George Lynch – hyperproduktiv supergitarist

George Lynch har vært en ekstremt produktiv herre siden han takket for seg i Dokken. Det siste året har han gitt ut skiver med intet mindre enn tre forskjellige band – sitt eget hjertebarn Lynch Mob, KXM i samarbeid med folk fra Kings X og Korn, og nå Sweet & Lynch, med Stryper-vokalist Michael Sweet. Vi slo på tråden til gitarhelten hjemme i Los Angeles.
 
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Alex Solca, Kevin Baldes
Livefoto: Terje Dokken

 

– Du har vært veldig aktiv i det siste, med tre plateutgivelser med tre ulike band!
– Åh, det er mer enn tre, men de andre har bare ikke blitt utgitt enda.
– Det skal vi komme tilbake til, men la oss starte den foreløbig nyeste skiva di, med Sweet & Lynch. Jeg kan likegjerne gjenta spørsmålet jeg stilte din Frontiers-kollega Deen Castronovo i går kveld – I det siste har (det italienske plateselskapet) Frontiers dratt i gang en rekke band med kjente artister i nye konstellasjoner. Er Sweet & Lynch nok et engangsprosjekt som aldri kommer til å turnere, eller er det et nytt band med fremtidsplaner?
– Det er vanskelig å si enda, vi må nesten se hvordan skiva gjør det først, og agenten vår sjekker hvor det er marked for å gjøre en turne. Det er ingen vits i å dra til et land eller en region hvor nesten ingen har hørt skiva, og derfor er det vrient for en fyr som meg å forplikte meg 100% til et bandprosjekt. Da jeg startet å spille i band på 70- og 80-tallet, dannet vi band med kompisene våre og syntes bare at det var stas å få lov til å spille konserter, og på den måten bygge opp et publikum. Men det fungerer ikke sånn lenger, vi har rett og slett ikke råd til det. Så det eneste bandet jeg for tiden har som turnerer jevnlig, er Lynch Mob. Band som KXM, Sweet & Lynch og noen andre prosjekter må vi heller avvente og se hva som lønner seg. KXM kunne vi definitivt ha turnert med stor suksess, men Ray (Luzier, trommer) var opptatt med Korn og hadde ikke mulighet til å ta se tid da jeg og Doug (Pinnick, bass & sang) hadde en åpning. T&N fikk endel tilbud om turneer, men Jeff (Pilson, bass & sang) kunne ikke forlate Foreigner for å gjøre det. Sweet & Lynch har følere ute på markedet nå, så får agentene våre se om det lar seg gjøre eller ikke. Det går på tilbud og etterspørsel, som alt annet, og vi kan ikke bare legge ut på turne uten at det er økonomisk forsvarlig. Jeg er snart 60 år gammel, og jeg er ferdig med tida da vi klemte hele bandet, fem roadier og full backline inn i en folkevognbuss og kjørte fra by til by for å spille for døra på små klubber i håp om å trekke hundre stykker. Det orker jeg ikke lenger.
– Men på 80-tallet spilte alle i ett band som spilte inn skive, turnerte, spilte inn ny skive og turnerte i en evig syklus. Nå virker det som om alle er i minst to band hver med multiple sideprosjekter.
– Ja, det har blitt sånn, og jeg er jo sånn selv, selv om jeg egentlig ikke liker det. Det vil si, jeg elsker å jobbe i studio og spille forskjellige typer musikk med ulike musikere, det gjør det hele mer interessant og utfordrende. Men å holde alle disse prosjektene gående som turnerende enheter er bortimot umulig. Så den delen klarer jeg ikke å styre. Jeg er flink til å skrive låter og spille gitar, men jeg må la andre ta seg av booking og management. Vi kan ikke kjøre hundre mil for å spille for småpenger. Selv om det må sies at fjorårets Lynch Mob-turne var akkurat slik! Der kjørte vi selv i en minibuss med utstyret i en tilhenger, og jeg satt vel bak rattet mesteparten av tida! Og vi hadde det dritgøy, jeg kan fortsatt gjøre det sålenge det er lystbetont og noe jeg brenner for selv. Men jeg prøver å begrense det, kona mi blir litt muggen når jeg drar avgårde på den måten der, haha.

George Lynch på Gamla i Oslo (Terje Dokken)

– Så hvem er i Lynch Mob nå for tida? Der har folk kommet og gått kjappere enn jeg har klart å holde følge.

– På fjorårets turne hadde jeg Jimmy D’Anda på trommer og Kevin Baldes fra Lit på bass, og Oni Logan på vokal. Men «Sun Red Sun», skiva som jeg og Oni akkurat har gitt ut, har Robbie Crane på bass (ex-Ratt, nå i Black Star Riders) og Scott Coogan på trommer.
– Det er bare en EP?
– Mnja, den har syv låter, så vi burde kanskje hatt 3-4 til. Men vi driver og jobber med en ny skive nå, som etter planen skal komme ut på Frontiers til sommeren. Og der har vi Brian Tichy på trommer og Jeff Pilson på bass!
– Ja, er det rart jeg mister oversikten?
– Haha, nei, det er et ganske incestuøst miljø her, vi har alle spilt sammen i en eller annen sammenheng.
– Brian Tichy spiller også på den nye Sweet & Lynch-skiva, med James Lomenzo på bass, og begge de to har vel vært innom Lynch Mob tidligere?
– Javisst! Så på en måte er Sweet & Lynch en ny versjon av Lynch Mob med Michael Sweet på vokal, haha! Det er kanskje litt Dokken-stil over den skiva, men jeg er ellers faktisk ganske fornøyd med den.
– Hvordan samarbeidet dere om låtskrivingen?
– Jeg skrev låtene og spilte inn gitarene til en trommemaskin, sendte det over til Michael som skrev tekster og melodilinjer. Han sendte det tilbake til meg etter at James og Brian hadde lagt på sine spor, og så avsluttet jeg det med gitarsoloer. Vi var aldri samlet, de jobbet på østkysten og jeg var her i Los Angeles, men det fungerte veldig lett og smertefritt. Når jeg hører sluttproduktet, minner det meg om hvordan vi gjorde ting på 80-tallet!
– Så hvordan kom dette prosjektet i stand i utgangspunktet?
– Det var Frontiers som spurte om jeg kunne tenke meg å skrive noen låter og lage en skive sammen med Michael Sweet, så jeg ble vel egentlig bare hyret inn for å gjøre en jobb. Men det er sikkert derfor skiva låter som den gjør, fordi jeg hadde et ganske distansert forhold til den. Som oftest bygger jeg prosjektet fra grunnen selv, og det er mye jobb. 80% av jobben er å organisere prosjektet og ta seg all logistikken, hyre inn musikere og booke studio – det trengte jeg ikke bekymre meg for denne gang. Alt jeg trengte å gjøre var å skrive låtene – eller min halvdel av låtene. Kun det musikalske, og å spille gitar. Barnemat! Michael produserte skiva, redigerte låtene og endret der det måtte være nødvendig, så han tok seg av detaljene.
– Hvor godt kjente du til Michael før dere begynte å jobbe med denne skiva sammen? Er du fan av Stryper?
– Nei, jeg kjente ikke så godt til det han har gjort tidligere. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg noensinne har hørt en eneste Stryper-låt. Antagelig har de flere låter som jeg vil gjenkjenne om jeg fikk høre de, men ikke som jeg vet om. Jeg har en viss ide om hvordan de høres ut, men visste ikke hvordan stemmen hans hørtes ut, så det var derfor et lite mysterium for meg å begynne å skrive låter som han skulle synge. Jeg hadde derimot møtt ham i ulike sammenhenger, og har alltid likt ham som person. Han er en omgjengelig og sympatisk fyr, intelligent og effektiv er han også, har jeg oppdaget. Det er utrolig frustrerende hvis du prøver å jobbe kjapt og produktivt, og så viser resten av bandet seg å være sinker som trenerer hele prosessen. Så derfor var det kult å jobbe med noen som har samme arbeidsmoral som meg selv. Vi passer veldig bra sammen på det personlige plan, og den musikalske kjemien føles som den jeg hadde i Dokken – men uten all bagasjen! Dette har alle de positive aspektene, men ingen av de negative. God kjemi, bra låtskriving, en morsom, produktivt og fornøyelig prosess. Og ikke minst respekterer vi hverandre – det er ikke noe inspirerende å jobbe med folk hvis man ikke engang liker hverandre!
– Dette er vel også første gang Michael Sweet har gitt ut en skive uten å skrive kristne tekster?
– Jeg vet ærlig talt ikke om det er noen kristne referanser her, jeg har ikke studert tekstene, men det skulle vel ikke forbause meg. Lyrikken har nesten aldri falt under mitt ansvarsområde.
– Jeg har hørt på tekstene, og det er ingenting der, i noen av låtene, som jeg oppfatter som religiøst.
– Akkurat. Vi har forsåvidt snakket om at hvis vi gjør en skive til, så kan vi like gjerne gjøre et poeng ut av at vi er radikalt ulike der. Jeg er spirituell, men overhodet ikke kristen, så vi kunne gjort en vinkling på Saint & Sinner, Heaven & Hell – noe slikt!
– Jeg kjenner flere som ikke vil gi Stryper en sjanse på grunn av de forkynnende Jesustekstene til Michael. Men dere har ikke det problemet her.
– For noen år siden ville jeg kanskje hatt et problem med det selv, men jeg har fått et mye mer avslappet forhold til det jo eldre jeg har blitt. Så lenge man er et godt og ærlig menneske, bryr seg om sine medmennesker og bidrar til samfunnet på en positiv måte, så bryr jeg meg ikke om hvilket livssyn du har eller hvilken gud du måtte be til.
– Har du en favorittlåt på denne skiva?
– «Dying Rose» står sterkt. Michael foreslo at vi burde ha en låt i samme stil som (Dokken-låta) «The Hunter», så da kom jeg opp med dette riffet. For min del var det en selvfølge at den ble første video, og jeg kan nesten ikke forestille meg at fansen ikke vil like den.
– Jeg må få spørre deg litt om fjorårets KXM-prosjekt, som du hadde med Kings X-vokalist/bassist Doug Pinnick og Korn-trommis Ray Luzier. Knallskive, en av 2014s høydepunkter for min del! Har dere noen planer om å gjøre noe mer?
– Vi er alle enige om at vi har lyst til å gjøre en skive til, men jeg tviler kanskje på om vi får tid til det i år. Og da vil vi også gjøre noen konserter, det er en betingelse. Så vi må klare å få tid til å gjøre pre-produksjon, innspilling, øvinger og turnering rett etter hverandre – det blir en stor utfordring for oss alle å finne tid til, men spesielt for Ray som er såpass travelt opptatt med Korn. Og vi gjør ikke dette uten ham. Ergo, jeg vet ikke helt når, men det vil nok skje – i løpet av 2016, vil jeg tippe.
– Hvordan kom førsteskiva sammen?
– Den tok oss bare ti dager å lage, vi hadde ingen pre-produksjon. Vi bare møttes i studio hvor vi skreiv en låt hver dag og spilte den inn! Høyst uortodoks, jeg fatter ikke hvordan vi fikk det til!
– Dere tre var tydeligvis massive fans av hverandre i utgangspunktet.
– Ja, herregud, vi gjør ikke annet enn å kysse hverandres ræv når vi møtes – det blir helt kvalmt etterhvert, haha! Vi har jo kjent hverandre og møttes som kompiser i årevis, så det falt oss helt naturlig å lage en skive sammen – på eget initiativ, fordi vi hadde lyst til å jobbe sammen, ikke fordi managementet eller plateselskapet mente at det var et bra karrieretrekk!
– Så dere har altså aldri gjort noen konserter sammen?
– Nei. Vi har kun spilt sammen i ti dager, det er alt! Og den skiva er essensen av de ti dagene.
– I 2012 ga du ut en skive under navnet T&N sammen med dine Dokken-kolleger Mick Brown og Jeff Pilson – men uten Don Dokken. Noen planer om en ny skive der?
– Ja, vi kommer helt sikkert til å gjøre noe mer sammen! Men igjen er det tidsskjemaet som er hinderet. Jeff er fullbooket med Foreigner i hele år og i 2016 når de har 40-årsjubileum, så det skjer nok ikke noe før i 2017. Kanskje får vi klemt inn tid til å gjøre noen innspillinger i studio før den tid, men turneen som vi har snakket om i årevis, er nok ikke aktuell før 2017. Men det jeg og Jeff har snakket om å gjøre, er et slags pseudo-Dokken-band, med Michael Sweet og Mick Brown. Og vi har tenkt å kalle det Nekkod, som er Dokken baklengs! Så det blir nesten det samme bandet som vi hadde på 80- og 90-tallet, bare med Michael på vokal.
– Det kommer til å ergre vettet av Don!
– Det bryr meg ikke. Det var vårt band også, og vi jobbet hardere enn ham. Vi skrev de fleste låtene, og vi har full rett til å spille de med hvem vi vil. Han eier kanskje navnet, men han eier ikke navnet baklengs, selv om han sikkert kommer til å saksøke oss likevel, haha! Vel vel. Dokken har jo gang på gang blitt forespurt om å komme sammen igjen, med Don, Mick, Jeff og meg selv, og det har flere ganger vært nære på. Senest for et par år siden, da alle var enige og forhandlingene var i boks. Men da vi kom til det punktet hvor kontraktene skulle underskrives, var plutselig ikke Don lenger fornøyd med 25% – han mente han måtte ha minst 50% siden det var hans band og hans navn. Og det der gjør han hver gang. Nå er tålmodigheten slutt for vår andres del, den innstillingen der gidder vi rett og slett ikke mer.
– Du har, eller hadde, også et band ved navn Souls Of We. er det historie, eller skjer det noe mer der?
– Nei, vi brukte 4-5 år på å lage førsteskiva, med en rekke forskjellige musikere før den kom ut i 2008. Den ble lagd på pur vilje og egeninitiativ. Så begynte vi arbeidet med en andreskive, men den ble til slutt ikke utgitt under navnet Souls Of We, men George Lynchs «Kill All Control». Vokalisten vår, London LeGrand, hadde store problemer med illegale substanser da, og bidro minimalt på det kreative, så jeg måtte ta en sjefsavgjørelse på om dette hadde livets rett eller om jeg skulle finne på noe helt annet. Og jeg droppa bandet, fikk inn andre vokalister og ga den ut som en George Lynch-skive, selv om den i utgangspunktet skulle vært en Souls Of We-skive. London er nå i Sverige, og har noe Black Veil Brides-aktige greier med mest image og lite substans. Han var i sitt livs form da han sang på Souls-skiva, og gjorde en bra innsats da, men han har alltid vært mer opptatt av image enn av musikk, og det var ikke en sti jeg var villig til å følge ham på i min alder.
– Du har gitt ut en anseelig mengde skiver med ganske mange band over de siste tredve pluss år – hvilke skiller seg ut, hvilke er du mest fornøyd med?
– Min favorittskive er utvilsomt den som gjorde det suverent dårligst salgsmessig, og som ble slaktet av både kritikere og fans, en Lynch Mob-skive ved navn «Smoke This».
– Og det er den du er mest fornøyd med!?!
– Ja! Det er den jeg er mest stolt av, som jeg gledet meg til å la fansen høre – og så hatet alle sammen den! Før jeg solgte skiva til et plateselskap, solgte vi den på egen hånd på konserter og websida vår, men nesten ingen kjøpte den. Jeg har fortsatt 2500 eksemplarer lagret i garasjen min i femten år – jeg klarer ikke å gi bort den skiva engang! Alle hater den skiva så intenst, og jeg fatter ikke hvorfor. Pussig, men flere skiver som jeg ikke er så begeistret for har gjort det atskillig bedre enn de jeg har hatt knalltro på selv. Så kanskje jeg heretter bare bør gi ut skiver som jeg ikke er fornøyd med, haha!
– Har du en skive som du selv ikke kan fordra, som du gjerne skulle visket ut ifra din egen diskografi?
– Ja, Dokkens «Shadowlife». Den var ganske ille.
– Enig! Apropos shadows har jeg et siste spørsmål. Hva er denne «Shadow Nation»-filmen som jeg hører om, og det tilhørende bandet «Shadow Train»?
– Det er en dokumentarfilm som vi har jobbet med de siste fire årene, om de amerikanske indianernes problemer, deres kultur og historie og musikk. Den følger oss på en reise på tvers av USA mens vi møter folk, gjør intervjuer og spiller musikk. Vi møter også folk som Ted Nugent, Tom Morello og Serj Tankian fra System Of A Down. En roadmovie med en klar hensikt – å belyse problemene, grave frem sannheten og forhåpentligvis gjøre ting bedre for indianerne. USA bør rette opp all urett som har blitt begått mot dem opp gjennom århundredene. Ingen historiebøker nevner at amerikanerne har begått et folkemord på 15 millioner indianere! Det amerikanske holocaust.
– Er dette en film vi kan forvente å få se i 2015?
– Usikker, vi har følere ute på markedet nå for distribusjon av både filmen og filmmusikken. Det er en lavbudsjettsfilm lagd av folk som aldri har lagd en film før, så jeg tviler på at den vil bli satt opp på kinoer verden over, men vi håper å få den ut på DVD om ikke altfor lenge.

– Ok George, da har vi brukt opp halvtimen vår – la du merke til at jeg ikke stilte deg et eneste spørsmål om Dokken?
– Ja! Det var kjempegøy å få spørsmål om helt andre ting enn det evinnelige maset om når Dokken skal gjenforenes og 80-tallet. Artig å prate med en som har gått litt dypere inn i materien!
– Åh, jeg kunne lett ha gått enda mer obskurt til verks, jeg har fulgt deg siden 80-tallet. En av mine første konserter var Dokken som forband i Drammenshallen i 1988 – og jeg var der for å se dere, jeg dreit i hovedattraksjonen AC/DC!
– Ah, herregud, den Europaturneen var et høydepunkt i vår karriere, den husker jeg godt! Jeg traff forresten akkurat AC/DC-gutta, de er på øving her i North Hollywood og lader opp til verdensturneen sin. De har fått med nevøen til Angus istedet for Malcolm, og så har de han eldre, skallede trommisen med igjen.
– Chris Slade? Er han hanka inn som trommis igjen? Han må da være nærmere 70 nå?
– Jeg vet ikke hva han heter, ikke han som ble arrestert for drapsforsøk, men han som spilte på «Thunderstruck».
– Ja, det er Chris Slade! Svært interessant, de har jo holdt kortene tett til brystet om hvem som skal spille trommer på turneen, så takk for eksklusive nyheter!
– Ja, dette blir dritbra! Jeg skulle gjerne tatt gitarjobben der – jeg hadde gladelig betalt for å få lov til å spille med de!

 

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2015 

,