Geoff Tate – tilbake til den harde virkeligheten

Det er ingen overdrivelse å si at Geoff Tates karriere har vært i motbakke siden han i 2012 fikk fyken fra Queensrÿche, bandet han var med å danne i 1981. Store deler av bandets fanskare vendte seg mot ham, han tapte den bitre striden mot sine gamle bandkolleger om retten til Queensrÿche-navnet, og i januar var han i Oslo for å spille på en liten pub med plass til 130 stykker. Men samtalen vi forsøkte ha med en paddesur Tate før konserten tok ikke helt den retningen vi hadde håpet.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri & Geir Kihle Hanssen

Undertegnede har vært superfan av Geoff Tate og Queensrÿche siden tenårene, har minst tre skiver av de på min Topp 20, og har ved et tosifret antall ganger flydd utenlands for å oppleve de på scenen. Etter å ha sett fantastiske konserter med Queensrÿche i både Royal Albert Hall og på festivaler foran 80000 tilskuere, var det temmelig surrealistisk å oppdage at Geoff Tate skulle spille på puben nedi gata, Olsen På Bryn, som har plass til drøye hundre sjeler. Vi lot selvsagt ikke muligheten gå ifra oss til å ta en prat med vår store helt, som hang på veggen på gutterommet vårt, men det må sies at det gikk ikke helt som forventet. Tate er gretten allerede idet vi kommer inn i backstagerommet på Olsen før konserten, håndhilser og setter oss ned med en båndopptager mellom oss. Følgende ordveksling fant sted:

– Velkommen tilbake til Oslo! Dette er vel første gangen du er her på over ti år.
– Kanskje. Jeg vet ikke.
– Jeg tror sist gang var i 2006 med Queensrÿche på «Operation:Mindcrime 2»-turneen.
– Hvis du sier det så. Jeg tror jeg har vært her mange ganger siden da.
– Det er ikke så lenge siden du ga ut «Resurrection», den andre skiva i konsept-trilogien med det nye bandet ditt, Operation: Mindcrime. Men siden da har du stort sett gjort konserter sammen med Ripper Owens (ex-Judas Priest) og Blaze Bayley (ex-Iron Maiden), eller denne akustiske turneen med Queensrÿche-klassikere. Hvorfor det?
– Jeg hadde lyst.
– Drøyer du med å spille låter fra de nye skivene inntil den tredje slippes, så du kan spille alle tre skivene og presentere hele historien samlet?
– Ja. Kanskje. Jeg vet ikke.
– Så hvor lenge skal dere turnere akustisk på denne måten?
– Til april.
– Hvordan fant du backingbandet til denne turneen? Jeg vet at gitarist Scott Moughton fra Operation:Mindcrime er med, men de andre fem? Fiolinist, cellist, mandolinspiller …?
– Tilfeldigvis så jeg de spille i en park i Cork i Irland, og likte energien de hadde, og ba de om å være bandet mitt på denne turneen.
– Når var dette?
– September.
– Så dette kom veldig kjapt i stand? Du møtte de i september og startet turneen i desember?
– Ja.
– Har dere hatt tid til å øve sammen?
– Jeg ba de øve inn disse låtene på egen hånd, og så hadde vi et par dager i Cork før vi startet turneen.
– Hvordan valgte du hvilke låter dere skulle spille?
– Jeg plukket fra alle skivene mine, låter jeg regnet med ville fungere akustisk.
– Men dere spiller ikke låter som er akustiske i utgangspunktet, som f.eks «I Will Remember» eller «Someone Else»?
– Nei.
– Var de for selvsagte i denne sammenhengen?
– Nei. Jeg tenkte ikke på det.
– Hva med låtene som Queensrÿche gjorde på MTV Unplugged?
– Hva med de?
– Dere spiller ikke så mange av de heller?
– Neivel.
– Du ville heller spille låter som folk ikke har hørt akustisk før? Ikke de mer lettvinte valgene?
– Lettvint for hvem?
Susan Tate (manager & Geoffs kone): – Hvorfor forteller du ikke hvorfor du plukket akkurat disse låtene?!?
GT: – Jeg gjorde jo det! Låter jeg liker, som jeg kan fortelle en historie med.
Susan Tate: Men så si det da! Nå er du bare vanskelig! Hva er det med deg?!

– Greit, la oss isteden snakke om Operation: Mindcrime. Den andre skiva i trilogien kom i september i fjor – er det planen at den tredje skal slippes i 2017?
– Jeg håper det.
– Jeg forstår det slik at den er allerede ferdig innspilt?
– Ja, den skal bare mikses.
– Dere spilte inn alle tre skivene samtidig, og slipper de med ett års mellomrom?
– Ja.
– Har du en fast besetning på dette bandet? Jeg vet at Scott og Kelly Grey og Randy Gane har vært med deg i alle år, men vet du hvem som skal spille trommer og bass på fremtidige turneer?
– Nei.
– Du fikk jo ganske store navn til å spille på skivene – Brian Tichy fra Whitesnake, Simon Wright fra AC/DC, Dave Ellefson fra Megadeth…
– Ja.
– Men de kommer ikke til å turnere med deg?
– Jeg har ingen konkrete planer med Operation: Mindcrime.
– Neivel. Greit.
Susan Tate: – Geoff!!!

Merkbart dårlig stemning i rommet. Vi skifter samtaleemne.
– Fortell oss litt om Trinity-turneen du gjorde sammen med Blaze Bayley og Ripper Owens, da!
– Det var gøy.
– Og da gjorde du Queensrÿche-låter, Blaze sang Maiden-låter, og Ripper sang Priest-låter?
– Ja.
– Med samme backingband? Og dere gjorde noen låter sammen?
– Ja, «Taking On The World» som vi gjør sammen på «Resurrection».
– Men du sang både Priest- og Maiden-låter i starten av din karriere, ikke sant?
– Tja, da vi var guttunger. (Første Maiden kom i 1980, da var du 21 år, Geoff. Red.anm.)
– I den første tida med Queensrÿche?
– Med The Myth, før vi ble Queensrÿche.
– Noen planer om at dere tre skal gjøre noe mer sammen?
– Kanskje, i løpet av året.
– Var det ikke snakk om å gjøre et lignende Trinity-prosjekt for noen år siden, med deg, Rob Halford og Bruce Dickinson?
– Mhmm.
– Men det ble aldri noe av?
– Nei.
– Var dette rundt den tida da dere tre sang en låt sammen på Halfords soloskive, for 10-15 år siden?
– Ja.

Nå begynner stemninga å bli skikkelig dårlig, og både band og kone sitter bak Tate og himler med øynene over hans knappe svar. I desperasjon skifter vi samtaleemne igjen for et siste forsøk.

– Har du noensinne vurdert å skrive en biografi?
– Ja, det er jo en artig ide.
– Men ingen konkrete planer?
– Ingenting hugget i stein, nei.
– Vet du hva, jeg gir opp! Hvis du ikke vil fortelle noe som helst, så er dette bare bortkastet tid for oss begge. Så jeg tenker vi like godt setter strek her.
– Okei. Takk.
Susan Tate: – Hvorfor forteller du ham ikke at du jobber med en bok?!?

På vei ned trappa kommer Susan Tate løpende etter oss.
– Jeg fatter ikke hvorfor han oppfører seg på denne måten, han kunne jo ha gitt deg lange og fyldige svar på spørsmålene dine! Han var skikkelig ufin, jeg blir helt flau på hans vegne. Han er snart ferdig med boka si, forhåpentligvis publiseres den i løpet av året. Ikke gå, jeg skal prate med ham! Det har ingenting med deg å gjøre, og jeg ber så veldig om forlatelse på hans vegne.

Vi går ut i salen igjen for å se konserten. Ti minutter senere kommer Geoff Tate ut i salen, finner oss og sier noe a la: ‘Min kone synes at jeg skylder deg en unnskyldning for at jeg var så kort i mine svar. Jeg er i ferd med å bli sjuk og er ikke helt i form, så det var ikke noe personlig altså.’ og strekker ut en hånd.

Litt senere kommer Susan Tate tilbake og foreslår at vi fortsetter intervjuet pr telefon neste dag, og vi utveksler telefonnumre, selv om det der og da ikke frister å gjenoppta en totalhavarert enveissamtale med en av mine aller største helter fra et av mine fremste favorittband noensinne. Men i skrivende stund, fem dager senere, har vi ikke hørt noe mer fra Geoff Tate, så da setter vi strek der og ønsker ham lykke til videre i karrieren. Det kan trenges.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017 

,