Torsdag 24.mars, 2022
Etter talløse utsettelser var det omsider klart for det som skulle bli Genesis aller siste tre konserter, på hjemmebane i London. Ikke nok med at hele turneen har blitt utsatt flere ganger, men bandet ble også rammet av covid midtveis i den britiske delen av forrige høsts turne, som resulterte i at London-konsertene ble utsatt frem til nå. Likevel følte jeg meg ikke trygg på at dette faktisk kom til å skje før jeg faktisk satt i setet mitt sammen med 19 999 andre. Phil Collins er nå så skrøpelig at han kommer stavrende inn på scenen med stokk, og sitter i en stol gjennom hele konserten – til tross for at han «bare» er 71 år gammel.
Resten av bandet er stort sett de samme som har spilt sammen siden 70-tallet; keyboardist Tony Banks og Mike Rutherford som deler bass- og gitarjobben med amerikanske Daryl Stuermer, som også har spilt i Phil Collins soloband siden han var guttunge. Siden Collins er ute av stand til å spille trommer lenger, stilte han som krav at hans sønn Nic skulle overta trommestilen. Han ble dermed det største usikkerhetsmomentet i bandet, men ingen grunn til bekymring, Collins jr er naturlig nok oppvokst med disse låtene og spiller meget meget bra og respektfullt, med mye av pappas groove. Og pappa hadde nok gitt klar beskjed om at guttungen skulle få oppmerksomhet, for det var ingen andre som fikk mer kameratid på storskjermene enn Nic. I tillegg var det med to korister på scenen, som dekket opp for Collins seniors vokal.
Og vokalen var jo det andre usikkerhetsmomentet. Hvordan ville en ufør gammel mann, sittende i en stol, takle å synge i to timer? Men joda, ut ifra de forutsetningene klarte Phil seg meget bra, han har til sammenligning mye mer av sin stemme igjen enn det andre gamle storheter i 70-årene har, inkludert Ian Gillan, Ian Andersson, David Coverdale m.fl. Og så nevner vi ikke Paul Stanley, Fish, Jon Bon Jovi eller Vince Neil engang – guttunger i 60-årene.
Showet startet med instrumentalen «Behind The Lines / Duke`’s End» fra «Duke», så klart, og 80-tallsutgivelsene dominerte setlista – over halvparten av låtene var fra trioen «Duke», «Genesis» og «Invisible Touch». Vi fikk først høre Collins stemme på «Turn It On Again», før låten som gjorde pur unge Amundsen til Genesis-fan for nærmere 40 år siden, «Mama». «Land Of Confusion» hadde fått en ny relevans med en covidrelatert bakgrunnsfilm, samt at Putin fikk passet sitt på skrevet som fucking idiot. Og «Home By The Sea», med sin fascinerende spøkelseshistorie, var et kjærkomment innslag.
Mange hadde kanskje håpet på flere innslag fra Peter Gabriel-perioden, men de ble avspist med kun tre hele låter, samt deler av to andre – hvor Stuermer fikk demonstrert at det er kun Steve Hackett som kan spille den fantastiske soloen på «Firth Of Fifth».
Midtveis fikk vi et akustisk segment hvor alle stimlet sammen i midten, og alternative versjoner av «That`s All», «The Lamb Lies Down On Broadway» og «Follow You Follow Me». For hardcorefansen som har hørt mer enn radiohitene, var nok to av høydepunktene «Fading Lights» og ikke minst en nydelig versjon av «Afterglow».
Ekstranumrene ble en massiv kontrast – først ut var tidenes mest atypiske Genesis-låt «I Can`t Dance», før jeg måtte felle en liten tåre da Rutherford spilte gitar og Collins sang «Can you tell me where my country lies?«. Hadde de bare spilt hele «Dancing With The Moonlit Knight», kunne jeg dødd med et smil om munnen. Avslutningen med «The Carpet Crawlers» satt som en kule, selv om mange kanskje håpet at en viss Peter Gabriel skulle kommet på besøk under denne siste låten. Trampeklappen runget under taket da bandet tok et felles bukk, og til slutt sto bare Phil, Tony og Mike igjen og bukket og takket.
Det er vanskelig å være kritisk når man omsider får sett et av sine favorittband gjennom tidene på scenen for første gang – på en konsert som ble deres tredje siste noensinne. Da ble det en magisk opplevelse nesten automatisk. Hvis jeg derimot hadde sett bandet flere ganger tidligere, ville jeg kanskje ha konkludert med at dette var et band på full fart inn i solnedgangen og at de var mye bedre før. Mulig det, men med en setliste som dette, med låter som dette, og med stjernemusikere som dette, kunne det knapt gå galt. Og Phil Collins kom seg i mål, selv om han fikk god hjelp av koristene, og man har hørt introen hans av «Domino» før, og hans halvkomiske «trommesolo» med å klaske en tamburin i hodet ble bare litt teit.
Likevel, solid gjennomført, og Genesis takker for seg etter 53 år med å etterlate seg noen av progrockens mest fantastiske skiver. Herregud så glad jeg er for at jeg rakk å oppleve de på scenen før det var for seint. Og dermed har den siste dominobrikken falt. Takk for musikken.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Robert Sutton