Gavin Harrison – en jazztrommeslager fanget i et rockeband

Trommeslager Gavin Harrison er en musiker mange proginteresserte har et forhold til, kanskje spesielt på grunn av hans mangeårige samarbeid med Steven Wilson i Porcupine Tree og som en av tre (!) trommeslagere i King Crimson siden 2015. De siste årene har Harrison jobbet nært med Bruce Soord og hans The Pineapple Thief, og i anledning deres konsert på Rockefeller i mars, fikk eders utskremte medarbeider hyggelige tre kvarter på Rockefellers backstage med trommelegenden.

Tekst:
Trond Gjellum
Foto: Anne-Marie Forker

– Hvordan har turneen vært hittil?
– Den har gått veldig bra. Vi har for det aller meste fått meget god mottakelse, har spilt på mange steder vi ikke har spilt før, og opplever at vi trekker flere mennesker enn før. Du vet aldri hvor mange som vil dukke opp på en konsert når du kommer til en by: det kan komme fem, femti eller fem hundre, men vi opplever generelt at det kommer vesentlig flere mennesker enn vi hadde håpet på. Det er veldig oppmuntrende.
– Ja, for eksempel her i Oslo ble dere oppskalert fra lille John Dee til det betraktelig større Rockefeller.
– Det har vi sett andre steder på denne turneen også, og det er første gang det har skjedd med dette bandet. Det må bety at vi treffer flere mennesker med musikken enn før – og det er bra i en musikkverden der antall solgte konsertbilletter er viktigere enn noensinne.
– Er det noen fellestrekk ved konsertpublikummet?
– Publikummerne virker vesentlig yngre enn det jeg så for meg at det ville være. Det er yngre enn det publikummet jeg opplevde at Porcupine Tree hadde i sin tid, og de er helt klart yngre enn et gjennomsnittlig King Crimson-publikum, ha ha! Selvfølgelig dukker det opp litt eldre publikummere blant The Pineapple Thief-publikummet også, så jeg vil si bredden er stor. Det er bra for et band, for da har man flere ben å stå på. Er man kun henvendt til en aldersgruppe, er man fort mer sårbar for skiftende trender og interesser.
– Føler du at din tilknytning til Porcupine Tree har kommet The Pineapple Thief til gode? Er det med på å trekke Porcupine Tree-fans til konsertene?
– Egentlig ikke. Jeg føler at The Pineapple Thief er et band som står bra på egne ben og egne premisser. Vi låter kanskje litt likt Porcupine Tree her og der, og det er nok sikkert på grunn av meg. Det er ikke så rart, for trommeslageren dikterer mye av det rytmiske fundamentet i bandet som alt annet ligger oppå. Samtidig kunne jeg sikkert spilt storbandjazz, og folk ville sagt det låt som Porcupine Tree.
– På det nye albumet har du bidratt mye på låtskriversiden, og et flertall av låtene er signert deg og Bruce Soord. Kan du fortelle litt om prosessen bak skiva. Hvordan skriver dere låter?
– Jeg ser ikke på meg selv som noen typisk låtskriver, for jeg skriver ikke tekster og melodier – det er Bruce så utrolig mye flinkere til. Jeg initierer heller en sang med en rytme, en stemning, gjerne med utgangspunkt i en trommerytme eller en rytmisk figur. Denne måten å bidra til låtskriving var også slik jeg jobbet i Porcupine Tree. Noen ganger spiller jeg litt gitar, bass eller keys bare for å lede de andre inn på et spor, men jeg ville aldri skrive en ferdig basslinje, det er mer for å se hvordan det kan funke med trommene og for å gi en bassist en oppfatning av hvor jeg vil. Siden vi bor så langt unna hverandre, jobbet Bruce og jeg tett sammen om låtene gjennom å sende filer frem og tilbake over nettet. Jeg har et hjemmestudio der trommene alltid står ferdig rigget til opptak, så jeg kan spille og ta opp hver gang jeg får inspirasjon. Så sender jeg det til Bruce som legger på noe, som for eksempel en melodi eller akkordprogresjon. Kanskje hans bidrag får meg til å høre det på en ny måte, og derfor endrer jeg kanskje på trommene, eller jeg kan høre at: «Her trenger vi en helt ny seksjon som avløser denne». Eller Bruce har noe som jeg liker, men jeg kan si at «La oss prøve det i en annen taktart og se hvor det bringer oss». Eller hva med å spille i annet tempo?
– Har dere dedikerte oppgaver – han melodier og tekster, du trommer og slikt – eller er det slik at han også kan komme med trommerytmer?
– Ja, han er hovedleverandør av det melodiske og harmoniske, og i veldig liten grad skriver han trommepartier. Han skrev lenge med ferdige rytmer fra en trommemaskin som gir en pekepinn om det rytmiske, men i det siste har jeg laget et knippe trommeloops som han kan bruke når han skriver. Det mener jeg kan skape en annen inspirasjon enn en ferdiglaget fabrikkrytme.
– Hvordan føler du dette albumet skiller seg fra det forrige albumet «Your Wilderness», der du medvirket som gjestemusiker? Er det mer av en følelse av et ekte band nå, sett i lys av måten dere skriver på?
– På den forrige skiva var det mer slik at Bruce skrev alt ferdig, og deretter ba de andre komme i studio for å spille inn delene mer eller mindre slik de var skrevet. Jeg fikk komme med innspill om trommespillet, men det var en klart definert ramme jeg jobbet innenfor. På «Dissolution» fikk jeg som du skjønner mye friere hender, og påvirket i mye større grad hvilken retning musikken skulle ta allerede på et tidlig stadium av låtskrivingen. Jeg opplever det slikt at Bruce syntes var interessant og forfriskende å ikke å måtte gjøre låtskriving og arrangering alene, for slik tok låtene andre og nye retninger. Slik sett er det kanskje mer av en bandfeeling som jeg håper kommer fram når man lytter – at det låter annerledes og forfriskende.
– Hvordan var de andre bandmedlemmene involvert i denne prosessen?
– De kom med når de grunnleggende strukturene var på plass, og fikk tilsendt filene for låtene slik at de kunne lage noe ut fra skissene Bruce og jeg hadde laget for bass og keyboards. Det er viktig å huske på at det ikke var noe av bass eller keys som var ferdigskrevet, de fikk lov å lage sine egne linjer siden de tross alt kjenner mulighetene til instrumentene mye bedre, og derfor kan komme opp mer spennende løsninger. Når de sendte filene tilbake til oss, hendte det flere ganger at jeg hørte ting i det de sendte som gjorde at jeg gikk i studio og spilte inn trommene på nytt, noe som endret låtene enda mer og gjorde at de i enda større grad fikk preg av å være skrevet av et band.
– Så dere hadde på mange måter et øvingsrom på internett heller enn i fysisk format? Istedenfor å sitte i en shabby lokale med dårlig luft og lite lys for å hamre ut låter, satt dere hjemme og jammet på nett.
– Det kan du på mange måter si.
– Hva er de positive og negative sidene ved å skrive og spille inn musikk i cyberspace uten å møtes fysisk?
– Jeg synes ikke det er noen direkte dårlige sider ved det, fordi jeg føler at låtskrivingen blir bedre av det. Ja, det er morsomt å være i studio og øvingslokalet sammen, men det blir ikke nødvendigvis god musikk av det. Jeg har før vært i situasjoner der Porcupine Tree kom til mitt studio, rigget opp utstyret sitt og satte i gang å jamme fram låter. Det var veldig hyggelig å spille med disse talentfulle menneskene, men å skrive en sang ut av en jam er ikke lett, og det har en tendens til å ende opp med en 30 minutters jam i tonearten E. Det er uhyre vanskelig å lage gode akkordprogresjoner og strukturer ut av denne typen materiale, for det blir altfor fort veldig statisk.
I Porcupine Tree ble vi etter hvert enige om ikke å gjøre for mye av dette, for vi fant ut at vi fikk mer ut av det hvis noen på forhånd sendte ut ideer som vi fikk forberede oss på, og som vi kunne starte å jobbe med når vi møttes. Det kunne være en melodi eller stemning fra Richard (Barbieri), en basslinje fra Colin (Edwin) eller Steven som kom med en akkordprogresjon eller et melodifragment. En annen ulempe med å møtes fysisk for å skrive materiale, er at du ikke har ubegrenset med tid. The Pineapple Thief kunne sikkert jammet fram låter, men siden vi bor over hele landet, måtte de tre andre bruke flere dager borte fra familien på hotell for å spille og jamme i mitt studio. De andre har fulle avtalebøker og stramme tidsplaner på grunn av familie og annet arbeid, så man kan ikke sette av ubegrenset med tid til dette. Derfor oppleves en jammesesjonen som stressende fordi klokka setter er press på å måtte komme opp med noe. Når låtskrivingen flyttes over i cyberspace, får man en helt annen tid og ro over prosessen. Du kan sette deg ned når du har tid, fyre opp datamaskinen og leke litt med ideer uten at noen henger over deg og sier at klokka tikker, at noen må rekke toget til Brighton, eller hente barna i barnehagen. Det jeg opplever som helt essensielt i en innspillingsprosess er å få nok tid til tid til å vurdere hva du har gjort. Gjøre noe, ta et skritt tilbake, endre litt, ta et nytt skritt tilbake, så tilbake og endre noe igjen. Du vet, akkurat som en maler. Jeg liker å gjøre det samme som en maler: kunne spille inn noe, og så få god tid til å vurdere det. Som oftest jobber jeg en seks-syv timer av gangen før jeg legger det bort. Morgenen etterpå hører jeg på det og finner fort ut hva jeg liker og ikke liker. Når du går i studio kommer også alle pengespørsmålene inn i bildet … Å ta seg god tid kan man ikke gjøre når studioklokka tikker. Alle i The Pineapple Thief har gode hjemmestudioer, så vi har kunnet jobbe på denne måten, og alle er enig om at det er en bra måte å jobbe på.
– Dere har altså ikke vært i et felles studio når dere jobbet med den nye skiva?
– Nei, vi var aldri under samme tak, selv ikke når den skulle mikses. Alle Porcupine Tree-albumene ble også spilt inn på denne måten. Jeg tror de aller, aller fleste band gjør et slik, for det å henge sammen i ukesvis for å skrive, spille inne og mikse ei skive har mer eller mindre ingen band hatt råd til å gjøre på flere tiår. Siden man fikk flersporsinnspilling har man kunne overdubbe, og absolutt alle har gjort seg nytte av det. Lytteren tror sikkert vi er i samme rommet, men vi fremfører en illusjon om at vi er i samme rommet.

– Hvordan klarer dere å få følelsen av å være et band, å spille på en måte som gir et felles uttrykk uten å sitte i samme rommet?
– Jeg vet ikke, men det handler vel mye om rutine etter at man har gjort dette mange ganger. Man blir vant til det og klarer å få det til å låte naturlig og samspilt.
– Det er slik det er, liksom.
– Ja, det er slik det er. Det er som å spille til klikk eller metronom. Jeg har spilt så mye til klikk at jeg føler meg veldig komfortabel med det, men de første gangene var det rart og stivt, men man venner seg til det.
– The Pineapple Thief har et veldig fullt og stort lydbilde, med mange detaljer og lyder. Samtidig er dere er bare fire i studio og fem på scenen. Spiller dere med backingtracks på scenen?
– Flere av låtene spilles til klikk, og vi bruker litt backingtracks, mest bare for å fylle ut så det ikke skal låte for spinkelt i noen seksjoner. Forøvrig var alt vi gjorde i Porcupine Tree til klikk på grunn av at vi spilte mye til filmer som var timet og i synk med musikken.
– Hvor mye rom blir det da for spontanitet på scenen?
– Mindre i The Pineapple Thief enn King Crimson, for å si det sånn. Men i The Pineapple Thief trenger man ikke det spontane eller improviserte soloer. Det folk kommer for å høre er velskrevne låter spilt slik de er vant til å høre dem fra skive. Her og der forandrer jeg på et trommefill eller en rytme, men hvis jeg roter det til, forsvinner intensjonen med låta.
– Det har vært en del andre trommeslagere i bandet før deg, og hvordan forholder du deg til det de har spilt? Prøver du å legge deg tett opptil, eller gjør du det på din egen måte?
– Jeg ble oppmuntret av bandet til å gå mine egne veier, og ikke bry meg om hva de tidligere trommeslagerne hadde gjort. Bruce ville heller at jeg skulle omarrangere trommespillet og gjøre det slik jeg mente det burde være, og jeg måtte gjerne overraske og ta det i andre retninger. På denne måten følte han at det ble tilført en ny friskhet til det gamle materialet. Jeg kjøper den tankegangen, for det er ikke noe poeng å prøve å kopiere noen tidligere trommeslagere uansett hvilket band du spiller i. Om du skulle bli medlem av Rush ville det ikke være noe poeng i å kopiere Neil Peart. Den eneste måten du kan gjøre det på, er din egen, for uansett hvor mye du prøver, vil du aldri kunne låte som Peart. Jeg opplever det nesten slik at det provoserer fans mer at du prøver hardt å være den forrige, og at de ofte mer åpne for at du gjør det på din måte. Dette merket jeg i Porcupine Tree. Du respekterer jo selvfølgelig noen av de musikalske valgene til den forrige trommeslageren, men i The Pineapple Thief fikk jeg altså lov å gjøre det jeg ville.
– Musikkbransjen har gjennomgått enorme forandringer de siste ti årene, der streaming og nedlastning i større og større grad overtar for fysiske produkter som CD og LP. Hvordan påvirker disse endringene The Pineapple Thief?
– Bransjen har endret seg enormt, og streaming har virkelig gjort det svært vanskelig å kunne leve av musikk, kort og godt fordi det ikke er penger i det hvis ikke du er en stor artist som har millioner av fans. Ingen tjener noe på fysiske utgivelser hvis ikke det er spesialutgaver på vinyl eller cd, for de aller fleste lytter på musikken gratis. Det er vanskelig å avfinne seg med en slik forretningsmodell, spesielt for en som meg som er så gammel at han opplevde storhetstiden til plateselskapene med enorme budsjetter og mye penger i sirkulasjon. Digitaliseringen endret alt fordi musikken med ett ble delbar og nedlastbar, og slik mistet sin pengemessige verdi. At man ikke kan tjene penger på innspillinger har skapt et stort press på å spille mye live for å tjene penger, men på langt nær alle band kan gjøre dette. Å spille live og tjene penger på det, forutsetter at du har en stor nok fanbase til å rettferdiggjøre en turne. Jeg vil si det slik at hvis ikke du trekker rundt 400-500 mennesker til konsertene dine, tjener du ingen penger på å spille live. Det er også vanskelig folk til å oppsøke konserter med nye band de ikke har hørt om. Folk går på konserter med band de har hørt om, som de har fått anbefalt, eller som de kjenner noen av medlemmene i, ikke med et ukjent band som kanskje hadde trengt det for å få bygget opp en fanbase. Tenk selv: Hvis du leser i en lokal Oslo-avis om bandet … hm, la oss kalle dem The Brown Carpets, vil de fleste umiddelbart tenke «Har aldri hørt om dem, hvorfor skal jeg gå på konsert med dem?». Slikt gjør det vanskelig å overleve økonomisk som band.
– Lever alle musikerne i The Pineapple Thief av musikk på heltid?
– Ja, men ikke av det vi gjør i The Pineapple Thief. Til tross for at vi har skaffet oss en relativt trofast fanbase internasjonalt, tjener ikke nok til at alle kan leve at dette alene. Vi lever av å være studioteknikere, freelancemusikere, skrive låter og slikt – og jeg spiller med alt og alle. Slik har vi råd til å en gang iblant bruke tid på å skrive og spille inn ei skive eller stikke på turne med The Pineapple Thief. Jeg er ikke ukjent med dette: Fra jeg ble med i Porcupine Tree til vi begynte å tjene såpass mye penger at vi kunne ha en anstendig inntekt, tok det fem år.
– Wow, med tanke på at du kom med mange år etter at de startet, sier det noe om hvor krevende det er å bygge opp et inntjenende band.
– Ja, ikke sant. De hadde eksistert ni år før jeg ble med, så Steven og de andre hadde virkelig en beundringsverdig stamina med tanke på at de lagde så mye fantastisk musikk sammen under såpass begrensende omstendigheter.

– Du regnes som en ledende progrock-trommeslagerne, men hva hører du mest på selv? Hvordan påvirkes du av den musikken du er omgitt av – og hvordan føler du at du påvirker den?
– Jeg tenker ikke så mye på sjangre. Det er jo egentlig bare to sjangre: god eller dårlig musikk.
– … eller country AND western …
– Ha, ha, ja! Altså jeg prøver å spille musikk og omgi meg med musikk jeg liker – helt uavhengig av hva merkelappen er. Enten liker jeg det, eller så liker jeg det ikke.
– Utover The Pineapple Thief og King Crimson, hva slags prosjekter er det som opptar deg for tiden?
– Faktisk gjør jeg lite utover The Pineapple Thief og King Crimson. For noen år siden hadde jeg fulle avtalebøker og spilte med alt og alle, men jeg har i de senere år prøvd å redusere antall prosjekter og heller konsentrere meg om noen færre og større. Jeg blir ofte kontaktet om å spille på forskjellige skiver. Jeg hører på alt jeg får tilsendt, men det må være noe jeg føler jeg kan få et musikalsk utbytte av å være med på. Det å spille en masse musikk jeg ikke følte jeg likte eller kunne legge sjelen i, er vel også en av grunnene til at jeg har sluttet å være sessionmusiker. Det hjelper ikke om det er godt med penger, jeg må like det. En karriere i musikk handler egentlig veldig lite om egne valg, men sjanser man får. En kjenner noen som kjenner noen som bringer deg inn i musikalske sammenhenger du ikke kjente til fra før. Slik skjedde det med meg, for jeg startet ikke opp med ønske om å bli en prog-trommeslager i det hele tatt. Folk tenker å meg som en prog-trommis, men det var bare tilfeldig at jeg endte opp med det fordi jeg hang med folk som hadde kontakter innenfor den sjangeren. Eneste måten du kan styre karrieren på er når du kan si «nei», for da starter du å ta kontroll over ting. «Jeg vil ikke gjøre dette, jeg vil heller fortsette i den retningen», eller «Jeg kan gjøre dette og tjene penger, men jeg vil det ikke lenger».
– Men du gjør fortsatt noen andre prosjekter, for jeg så deg i London i august 2018 med Dave Stewart (legendarisk keyboardist fra bandene Hatfield and The North, National Health, Kahn og Bruford) og Barbara Gaskin. Jeg vet at du har spilt med han før, og kan du fortelle hvordan du kom i kontakt med han?
– Så du var der? Morsomt, det var et lite publikum, men likevel folk fra hele verden. Jeg møtte han og Barbara første gang i 1983, og vi fant tonen og har samarbeidet flere ganger senere, blant annet brukte vi Dave til å arrangere noe stryk i Porcupine Tree. Han og Barbara jobber veldig tregt og slipper ei skive ca. hvert tiende år. Jeg kan for eksempel spille trommer på et par, tre låter og så ikke høre noe mer før jeg et par år senere får spørsmål om å spille på et par låter til, og så to år etter det får spørsmål om å spille på enda en låt eller to. Dave og Barb spiller enda færre konserter enn de gir ut album, så da han spurte om jeg ville være med å spille i ærverdige Bush Hall i London, takket jeg umiddelbart ja.
– Som publikummer var det morsomt å se deg spille sofistikert pop, for en måned tidligere så jeg deg gjøre det stikk motsatt i Oslo med King Crimson, fullt av trommer og trøkk.
– Ja, du kan trygt si det er kontraster, men som sagt: Det finnes bare god og dårlig musikk, og Dave sin er god. Derfor var det like naturlig å gjøre den som King Crimson.
– I en verden der alle gode innspillingsprogrammer har mulighet til kompleks trommeprogrammering eller du kan kjøpe en pakke med ferdige loops, er det en plass til den hardtarbeidende trommeslageren som spiller tradisjonelt trommesett?
– Den tradisjonelle rocketrommeslageren vil aldri forsvinne, for det er en sentral del av den tyngden som rockemusikk baserer seg på. Det er også det samme for jazz, for levende trommer som respondere på det som skjer rundt en, lager en tidslinje som ikke kan erstattes av noe annet instrument.
Det er likevel noen sjangre der du ikke trenger live-trommer, som r’n’b og rap der loops og statiske rytmer er en del av soundet. Det ville bare vært rart med en levende trommeslager som kjørte i vei på toppen med masse fills og cymbaler. Publikummet bryr seg heller ikke, for hvis vokalisten er hovedfokuset, er det det de vil høre på, ikke en distraherende trommis. Den musikken trenger bare en god beat som holdet det hele sammen. Ta for eksempel Taylor Swift, hun har en masse låter med en statisk trommeloop som ikke endrer seg, men det gjør ikke noe i den sjangeren, for det handler om så mye annet enn å vise fram musikerne. Og det er helt greit, for musikken er skrevet med en vokalist sitt perspektiv. Da for eksempel Miles Davis skrev musikk, var det ut fra hans perspektiv som trompetist, og det ga musikken hans det spesifikke uttrykket. Egentlig er vi bare tilbake til der trommene begynte i sin tid, nemlig bare å være en slags metronom som bandet spilte på toppen av, et teppe som du kan plassere alle de andre møblene oppå
– Da er King Crimson noe helt annet med tre trommeslagere i front.
– Ja, der er det Robert som har en visjon om å la rytmene styre, og da blir det nesten naturlig med trommene i forrest på scenen, men det kunne aldri gått med for eksempel Robbie Williams.
– Hvordan er det forresten i King Crimson-leiren i dag, med 50-årsjubileum og greier?
– Vi har mer enn nok å gjøre, og vi skal turnere en del i år også i anledning at det er femti år siden debutalbumet kom ut. Det er mer eller mindre den samme besetningen, med musikere jeg liker og respekter, så ser fram til dette.
– King Crimson er jo kanskje et de mest ikoniske og legendariske progrockbandene noensinne, med en sjangerdefinerende back-katalog og besetninger som har inkludert noen av musikkbransjens beste musikanter. Hva tenker du om å spille i et slikt band? Hviler det mye tradisjon på skuldrene dine?
– King Crimson er på en måte en sjanger i seg selv, og ligner ikke på noe annet band jeg kjenner til. Da kan du tillate deg å gjøre som du vil, for det skjer under en paraply der alt er lov. Tre trommeslagere er helt fint i Crimson-universet, og det kunne like gjerne vært 15 fagottister. Alt er lov, og det blir oppmuntret til å gjøre noe som ikke er dølt og normalt. Som du jo kjenner til, spiller vi musikk fra alle periodene i bandets historie, men vi har ofte omarrangert det fordi vi vil holde det interessant og ikke få det til å fremstå som stivnet og fast. For oss som trommeslagere er det ikke noe poeng å gjøre som Bruford, Wallace eller Giles. Robert sier at vi skal behandle all musikken som om den er ny – ikke være gudfryktige og redde for å tukle med den. Vi blir oppfordret til å bruke det som utgangspunkt for noe nytt, spille en låt fra 1969 som den er skrevet i 2019.
– Musikken og fremføringen av den har førsteprioritet, og når dere spiller konsert ser dere nesten mer ut som et klassisk orkester enn et rockeband.
– Ja, på mange måter er vi det. I motsetning til hva som er normen i våre dager, fremfører King Crimson musikken uten et avansert lysshow, laser, røyk og dansing. Fremføringen er alt, og det er kun musikken som presentert uten noen andre hjelpemidler.
– Når fant du ut at trommer var ditt instrument?
– Da jeg var seks år gammel?
– Det var tidlig?
– Ja, jeg merket allerede da at dette var det jeg ville gjøre med livet mitt. Det var det jeg ville bli – ikke brannmann eller fotballspiller som alle andre i gata. Heller ikke astronaut eller forsker. Jeg var på mange måter preprogrammert til å bli trommeslager.
– Du er fra London, og vokste opp på syttitallet. Var datidens rockeband fra London, som for eksempel The Who med trommeslager Keith Moon, en inspirasjon?
– Ikke i det hele tatt, for jeg hørte kun på jazz. En storebror hørte på alt som hadde med rock å gjøre, men jeg personlig hørte ikke på Beatles, Led Zeppelin, The Who, Pink Floyd, Rolling Stones eller andre rockeband. Jeg hørte på disse bandene etter hvert og verdsatte det de gjorde, men jeg hørte ikke på dem i mine formative år.
– Jeg er selv trommeslager, og kan huske at jeg som liten gutt så Stewart Copeland i The Police for første gang, og der og da ble bombesikker på at det var trommeslager jeg skulle bli. Husker ennå hvor imponert jeg ble av den lange, hengslete fyren med armer som snodde seg over et trommesett med masse cymbaler, og som hadde trommer som ikke låt som våte ulltepper. Har du hatt ditt øyeblikk av den typen?
– Det vil jeg si. Min far var jazztrompetist og spilte med en lang rekke storheter i trommeverdenden. Jeg var så heldig å få være med han i studio da de skulle gjøre opptak for BBC radio, og fikk da se en utrolig mengde trommeslagere som ga meg slike øyeblikk. Å kunne sitte ved siden av dem og se hva de gjorde var veldig inspirerende og lærerikt. Du må huske at dette var i en tidsalder før tv og internett, og man måtte se trommeslagere live for å skjønne hva de gjorde. Jeg var også så heldig at jeg kunne være med på noen konserter på nattklubber. Slik fikk jeg sett for eksempel Louie Bellson (journ. anm: legendarisk jazztrommeslager som var tidlig ute med å bruke doble basstrommer), og Sid Phillips, faren til Simon Phillips, en uhyre flink trommeslager. Jeg fikk også sett Simon Phillips spille live da han var 15 år gammel – og det var en utrolig opplevelse. For en trommeslager! Han var et enormt talent allerede da, og imponerte alle som så han.
– Det er lett å høre mye jazz i trommespillet. Hva er det som fascinerer deg med jazz?
– Jazz treffer meg på en egen måte, slik gjerne ting fra barndommen gjør. Det er musikken jeg vokste opp med og hørte som barn, og den musikken blir gjerne værende på en annen måte enn musikk du hører senere i livet. Jeg spiller lite jazz selv, men hører mye på det, og særlig liker jeg lyden av blåseinstrumenter. Det var derfor jeg lagde «Cheating the Polygraph»-plata, rett og slett fordi jeg ville gjenskape følelsen fra barndommen.
– Får du samme følelsen i kroppen nå som når du høre jazz som da du var barn?
– Ja, det vil jeg si.
– Kan du beskrive den følelsen?
– Vel, hva skal jeg si …? Det går vel på gleden over å oppdage musikk du aldri har hørt maken til, å åpne dører til rom du ikke visste fantes, gleden over reelt å oppdage som er med resten av livet. Særlig det du hørte når du er 14– 18 er musikk som ofte fester seg for alltid. I den alderen betyr musikk mye, og blir på en måte lydsporet til det å vokse opp.
– Hvilke album tre album er det som har påvirket deg mest, og som du vil ta med på en øde øy?
– Den første ville vært «Threshold» med Patrick Williams. Han var en amerikansk filmkomponist som døde i 2018, og var kjent for musikken til blant annet «Streets of San Francisco». Han var en veldig interessant og progressiv komponist som brukte messingblås på nye og spennende måter. En annen plate ville være «Cruel Space» av Art Farmer. Steve Gadd spiller trommer på denne, og her gjorde han masse som jeg ikke hadde hørt før – verken i en jazz- eller rockesammenheng. Jeg tror jeg har hørt den plata 10.000- 20.000 ganger, og får fortsatt den samme gode følelsen av å høre den. Elsker også alle de gamle skivene med Earth, Wind and Fire, og det er umulig å plukke en favoritt blant dem. Alle består av fantastiske låter, spennende arrangementer, solide grooves og briljant samspill.
– Påvirker disse skivene hvordan du spiller trommer? Hender det at du spiller med The Pineapple Thief og tenker «Yes! Her kan jeg bruke dette trikset som trommisen i Earth, Wind and Fire bruker!»?
– Det ligger nok der i bakhodet, men det er ikke slik at jeg ønsker å få The Pineapple Thief til å låte som Earth, Wind and Fire, he he.
– Hvis du ikke var trommeslager, hvilket annet instrument ville du spilt?
– Trompet, som min far. Jeg har prøvd å lære meg det, for jeg elsker lyden av det, men det blir med drømmen, og får bare akseptere at jeg aldri vil bli trompetist. Da jeg var liten var ikke trompet min greie, jeg var mer matematisk, og koordinerende, så derfor falt trommer naturlig for meg – trompet var bare masse hardt arbeid. Nå kan jeg angre på det.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019

, , , ,