Gary Numan @ Rockefeller, Oslo

Mandag 3.desember 2018

For andre gang på under ett år svingte turnebussen til Gary Numan innom hovedstaden for å gi sine trofaste ‘numanoids’ nok en smak av «Savage»-turneen fra fjorårets album. Kloke hoder har skrytt konserten på Parkteateret i desember i fjor opp i ytre stratosfære, så det var bare å la mandag være mandag, sofa være sofa og pelle seg ned til Rockefeller for å se hva gamlefar hadde å by på.

Konserten på Parkteateret sist var utsolgt og smekkfull, men Rockefeller er ikke i nærheten av å være utsolgt denne kvelden. Nå skal det sies at det en viss størrelsesforskjell på de to stedene kapasitetsmessig, men kanskje litt overraskende at man har såpass godt med armslag når den ukronede ‘kongen av synthpop’ (som strengt tatt ikke har lagd synthpop på flere tiår) først står på scenen.

Nå er det heldigvis ikke publikumsoppmøtet det skal handle om, så etter å ha fått med seg litt for lite av oppvarmingsbandet Nightmare Air til å kunne mene noe om det, starter moroa med «Everything Comes Down To This» fra hans nyeste skive «Savage». For allerede her kan vi være så frempå at vi kaller kvelden moroa. Gary Anthony James Webb, eller Gary Numan som vi kjenner han som, har med seg fullt band på scenen, og alle er tematisk korrekt kledd i diverse postapokalyptisk utseende ørkenantrekk. Gitarist Harris kunne fint glidd rett inn som en War Boy i neste Mad Max-film. Vokalen ligger altfor lavt mikset i åpningsdag, men det virker å ha ordnet seg når «Metal» fra «The Pleasure Principle» følger raskt på, og det blir fort klart at både gamle og nye låter har fått den samme Nine Inch Nails-aktige synthrock-bekledningen, et veldig riktig valg for det helhetlige bildet av konserten. «Halo» smeller skikkelig som neste låt, Numan er virkelig en scenepersonlighet av det sjeldne, høyt og lavt sammen med bandmedlemmene i et imponerende organisert kaos, lyssatt av et enda mer imponerende lysshow. Det er mot slutten av «Halo» undertegnede innser at det bare er å legge vekk notatblokka og heller gjøre som Per Jorsett og ta frem skjemaet for rundetider til verdensrekord. Herfra og ut er det en ren maktdemonstrasjon.

«Down in the Park», «Pray for the one you serve» og fjorårets hit «My name is Ruin» er et utrolig sterkt midtparti av konserten, spesielt “Pray for the one…” sitter igjen i hjernebarken lenge etter konserten er ferdig.

Alle venter selvfølgelig litt ekstra på de to låtene selv menigmann på gata kjenner, nemlig «Cars» og «Are friends electric?», og de kommer såklart til stor jubel og helt riktig kledd i dagens Gary Numan-sound. Men det blir allikevel litt feil å fokusere på de to, for dette er èn kontinuerlig fremførelse der det føles som alle låter og partier er like relevante og avhengige av hverandre for å kunne fungere som en helhet. Numan sier ikke et ord til publikum mellom låtene, og det passer perfekt inn i rollen han har på scenen som en blanding av hypnotisør, luftspeiling og til tider synthspillende shaman fra en postapokalyptisk ørken. Om det skal trekkes frem ett spesifikt øyeblikk fra denne kvelden må det være «Love, Hurt, Bleed» fra «Savage»-albumet. Makan til spilleglede, innlevelse og intensitet får man ikke ofte se. Det gliset Numan setter opp under midtpartiet der kan ikke misforstås, de har det minst like gøy oppe på scena som vi har det nede i salen.

Det eneste som er i nærheten av å være negativt med denne konserten er at den ikke varer i 4-5 dager i strekk. Det er bare å ta av seg hatt, frakk og hva enn annet du måtte ønske å ta av, Gary Numan stiller i en alder av 60 opp i en helt egen klasse milevis foran de fleste andre. Årets mest soleklare sekser! 6/6

 

Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker