Frank Bello – 
Anthrax’ adrenalinjunkie

Tekst: Stig Myhre
Fotos: Ignacio Galvez
Livefotos: Arash Taheri

Ikke rart at Frank Bello trener for å holde formen oppe. På live-DVDen “Anthrax Chile On Hell”, det aller ferskeste konsertopptaket med også den “nye” gitaristen Jon Donais, (med siden 2013) er den selvutnevnte adrenalinjunkien og Anthrax-bassisten Frank Bello i sitt ess. Foran et meget loyalt publikum som i likhet med Maidenfansen ikke bare synger med på refrenget, men også henger med på gitarlinjene til “Among The Living”-riffet og “I Am The Law”, holder Frank Bello hånda oppe og dirigerer publikum. Dyret er i gang, og han oppfører seg vel å mye som som en typisk sologitarist av den ekshibisjonistiske sorten. Noen av hans lettere maniske bevegelser på scenen og måten han trakterer strengene på, har han åpenbart funnet på selv, men delvis spillestilen og definitivt den karakteristiske foten på høytaleren og måten han synger med på låtene på, peker faretruende i retning av Steve Harris og Iron Maiden. På en annen side plukket Steve Harris opp en del poseringer og musikalsk inspirasjon fra Pete Way i UFO. Er Bello andregenerasjons Steve Harris eller tredjegenerasjons Pete Way? Før han som vanlig ga alt sammen med Anthrax på Parkteatret i hovedstaden, stilte vi Frank Bello dette spørsmålet.

– Vet du hva? Siden de utgjør to av mine største inspirasjonskilder, tar jeg så absolutt disse referansene dine som et stort kompliment. Jeg følger med på hva de gjør nå, alt de har prestert tidligere i livet, og jeg vil alltid elske en del andre bassister til døde. For meg er det viktig å alltid forbli en student av instrumentet ditt, og det å aldri slutte å lære og observere bassister rundt deg. Hvis jeg var deg, ville jeg også tatt med en annen autoritet i dette gode selskapet, og vi snakker om Phil Lynott. Du vet, det rare er at den jeg ikke har møtt av mine helter, er Phil Lynott som jo dessverre ikke er blant oss lengre. Phil var en utrolig musiker, og bare det å ta en øl med han og finne ut hvordan han tenkte, ville vært stort. Siden han både spilte bass og sang, beundrer jeg hans vakre tilnærming til å gjøre to rollene om til en. I og med at basspillinga hans gikk i ett sammen med vokallinjene, er han fortsatt en veldig undervurdert instrumentalist, og du er sikkert enig med meg i at langt flere folk bør vite om Thin Lizzy. Hvis jeg kan formidle bare en en liten del av hva han og mine andre forbilder gjorde, betyr det mye for meg. Siden jeg henta såpass mye fra forbildene som gjorde noe med hele måten min å tenke musikk på, kan jeg også like godt videresende slike komplimenter til opphavsmennene. Jeg kjenner Pete Way, en flott fyr, og Steve er blitt en god venn av meg. Alt dette bidrar til at jeg sitter igjen med masse gode minner fra vår felles historie sammen. Vi gjorde blant annet en lang turne med Iron Maiden i 1990, og vi reiste rundt i seks måneder i Europa og i USA. Å turnere konstant med Iron Maiden og få se de spille hver eneste kveld, var en helt spesiell opplevelse, og den gangen pleide vi også å henge i baren med gutta i bandet etter hver konsert.

– Er du fortsatt fan?
– Den dag i dag anser jeg meg selv for å være en blodfan, men du må være forsiktig med hvordan du agerer, fordi jeg ikke ønsker å være for mye fanboy, hvis du skjønner hva jeg mener. Nå for tida snakker jeg og Steve i all hovedsak om helserelaterte ting. Bare for en ukes tid siden spilte vi sammen med Maiden, og da pratet vi om hvordan en skal holde seg frisk, hvordan du føler deg, og Steve er veldig god på akkurat det. Selv praktiserer jeg yoga og konsentrerer meg om å spise den rette maten. Når du har gjort dette såpass lenge, kan du ikke valse rundt og framstå som en drukkenbolt, selv om jeg kan ta maks et par drinker. Nå har vi nettopp gjennomført seks konserter på seks dager, og hvis vi ikke ville vært bevisste på å holde oss i form, tror jeg definitivt vi ikke ville holdt det gående på dette nivået, og jeg er stolt over å si akkurat det. Ellers snakker vi om familie, barn og alt det der.

L-R: Charlie Benante, Frank Bello, Scott Ian, Joey Belladonna, Jon Donais

– Når møtte du Harris og Maiden første gang?
– Mitt første møte med Steve var som en 14-15-årig superfan hvorpå jeg ventet tålmodig utenfor Palladium i New York. Han kunne ikke ha vært hyggeligere mot meg, og i dag er han den samme fyren som han alltid har vært. For meg var det en stor greie å å få overlevere vår siste CD «For All Kings» til han personlig. Han lyttet virkelig på albumet, og senere ga han meg tilbakemeldinger på at denne var en av hans favorittskiver med Anthrax.
– Det er psykologisk sett interessant å observere deg på scenen.
– Ja, du kan nok gjøre deg noen interessante observasjoner der, he, he. På scenen reagerer jeg som en fan ville gjort, nyter livet og ønsker kun få nærkontakt med andre fans der ute i salen. Jeg mister kontrollen, vet ikke hva i helvete som foregår på scenen og ting bare skjer av seg selv.

I hjembyen New York City hadde Anthrax både utilnærmelige rockestjerner i Kiss med stor sminkefaktor og fete kostymer, og mer identifiserbare rockemusikere som Ramones iført jeans og skinnjakker, i nabolaget. Det at Anthrax ble lidenskapelige Kissfans, har vi aldri vært i tvil om, og det er ikke uten grunn at Scott Ian tatoverte Gene Simmons på leggen og at Charlie Benante er kapabel til å synge hvert eneste Ace Frehley-riff.. Men hva med Gene Simmons som bassist? Den delen av tilværelsen hans forsvinner ofte i oppslag om hvor mange groupies han har nedlagt, hans framtoning på scenen, hvor lang tungen han er og fokuset på Simmons som forretningsmann. Vi satte Frank Bello på saken.
– Flott at du trekker fram Gene, mann. For hvis du lytter på de tidlige Kissplatene, hadde han et forvrengt og tungt bassound som ikke er til å ta feil av, og ja, han tilførte masse til Kiss. Hvis folk der ute bare skal sjekke ut en Kiss-CD, vil jeg anbefale «Alive» og dets utrolig heavy basslyd. Gene vil fortelle deg at han vokste opp med Paul McCartney, og han spiller mange bassganger og skalaer som virkelig kan tilføre masse til musikken. Alt du kan gjøre som bassist, er å forbedre låten, og å ikke ta noe bort fra musikken.

LEFT TO RIGHT: Scott Ian, Joey Belladonna, Charlie Benante, Jonathan Donais, Frank Bello

Lenge leve Cliff Burton. Den første gangen Anthrax spilte i Norge, det vil si som supportband for Metallica i Skedsmohallen i 1986, skulle vise seg å være den nest siste konserten med Cliff Burton før han som kjent døde i en tragisk ulykke. Bello mener han fikk masse utbytte av Burtons spillestil og attityde. (I likhet med Cliff Burton som var fan av både klassisk musikk, The Misfits og tidlig R.E.M, har Frank Bello en svært schizofren musikksmak. U2. Death metal. Elvis Costello. Exodus)
– Siden han hadde en så sterk påvirkning på folk, og takk Gud for det, tror jeg aldri at minnene om Cliff vil bli borte. Scott skrev “Horror Of Life” om Cliff Burtons bortgang, og han var ikke bare min gode venn, men også en fantastisk læremester. Spesielt lot jeg meg fascinere av Cliffs evne til å prøve nye ting i metallsjangeren, og hans eksperimentelle stil gikk langt over og forbi hva jeg selv hadde evnen til å fatte og begripe. Jeg elsket å se ham i aksjon, og studere hva han blant annet utretta med wah wah-pedalen sin. Derfor vil Cliff Burton alltid forbli en mester i min verden. Selv om du lytter til Cliffs spesielle basslyd nå, låter han annerledes enn mange andre bassister i det herrens år 2016. Cliff var alltid hundre prosent seg selv og på samme måte som du aldri får en ny Lemmy, fantes det bare en Cliff Burton. På «Blood Eagle Wings», en sang fra et siste albumet «For All Kings», en takk og hyllest til Cliff, gjorde jeg en en liten wah wah-greie i begynnelsen av låten. Han og Jason (Newsted) var to svært forskjellige bassister. I motsetning til Cliff, spilte Jason med plekter, men han utgjorde en rytmisk klippe i bandet likevel. Jeg skulle ønske at Jason ville komme tilbake til musikken igjen.

“In The End” (tilegnet Dimebag Darrell og Dio), denne hardrockens sørgemarsj, står som regel alltid på repertoaret deres. Etter at Dimebag (som også spilte på de tre siste Anthrax-skivene med John Bush) døde, har Scott Ian gjenfortalt mange klassiske og mer eller mindre vittige drikke-/partyhistorier med Dimebag i hovedrollen. Akkurt det får vi ha til gode, men vi ba Bello om å oppsummere Dimebags musikalske testamente og betydning for Anthrax.
– Drikkehistoriene som florerer om Dimebag, er alle fortalt med stor kjærlighet og respekt, men Dimebags testamente handler først og fremst om lidenskap og hans enorme kjærlighetsforhold til gitaren, og hvis Dimebag satte seg ned sammen med oss akkurat nå, ville du elske ham i løpet av et minutt. Bortsett fra det musikalske talentet som Gud velsignet han med, behandlet han alle i sin vei med stor respekt og fikk vedkommende til å føle seg bra. Tro meg, den slags folk trenger vi flere av, og han vil alltid være en del av hjertet til hver enkelt medlem av Anthrax. Tenk på 90-tallet uten Pantera. ingen band i sjangeren vifta høyere med metallflagget enn dem, og disse gutta klarte midt i grungen å selge plenty av plater og konsertbilletter. Folk elsker det når vi framfører «in The End», og hvis vi utelukker den på repertoaret, får vi klar beskjed om å skjerpe oss. Hver eneste kveld tenker jeg på ham og Ronnie James Dio. Det handler ikke bare om musikken, men også måten de levde sine liv til det fulle, og hva som bodde i deres hjerter.

Anthrax og Status Quo har ikke nevneverdig mye til felles, men begge var smarte i forhold til å tolke sånn passelig obskure låter av andre band. På samme måte som få eller ingen lenger assosierer Quos tolkninger av «Rocking All Over The World» og «In The Army Now» med opphavsmennene John Fogerty og Bolland-brødrene fra Holland, føles det som om «Got The Time» og «Antisocial» tilhører Anthrax og ikke Joe Jackson og Trust.
– Når alt kommer til alt, så handler Anthrax og coverlåter om sanger vi er genuine og store fans av. Der og da aner vi ikke utfallet av å gi ut disse coverversjonene. Det falt seg bare naturlig at vi spillte inn så mange Kiss-låter og ga ut «Anthems» med klassiske rockelåter folk ikke nødvendigvis forventa seg. En ny «Anthems»-lignende utgivelse er på vei. Jeg elsker Tom Petty, vi gjorde en cover av han og vi får se om den dukker opp på «Anthems 2». Alt jeg kan gjøre, er å håpe at folk sjekker ut for eksempel den suverene og lidenskapelige originalversjonen av «Antisosial»med Trust og for øvrig bandet generelt. Joe Jackson? Alle bør sjekke ut platene hans, og vet du hva jeg nettopp gjorde eller? Jeg lasta akkurat ned «Joe Jacksons Greatest Hits» og anbefaler alle om å gjøre det samme.

Med sin altoppslukende interesse for kaffe, Twin Peaks, zombiefilmer, Judge Dredd, Superman, Batman, Haisommer-filmene og Star Wars kunne Charlie Benante og Scott Ian, de to som (tilsynelatende og slik det blir framstilt i media) skriver brorparten av musikken og tekstene i Anthrax, inntatt hovedrollene i “Revenge Of The Nerds Part Two”. Enkelte tolker «For All Kings»-coveret som om den viser rangordningen i bandet. Scott og Charlie står foran, og så kommer Bello og Joey Belladonna før Jon Donais dukker opp helt til slutt. Vi spurte Bello om han skiller seg ut ved å ikke være en nerd, og hvordan han likevel klarer å bidra kreativt til bandet med så sterke personligheter som Scott og Charlie ved sin side.
– Jeg er like stor fan av f.eks Twin Peaks. Forskjellen ligger bare i at jeg ikke snakker så mye om sånne ting i intervjuer. Okay, jeg liker hva jeg liker, men jeg føler ikke noe behov for å være predikant. Bruken av ordet nerd ble populært, men jeg liker ikke nødvendigvis å stemple andre mennesker på den måten. Ja, det kan være vanskelig å presse inn sine egne ideer i Anthrax, men det forblir bare en naturlig del av intensiteten som oppstår ved å være en del av et band. En slik type “frustrasjon” utløser også forløsende sideprosjekt som Altitudes And Attitudes. (med Bello og bassisten Dave Ellefson fra Megadeth) Så fort vi er ferdig med denne turnerunden med Anthrax og Megadeth, kommer vi til å gi ut et album.. Nå har vi skrevet masse låter der jeg spiller gitar og synger, og dette bandet har ingenting med tradisjonell metall å gjøre. Egentlig har alle i Anthrax en veldig eklektisk musikksmak. Jeg elsker blant annet Madonna og har ikke tålmodighet til å høre på musikk som ikke har en god melodi i bånn. Ellers bidrar jeg jo med mitt til låtskrivingen i Anthrax. Det er ikke bare de to slik som folk ofte tror, men Scott, Charlie og jeg som går i studio og lager ny musikk.

«Pieces» fra «Volume 8-The Threat is Real», en av de ytterst få låtene Bello har skrevet på egenhånd, skiller seg ut i Anthrax-katalogen. “Pieces” virker i det hele tatt såpass emosjonell at om du ikke blir berørt, står du i faresonen for å bli en kald fisk og må vurdere en hjertetransplantasjon.
– “Pieces“var en hyllest til min bror. Jeg satt på rommet mitt en dag, og jeg gråt fordi broren min ble myrdet og skrev da denne sangen som en slags forløsning for all smerten jeg satt inne med.
– Hvordan føltes det å observere Anthrax fra utsiden som medlem i Helmet? (som Bello forlot Anthrax til fordel for et par år tilbake)
– Jeg har et nært forhold til Joey Vera (Armored Saint-bassisten som erstattet Bello på bass) og kanskje derfor heia jeg på dem under konserten og hadde det ærlig talt helt topp. Jeg var med noen venner, hadde noen øl innabords, og sto der og brølte «yeahhhhhh».

Per i dag ser Bello lyst på framtiden i Anthrax og Jon Donais har satt sitt tydelige preg på bandet i «For All Kings»-perioden.
– Det går på skinner om dagen. Jeg visste at Jon spilte bra i Shadows And Fall, men da han kom inn i vårt band, bedrev han det jeg kaller historiefortelling i form av meget smakfulle soloer.
I følge Blabbermouth hadde Charlie B. uttalt at «For All Kings» kunne være det siste albumet fra den kanten. Kan du berolige Anthraxfansen der ute?
– Det er latterlig. Ville jeg vært på turne i to år hvis jeg ikke hadde en ny plate i meg? Neida! Vi føler at vi nettopp har starta,«For All Kings» gjør det ganske så bra og vi snakker fortsatt om et veldig sultent band. Det der var nok bare en feilsitert uttalelse som skaper litt oppstus en stund og så forsvinner. Forøvrig jobber Charlie med en nyutgivelse av «State Of Euhoria» med masse uutgitt materiale, det kommer et ny Anthraxplate og nå funker vi som en velsmurt motor på scenen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016