Gazpacho | 
Soyuz

Kscope

Plateselskapet kaller i sitt presseskriv Gazpacho for «Norwegian Art-rock progressive». Bandet kan ikke kalles «Prog» i tradisjonell betydning, og har nok mer til felles med Kate Bush enn 70-talls Genesis og Yes, for å si det sånn.

Med «Soyuz» har Gazpacho faktisk et tosifret antall album på samvittigheten, og siden forgjengeren «Molok» fra 2015, har det skjedd en justering i besetningen. Tilbake er trommeslager Robert Johansen, som returnerer etter å ha vært borte fra bandet siden 2010.

Tittelen på albumet er hentet fra det russiske romprogrammet med samme navn, og åpningslåten «Soyuz One» er identisk med navnet på det første bemannede russiske fartøyet i verdensrommet, for øvrig en ferd som endte med døden for fartøyets kaptein Vladimir Kamarov. Bandet har gjennom 15 år og 10 album gradvis skaffet seg sitt eget sound, og det tar heller ikke denne gang lange tiden før ikke er i tvil om hvilket band man lytter til. «Soyuz One» starter med en nærmest hypnotisk, programmert rytme og Jon Arne Vilbos repeterende gitarriff før Jan Henrik Ohmes vokallinjer nærmest kommer smygende inn på deg. Etter hvert kommer både keyboardist Thomas Andersen og rytmeseksjonen inn, og til sammen bidrar dette til en knallåpning på albumet.

Låt nr. to, «Hypomania», presenterer derimot en mer rocka utgave av bandet, og blir et forfriskende pust før «Exit Suite» igjen gir deg et «klassisk» Gazpacho-spor. Etter enn sakte, stemningsfull pianointro og vakker fiolinspilling i første del, kommer vokalen inn etter halvannet minutt. Nydelig! Midten av albumet fremstår hakket mer anonymt og med et par låter som sliter med å markere seg.

Avslutningsvis returnerer man til temaet som startet albumet, med «Soyuz Out», et lite verk på over 13 minutter. Bandet låter her på sitt beste, med dynamikk og en passe dose drama, uten at det på noen måte føles overlesset og pompøst. Albumet generelt, og kanskje dette sporet spesielt, krever en god del gjennomlyttinger før det sitter. Imidlertid er belønningen for en tålmodig lytter er stor, og musikk i 2018 blir sjelden vakrere enn sistelåta «Rappaccini», hvor Gazpacho igjen vever sammen piano, gitar og fiolin med strålende vokallinjer.

Jeg tror nok ikke at «Soyuz» er bandets aller beste album («Night» har nok fortsatt førsteplassen). Gjennom 47 minutter og åtte låter er uansett skiva et klart bevis på man er garantert kvalitet hver gang Gazpacho lanserer ny musikk. Liker du bandets tidligere utgivelser er det lite trolig du blir skuffet over denne. Og har du ikke kjennskap til bandet fra før, kan du helt klart gjøre dummere ting enn å gå til innkjøp av «Soyuz».

PS! Bandet spiller på John Dee i Oslo lørdag 23. juni.

4,5/6 | Terje Nygård

Utgivelsesdato: 18.05.2018