Fredag 17.januar 2020
Det er litt ironisk at Geoff Tate nærmest nektet å spille det eldre materialet i det siste tiåret han sang i Queensrÿche, men nå som han er soloartist, gjør han ikke annet. Først med å gjøre «Operation: Mindcrime» i sin helhet i anledning 30-årsjubileet for en av progmetalens ypperste klassikere, og nå har turen kommet til skivene før og etter, «Rage For Order» fra 1986 og «Empire» fra 1990. Rundt 300 svensker (og fem nordmenn) hadde tatt turen til Valandhuset i Göteborg for å se Tate og hans adekvate og anonyme backingband fremføre treogtyve låter hvor de aller fleste i lokalet kunne tekstene på rams. Det er også litt ironisk at etter at Tate og Queensrÿche skilte lag, så omga han seg med navngjetne musikere som Rudy Sarzo, Simon Wright, John Moyer, Bobby Blotzer, Glenn Drover, Dave Ellefson og Brian Tichy. I dag består bandet hans av totalt ukjente skotske og amerikanske unggutter som garantert ikke engang var påtenkt da «Empire» ble utgitt – men de er sikkert billige i drift. Og visuelt sett må det sies at gitaristens habitt med røde slangeskinnstights og naglevest over bar overkropp kombinert med mohawk og bart ikke matcher musikken helt. Men Tate selv ser hvassere ut nå enn han gjorde ved forrige Norgesbesøk, da han kjørte Odd Børretzen-looken med sixpence, briller, vest og grått skjegg.
La oss ta det positive først. Geoff Tate selv synger fortsatt meget bra, og han treffer stort sett de høye tonene han går etter, selv om han naturlig nok er litt mer rusten i røsten nå enn han var da disse skivene ble innspilt. Men dengang var han rundt 30, og en av de aller ypperste vokalistene rocken noengang har hørt – man kan ikke forvente at den 61-årige Tate skal holde nøyaktig samme nivå. Og settlista var også optimal – både «Rage For Order» og «Empire» er lett inne på undertegnedes Topp 20-skiver noensinne, og ekstranummeret «Eyes Of A Stranger» satt som et skudd.
Det samme kan man dessverre ikke si om samtlige låter denne kvelden. Åpninga «Walk In The Shadows» skranglet stygt, bandet hang overhodet ikke med på synkopene i «Chemical Youth», og første akts avslutningslåt balladen «I Will Remember» ble effektivt ødelagt av lydeffektene på tape, som tidvis overdøvet musikken. Etter en tjue minutters pause var det tid for hele «Empire», og her raknet det kraftig i de siste tre låtene – «Hand On Heart», «One And Only» og «Anybody Listening?» hørtes i beste fall ut som om bandet spilte de sammen for første gang, men de hanglet seg igjennom og kom i mål på et vis. Mye kan nok forklares med at bandet måtte hanke inn en splitter ny trommis som de så vidt hadde rukket et par gjennomkjøringer med før turnéen startet, og han hadde til alt overmål ikke engang noe kjennskap til Queensrÿche på forhånd. Men det er likevel ikke til å stikke under en stol at disse musikerne ikke når opp til kneskålene til herrene DeGarmo, Wilton, Jackson og Rockenfield. Gitaristene og bassisten er sikkert helt ok til sitt bruk, men de hørtes ikke ut som noe annet enn et helt greit Queensrÿche-tributeband – noe de forsåvidt også er, bare med Geoff Tate i spissen. I Göteborg slet de også en del med det tekniske – det var veldig mye av lyden som lå på tape, som keyboards, koringene, lydeffekter og andrestemmen på vokalen her og der, og lydnivået her hang ikke på greip – noe av det var tidvis mer forstyrrende for lydbildet enn utfyllende.
Göteborgpublikummet var dog meget entusiastiske, og allsangen ljomet høyt og ofte. Har man en halvliter i neven og en kledelig promille samtidig som man får servert to dusin knallåter på høyt volum fra scenen, så er det klart det er fullt mulig å storkose tross en del rusk i maskineriet. Men dette var tross alt turnéstart, det var første gang de spilte disse forholdsvis kompliserte låtene sammen på en scene, så vi har tro på at det vil låte bedre med en gang de får gjort noen flere konserter sammen. (Konsertene i Trondheim og Gjerdum til uka er i skrivende stund nærmest utsolgt, mens det fortsatt er mulig å få billetter i Haugesund og Stavanger.) 3,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Tommy Mogren