun onsdag. Og uken etter kun tirsdag og torsdag. Så det var mye roligere.
– Og i starten av prosessen var det bare deg og en trommis?
– I starten var det bare meg og en lydtekniker. Da sitter vi i et rom på ti kvadrat foran en datamaskin og lagde bare demos. Men alle som jobber med musikk i dag vet jo at å spille inn demos er nesten som å spille inn en skive på riktig. Det er ikke lenger sånn at man først lager et uproft kassettopptak på øvingslokalet, og så spiller man den inn for alvor i et studio.

– De fleste ble nok litt overrasket over nyheten om at du hadde samarbeidet med Jocke Berg fra Kent på et par låter. Hvordan kom han inn i bildet, og hvordan bidro han?
– Ja, jeg jobbet med ham på to låter. («Kaisarion» og «Respite On The Spitalfields») Men uansett hvem jeg jobber sammen med, så funker det slik at jeg kommer med hva vi kan kalle stiklinger til en låt. Sånn som nå for tiden, når jeg holder på å samle låter til skive nummer seks, så kommer jeg på masse små idéer som blir som stiklinger. Noe som jeg vet er en bra idé, noe jeg vet kan bli en bra låt. Den er ikke ferdig, og hadde jeg spilt den for deg nå, ville du tenkt at ‘Dette er jo bare en trudelutt!’. Men i mitt hode vet jeg at det finnes nok informasjon i denne låt-spermien til å lage en hel låt. Eksakt hvordan den ser ut, vet jeg ikke før vi står i miksingen av låten. Først da er alle beslutninger tatt. Da liker jeg å få inn folk som jeg liker – og jeg elsker Jocke, jeg synes han er en fenomenal person og en fenomenal låtskriver. Jeg synes det er gøy å få inn en person som ham, og så viser jeg et par av mine skisser til låter. Stiklingene mine. ‘Her er en idé jeg har, og her er en annen idé. Hvilken av de liker du best?  Den? Greit, da jobber vi med den.’ Så har vi en brainstorm om hvor vi kan ta denne idéen, jeg forteller om hvilken retning låten kan ta dette partiet, og får tilbakemelding på hva min samarbeidspartner synes, som kanskje foreslår en helt annen retning, og det er jeg alltid interessert i å høre på. For jeg tenker ikke som deg, jeg vil høre innspill fra deg, fra en annen vinkling. Det er som når en skribent jobber med en redaktør. En redaktør kan si at han vet hva skribenten skal skrive, men her har skribenten brukt 3000 ord når det bør klare seg med 2000 ord, og dette avsnittet her er helt overflødig. Det gjør at jeg synes det er gøy å samarbeide med andre.
– Noe av det spennende med låtene på «Impera» synes jeg er at de ikke følger det tradisjonelle mønsteret med vers/ refreng/ vers/ refreng/ solo/ refreng x 3 – her kan det plutselig komme et helt annet parti, i en annen toneart, mot slutten av låten. Og det er kanskje en konsekvens av den prosessen du beskriver her?
– Ja, delvis. En ting som jeg sa til alle som jeg jobbet med, som jeg ville bruke som et tankeeksperiment, var at i stedet for f.eks det Ramones-aktige riffet i «Square Hammer», så ville jeg i mange av låtene heller at vi skulle få til et arrangement a la Def Leppards «Hysteria», hvor låten begynner med en ting, og så kommer et lag til, og et lag til – og kommer refrenget. For det er ofte mye vanskeligere å få til. Når man har et bra vers, så vil man gjerne komme til et refreng som eksploderer, og så gjør man om på det fordi det føles naturlig. Men da kommer man i en veldig kort loop, og det er vrient å legge på flere greier. Se for eksempel på den John Legend-låten, «All Of You». Det som er så fint med den er at jeg tror det er fire partier – først et vers, så noe som høres ut som et refreng, men så kommer det egentlige refrenget, før det kulminerer med wailingen mot slutten. Og det er den fjerde delen, men fortsatt med den samme akkordrekken i bakgrunnen. Det er derfor det er så herlig når man kommer til det partiet, det er en lang reise som ender opp der man starter, i stedet for Ramones-metoden med å komme seg kjappest mulig fra A til B.
– Mange av låtene her virker også som om de er skreddersydde for allsang og publikumsdeltagelse – var det noe du hadde i bakhodet under prosessen?
– Det er noe jeg har hatt i bakhodet helt siden førsteskiva, egentlig! At låtene skal være… entusiasmerende. (Ja, det er visst et ord på svensk!) Jeg forsøker bare å lage så bra låter som mulig, og jeg liker jo stor, eksplosiv stadion-rock, for å kalle det det. Jeg prøver bare å samle sammen så mye materiale som mulig, for om vi noen gang skal kunne spille på Ullevaal Stadion, så har vi litt ammunisjon, haha!

– Jeg forstår det sånn at du alltid har en klar tematikk for en ny skive klar før du begynner å jobbe med musikken?
– Ja, og tematikken for «Impera» har jeg hatt klar i flere år.
– Noen har kalt «Impera» en konseptskive, men det er vel heller låter som er løselig knyttet sammen av et felles tema?
– Ja, det er mye mer riktig. De har et tema som på et vis er innvevd i tankegangen, og kontrastene blir mye tydeligere om man sammenligner «Impera» med «Prequelle». «Prequelle» var en skive hvor temaet var Guds vrede, som rettes i fysisk form mot det lille mennesket, på grunn av at man har gjort noe. Den er mer middelaldersk, mer råttent. «Impera» er mer rustent, den handler mer om et strukturelt forfall. Den handler ikke om det lille individuelle mennesket, heller om hele menneskeheten.
– Var «Hunter’s Moon» en del av den tematikken, eller står den litt på siden siden den ble skrevet til en film, «Halloween Kills»?
– Alt handler om imperium. Og «Hunter’s Moon» handler om Michael Myers lille imperium, hans lille verden hvor det er andre lover som gjelder, i psykopatens hode. For øvrig var det ufattelig kult for meg som fanatisk skrekkfilm-nerd å få lov til å bli en permanent del av «Halloween»-universet!

– Min favoritt på «Impera» er for tiden «Respite On The Spitalfields». Og jeg vet at Spitalfields er en bydel i London hvor Jack The Ripper holdt til på 1880-tallet. Er det hva teksten handler om?
– Ja, jeg er veldig fascinert av Jack The Ripper. Jeg tror også at man nå har avslørt hvem Jack The Ripper var. Det finnes en meget kvalifisert gjetning hvor alle tegn tyder på at det må være denne fyren, og han er en av de som har fått minst oppmerksomhet opp gjennom de 130 år som har gått siden mordene, en fyr som het Charles Lechmere. Han bodde og jobbet i det området, og oppfyller alle de tradisjonelle kravene for å være en seriemorder. I dag vet vi så utrolig mye mer om seriemordere enn den gang, og all den kunnskapen har aldri før blitt tatt i bruk på de mistenkte. Tidligere var det fullt fokus på de mistenkte som skilte seg ut på en eller annen måte.
– Ja, alt fra Winstons Churchills bestefar til kongens livlege eller en engelsk prins.
– Nettopp, prins Albert, dronningens sønn. Tror noen virkelig at han kunne farte rundt i denne fattige bydelen uten at noen la merke til ham?  Nei, det må selvsagt være noen som var i fra det området. Helt frem til i dag har det vært et mysterium hvem han var. Og i moderne tid har vi jo hatt luksusen av å vite at han er død. Men i 1891, i 1897, i 1905, så visste man ikke det. Man visste bare at han formodentlig hadde sluttet, ettersom mordene ikke fortsatte. Og «Respite On The Spitalfields» handler om akkurat dette pusterommet etter dramaet, uten at man vet at det er over. Man vet ikke sikkert om Jack The Ripper fortsatt er der ute på gatene et sted, eller om han virkelig var borte for godt.
– «Watcher In The Sky» har også en fascinerende tekst. Fortell litt om den.
– Det handler om de som er overbeviste om at jorden er flat, som prøver å omvende vitenskapen for sine dumheter, helt enkelt. De som snur teleskopet, ikke for å titte på stjernene, men for å kommunisere med Gud.
– Og fortelle Gud at han tar feil?
– Nettopp. Ved å i stedet rette lyset i en annen retning, og sende sine små budskap via Q, for eksempel. Det er også symptomatisk for den verden som vi lever i. IS skapte jo på en måte en tidsmaskin, hvor de skrudde tiden i Syria tilbake til 1400-tallet. Og i mange tilfeller her i den vestlige verden har man nå bestemt seg for å gå hundre år tilbake i tid. Nå skal vi faktisk ta et aktivt steg i retning av å bli dummere, fordi det er så ubehagelig å tenke på alle disse greiene, da er det lettere å fornekte virkeligheten og skape sin egen. ‘Ignorance is bliss’, sies det, og det stemmer faktisk. Og noen velger da nærmest å lobotomisere seg selv, så slipper man å forholde seg til problemene. Det er mye lettere å bare sitte der i uvitenhet og sikle.

– På de siste ukers konserter har Ghost kun spilt fire låter fra «Impera», mens det var langt flere fra «Meliora» og «Prequelle». Men du skal ta inn flere?
– I tiden fremover? Ja, absolutt.
– Når folk har fått fordøyd skiva og vent seg til de nye låtene?
– Nettopp. Dette er ikke den eneste turnéen. Vi skal turnere på «Impera»-syklusen frem til september 2023, totalt rundt 150 konserter. I løpet av den tiden skal vi innom USA fire ganger, og vi skal gjøre en Europaturné til – og da skal vi spille i andre byer enn vi gjør i denne omgangen. Så da har vi nok av anledning til å bytte litt rundt på settlisten. Det blir nok sommeren 2023, og innen den tid slippes det noe nye greier.

– Jeg mener å ha lest at da du startet Ghost, så var planen å få inn en annen vokalist, og at du heller skulle spille i bandet og være låtskriver. Stemmer det?
– Ja, det er riktig. I starten var jeg ikke så komfortabel på tanken med å være frontmann.
– Men det er du nå?
– Ja, absolutt, ellers hadde jo dette vært kjedelig. Nå synes jeg det er gøy.
– Stemmer det at du forsøkte få inn Messiah Marcolin fra Candlemass?
– Korrekt. Men han hadde andre planer. Bedre planer.

– Var det en skuffelse eller en lettelse for deg da ditt navn og bilde kom ut i media, og mystikken og anonymiteten du hadde bygget opp forsvant?
– Jeg tror ærlig talt at de fleste mennesker ikke bryr seg så mye om det der. Det var jo ikke slik at jeg gikk direkte fra å den ene dagen være totalt ukjent, og neste dag satt i sofaen på Skavlan. Jeg er jo ingen TV-kjendis, liksom. Jeg føler meg ikke så veldig mer gjenkjent i dag enn jeg var for fem år siden.
– Nei, du kunne sikkert gått ut i salen i Spektrum i kveld og sett på forbandene uten at så veldig mange hadde registrert det.
– Nettopp. Det er sikkert ikke mer enn 10–15 % av publikum som har lest alt og kan alt om Ghost, og kjenner alle låtene. Mange kjenner bare til noen av låtene og er bare her fordi det er noe spennende som skjer i byen. Og for de fleste er ikke dette det viktigste i verden – i morgen er det søndag og de har andre planer.
– Og for mange er det viktigste å få sjekket inn på sosiale medier og vise frem at de er på konsert.
– Ja, presis!
– Hva tenker du nå du står på scenen og ser utover et hav av mobiltelefoner, folk som står med hendene i været for å filme og ta bilder?
– Det synes jeg er leit. Jeg liker det overhodet ikke. Jeg synes det er trist at de ikke kan forsøke å være til stede i øyeblikket. Jeg er selv eskapist, jeg er ofte mentalt et annet sted og lengter meg bort. Men jeg fatter ikke at noen vil lengte seg bort når de er på en konsert de har betalt mange hundre kroner for å være til stede på. Lurer på om det ikke var Seinfeld som snakket om å ta et mentalt bilde – og det gjør jeg ofte, for det smaker bedre. Tar jeg et fotografi av noe, så stemmer ikke det bildet med hvordan jeg opplevde det. Men det sier kanskje mer om min psyke. Men jeg skulle virkelig ønske at publikum var litt mer sånn – kan de ikke være her og oppleve konserten i stedet? Altfor mange er for opptatt med å dokumentere at de er på konsert fremfor å faktisk være der. Og ikke minst er det jævli forstyrrende når man står litt lengre bak å se så mange skjermer mellom deg og scenen.
– Noen artister har jo innført forbud på sine konserter.
– Ja, jeg vet, men situasjonen i bransjen er nå ikke helt optimalt for slike tiltak. Før covid hadde vi en lang diskusjon om vi skulle innføre et slags krav om å levere inn mobilen i inngangen eller lignende. Problemet var at da må man også legge rundt tre dollar på billettprisen for å dekke utgiftene på noe slikt. Og da måtte vi vurdere om det var verdt det – ville det løse ett problem, men skape et annet? Og i dagens situasjon, med alt som skjer med krig og penger og dieselpriser og hvor vanskelig det er for alle band, så er det ikke riktig tid å skape mer motvind med flere krav til publikum. Det kan føre til at veldig mange ikke kommer på konserten.
– Tool spilte her tidligere i uken med totalt mobilforbud, og det var utsolgt.
– Ja, men de solgte ut alle sine konserter for halvannet år siden. Men akkurat nå er det for komplisert å innføre et slikt krav. Og vårt budskap til publikum, i motsetning til alle andre band som avlyser sine turneer fordi de påstår at det ikke er trygt, er at vi forsøker å få folk til å forstå at vi kommer, for det er trygt. Man kan gå på konsert nå. Det er lov å ha det gøy igjen. Vi skal ha det gøy, og vi skal treffe hverandre. Vi skal lære oss å leve i fellesskap igjen. Vi skal ikke være agorafobikere og germofober. Vi må være sammen for at det skal bli gøy igjen. Og derfor er det viktig at vi er her, og det er viktig at folk nå faktisk står og filmer og viser alle andre at ‘Se, vi er her, og se hvor gøy vi har det! Dumt av deg å bli hjemme fordi du er redd!’. For sånn har det blitt nå. Folk er redde og forbannet over at de må ta vaksinen, og de skal faen ikke kjøpe en ny konsertbillett, for de sitter allerede på åtte billetter til konserter som de ikke har fått gå på. Men i fremtiden håper jeg at vi kan innføre en form for restriksjoner på mobiltelefoner på konserter, for jeg tror at opplevelsen vil bli bedre for alle involverte.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022