Garbage @ Sentrum Scene, Oslo

Mandag 7. november 2016

Det var skuffende få fans som hadde møtt opp på Sentrum denne iskalde mandagskvelden for å bivåne Garbages retur til hovedstaden – såpass få at Sentrum ikke engang så seg brydd med å åpne hverken galleriet eller sidebarene på gulvet.

I fjor var Garbage på en 20-årsjubileumsturne for debutskiva som da ble fremført i sin helhet, og av den grunn spiller de ikke så mange låter fra den på årets turne. Det slo uheldig ut både for Oslopublikummet (som ikke fikk besøk på fjorårets turne) og for bandet – for det var under «Stupid Girl», «Vow» og «Only Happy When It Rains» at det var suverent mest liv i et ellers ganske tafatt og passivt publikum. De dristet seg sågar til å åpne med b-siden «Subhuman».

Og der lå vel problemets kjerne. Av de seks skivene som Garbage har gitt ut, er det stort sett bare de to første som den gjennomsnittlige publikummer kjenner godt til. Og låtene fra disse to utgjorde under en tredjedel av settet. De tre første skivene fra 2000-tallet var enten en kommersiell fiasko («Beautiful Garbage» 2001) eller så gikk de fullstendig under radaren («Bleed Like Me» 2005 og «Not Your Kind Of People» 2012), likevel fikk vi like mange låter fra disse tre som fra de to første. Og årets kurante utgivelse «Strange Little Birds» var representert med hele seks låter.

Det betyr ikke at disse låtene er dårlige, tvert imot var «Automatic Systematic Habit», «Bleed Like Me», «Night Drive Loneliness» og «Why Do You Love Me» blant de låtene som sparket best ifra seg, men det var likevel ganske dødt i salen – fordi folk ikke kjente låtene. Etter et litt kjedelig midtparti med litt for mange nye låter, tok det seg noe opp med «Special», og avslutningen med «Push It» satt som ei kule.

Ekstranumrene var derimot skivebom. Den tungrodde «Sometimes» pluss «Empty» var ikke akkurat det publikum sto og ventet spent på, og selv om avsluttende «#1 Crush» (fra filmmusikken til «Romeo & Juliet») visstnok var en av deres største hits i statene, så er det ikke mange av fansen i Norge som har et forhold til den, skal man dømme ut ifra den lettere apatiske responsen i salen. Avslutningen på konserten ble dermed et gjesp i stedet for et fyrverkeri.

Man kan ikke unngå å bli sjarmert av dama som vi alle, uansett kjønn og legning, var forelska i på slutten av 90-tallet. Shirley Manson har bikka 50 nå, men hun synger bedre nå enn den gang. Hun er stadig like utadvendt og sprudlende – når hun oppdager at scenegulvet er glatt, sender hun en roadie opp i garderoben for å hente boots med gummisåler, og mens hun sitter på trommepodiet og bytter sko mens hele publikum står og ser på, smeller det «I bet fuckin’ Beyonce doesn’t have to deal with this shit».

Vi må gi ekstra kred til den innleide bassisten Eric Avery, (kjent fra Jane’s Addiction, og turneer med Nine Inch Nails og Alanis Morrissette) som i tospann med Butch Vigs vikar Eric Gardner på slagverk plusset på et virkelig tungt og tøft groove som disse låtene ikke har i studioversjonene. Gitaristene Steve Marker og Duke Erickson har begge passert 60 nå – Duke er halvveis til 70 – men det ser ut til at de hygger seg likevel, så vi skal ikke ta noen av bandmedlemmene på innsatsen. Når Garbage er i slag, låter det helt fantastisk. Likevel ble dette en litt for statisk konsert, med litt for mange dødpunkter foran et likegyldig publikum, og en litt for monoton produksjon.

Vi hadde en lang og trivelig prat med løvinnen Shirley backstage før konserten, og resultatet kan du lese i NRMs første nummer i 2017.

3,5/6 | Geir Amundsen

Foto: Arash Taheri