Foreigner’s Jeff Pilson og hans svarte svane

Vi ble først kjent med ham i Dokken på 80-tallet, deretter var han med i Dio gjennom 90-tallet mens han samtidig spilte med både Michael Schenker og Dare. Siden 2004 har han vært bassist og musikalsk regissør i et av tidenes mestselgende band, Foreigner. Nå er Jeff Pilson aktuell med Black Swan, en ny supergruppe hvor han har slått seg sammen med vokalist Robin McAuley (Schenker, Survivor), gitarist Reb Beach (Whitesnake, Dokken) og trommis Matt Starr (Mr.Big, Ace Frehley.)  

Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker
Promofoto: Enzo Mazzeo

Vi får en lystig bassist på tråden fra Nashville kvelden før Foreigner skal sparke i gang årets turné, hvor de denne gang skal backes av et fullt symfoniorkester.

– Jeg har et par timer på meg før jeg skal på en gjennomkjøring med det orkesteret vi skal bruke på de tre utsolgte konsertene her i Nashville.
– Fullt symfoniorkester, altså?
– Javisst, og et digert kor, som også kommer på øvinga i kveld. Så det kommer til å låte massivt, antar jeg!
– Noen sjanse for å få sett et slikt show her i Europa?
– Vi kommer til Europa på forsommeren, og da skal vi gjøre en rekke konserter i England og så festivaler over hele Europa. Det blir nok ikke med symfoniorkester og kor denne gang, men det hadde absolutt vært gøy i få til noe sånt i Europa også.
– Hvordan går det med Mick (Jones, gitar) for tiden? Da jeg så dere (på festivalen Ramblin Man Fair) i England i fjor, spilte han bare på halvparten av låtene, og det gikk rykter om at han skulle pensjonere seg fra turnering – og det er jo litt kinkig for bandet med tanke på at han er eneste orginalmedlem.
– Du, det går bare bra med ham! Det at han bare spiller halve konserten er hans måte å sørge for at han ikke trenger å pensjonere seg! Foreigner har et ganske slitsomt skjema store deler av året, det tar på å reise nesten hver eneste dag, å alltid være på farten og aldri sove i samme seng to netter på rad. Og så lenge det ikke er 100% nødvendig at han spiller hele konserten, eller hver konsert, så lar vi han styre selv hvor mye han orker å gjøre.
– Han har jo nylig bikka 75 år.
– Nettopp. Han er piggere enn de fleste 75-åringer, men det er ingen vits i å slite ham ut. Han skal for eksempel være med på øvinga nå i kveld, og det kan ta mange timer og være hardt arbeid. Men han er flink til å sette grenser for seg selv, og han har det bra med seg selv for tida.  

– Det har gått 11 år siden dere ga ut den fortsatt nyeste studioskiva ”Can’t Slow Down”, og siden har det kommet en jevn strøm av liveskiver og akustiske skiver og symfoniske skiver og nyinnspillinger av gamle hits…
– Hahaha!
– …men kommer det noengang en ny studioskive med nye låter fra Foreigner?
– Jeg vet ærlig talt ikke om det blir et helt album, det blir muligens for mye i disse dager. Men jeg kan fortelle deg at vi jobber med et par nye låter for tiden. Så ja, det vil komme ny musikk fra Foreigner, men jeg tror ikke det blir en hel skive med bare nye låter.  
– Det er ikke noen vits nå som de færreste kjøper skiver lenger, og de fleste er mest interessert i å høre radiohitene?
– Nei, antagelig gir vi ut noen nye låter som del av en større pakke, som for et par år siden, da kom ”Foreigner 40 – Forty Hits From Forty Years”, og der var det et par nye låter. Vi jobber som sagt med noen nye låter, innimellom disse symfoniske konsertene, men jeg vet bare ikke hvor mange låter vi ender opp med, jeg vet ikke når det blir utgitt eller i hvilken sammenheng de vil bli utgitt.  
– ”Can’t Slow Down”-skiva fra 2009 ble jo nesten ignorert av media og publikum, men jeg synes den er veldig undervurdert. Den viser at dagens Foreigner definitivt har noe å komme med.
– Jeg er helt enig. Det var ikke lett å komme i mål med den!
– Spiller dere noen låter fra den skiva på konsertene i disse dager?
– Ja, på de symfoniske konsertene pleier vi gjøre ”When It Comes To Love”. På orkesterskiva (”With The 21st Century Symphony Orchestra & Chorus”) har den en fantastisk intro med fullt kor, og siden vi har et kor med oss på konsertene her i Nashville, tenker vi gjøre den på samme måte. Og av og til spiller vi låta ”Can’t Slow Down”, så den skiva er ikke fullstendig glemt!
– Har dere noengang spilt ”In Pieces”? Den låta er på min Foreigner Topp 5 noensinne!
– Det har vi! Og jeg er enig, fantastisk låt! Den fungerte veldig bra live, den ble utrolig mektig! Dessverre slo aldri ”In Pieces” særlig an da den ble utgitt som singel, så vi hadde nesten ikke grunnlag for å beholde den i settet, noe jeg synes er veldig synd, for jeg elsket å spille den, og det er nok min favoritt på skiva. Vi må i stor grad tilpasse oss til hva publikum ønsker fra Foreigner, og den låten var ikke kjent nok til å forsvare plassen. Men sånn er det.
– Jeg antar at det føles vel både som en velsignelse og en forbannelse å spille i et band som har så utrolig mange klassiske låter at dere har knapt tid til å spille noe annet enn den samme gullrekka kveld etter kveld.
– Du har skjønt det! Det er vrient, ja!

– Jeg skulle egentlig ha snakket med Robin McAuley i dag, og ikke deg, men han havna brått på sykehus. Hvordan går det med ham?
– Det går bedre, han blir sterkere for hver dag som går, og jeg tror han ble utskrevet i går. Men det var riktig skummelt mens det sto på som verst. Han fikk en aggressiv e-coli-bakterie i blodet, og det er absolutt ikke til å spøke med. Det kan man dø av om man ikke får riktig medisin i tide.
– Er Black Swan enda en supergruppe satt sammen av (det italienske plateselskapet) Frontiers, som lager én skive uten å noensinne være i samme rom, og som aldri kommer til å spille en eneste konsert sammen?
– Haha! Du er ikke nådig! Men fullt så ille er det ikke – enda! Men hvis vi får anledning, så har vi alle veldig lyst til å gjøre konserter, men det er tiden det står på. Jeg er travelt opptatt med Foreigner, Reb (Beach, gitar) er like opptatt med Whitesnake, Robin er opptatt med Michael Schenker, og da er det ikke lett å få til noen turné med Black Swan. Det var vanskelig nok å få samla oss for å spille inn skiva! Men dukker det opp et bra tilbud på et tidspunkt hvor vi alle er ledige, så gjør vi det med glede!
– Hvordan kom Black Swan sammen? Dere kjenner alle hverandre godt fra før?
– Det var Serafino, sjefen på Frontiers, som lufta for meg om jeg ikke hadde lyst til å gjøre et annet prosjekt for dem. Og på det tidspunktet var Foreigner på turné sammen med Whitesnake, så det første som slo meg var at det hadde vært utrolig gøy å gjøre noe sammen med Reb.
– Ja, jeg har intervjuet ham, og han nevnte blant annet at han hadde hatt det mer gøy i Dokken enn i noe annet band han hadde spilt i. Det var non-stop med piker, vin og sang, sa han! (Les det intervjuet her!)
– Haha, tviler ikke! Men dette var jo på slutten av 90-tallet. Og jeg og Reb fikk øyeblikkelig en bra kjemi sammen på låtskrivinga til den Dokken-skiva vi lagde sammen da.
– Jeg vil påstå at Reb Beach redda Dokken med den skiva.
– Skjønner hva du mener! Og jeg er enig! Så da jeg nå spurte han om hva han tenkte om dette nye prosjektet for Frontiers, spurte han ’Betyr det at vi to skal skrive låter sammen?’. Jeg svarte ’Ja’, og han svarte ’Jeg er med!’. Så Reb er både en god venn, en fantastisk musiker, og vi har en glimrende kjemi når vi samarbeider.

– Hvordan kom Robin McAuley inn i bildet?
– Da jeg begynte å tenke på vokalist til dette prosjektet, var Robin den aller første som slo meg – for Robin er også en veldig god venn av meg, vi har hatt jevn kontakt siden vi jobbet sammen med Michael Schenker for tretti år siden. Jeg har den største respekt for ham som sanger, selv om jeg føler at han er veldig undervurdert – han har aldri fått den oppmerksomheten som han fortjener!
– Nei, de færreste har fått med seg at han sang i Survivor i en årrekke – og for å synge de låtene du være en knallsterk vokalist!
– Eksakt! Han brukte heller ikke mange minuttene på å takke ja da jeg foreslo dette for ham, og med en gang han var på plass, følte jeg at vi hadde et bunnsolid fundament for dette bandet. Egentlig skulle vi finne en annen bassist, men etter at jeg hadde spilt på demoene, insisterte alle på at jeg måtte være en del av bandet. Jeg er ikke interessert i å smøre meg for tynt og delta i for mange prosjekter, men dette hadde jeg virkelig lyst til å delta aktivt i.
– Siste brikken i puslespillet er trommis Matt Starr, kjent fra Mr.Big og Ace Frehleys band, blant annet.
– Ja, vi brukte litt tid på å finne riktig trommis, men da Matt ble nevnt, virket det som et helt logisk valg, og han kom i studio og imponerte oss alle kraftig med å spille inn låtene på noen dager. Til neste skive vil jeg gjerne dra ham inn i prosessen på et tidligere stadium og utnytte stemmen hans også, for han synger veldig bra.   
– Er hele bandet basert i Los Angeles?
– Ikke Reb, han bor i Pittsburgh. Men oss andre tre, ja.
– Når begynte dere å jobbe sammen?
– Jeg og Reb begynte å skrive låter høsten 2018 og fortsatte med det til utpå vinteren, og så begynte Robin med tekster og melodier. Jeg skrev også noen av tekstene.  
– I presseskrivet for skiva nevner du at du skrev en låt godt inspirert av Queen-filmen som du hadde sett samme kveld. Snakker vi her om sistelåten på skiva, ”Divided United”?
– Det stemmer – var det så tydelig altså? Haha! Jo, jeg hadde vært på kino med familien og sett filmen, og da jeg kom hjem satte jeg meg ved pianoet og… boom! Der var den! Teksten og det siste partiet kom litt senere sammen med Reb, men ellers var den låta skrevet på et kvarter. Jeg visste hva jeg ville ha, og ba Reb komme opp med verdens beste riff, fordi det skulle bare kverne om og om igjen over siste halvdel av låta, hahaha! Og han leverte, da han begynte å spille det riffet, skreik jeg ’Ja! Der har vi det!’.
– Du sier Matt synger bra, og Reb korer jo knallbra i Whitesnake, og du var alltid den beste vokalisten i Dokken. Har dere fått utnytta det?
– Vi har kanskje ikke fått utnytta det maksimalt på skiva, men hvis vi noensinne kommer oss på en scene, så kan jeg love at vi kommer til å være et av tidenes sterkeste band vokalt sett!
– Jeg går ut ifra at det er du som har produsert denne skiva (som anmeldes her)? Du har jo vært aktiv som produsent for flere andre band, Last In Line blant annet.
– Jeg har produsert ja, det er noe jeg virkelig brenner for å gjøre.
– Det merkes, den skiller seg veldig ut ifra de andre Frontiers-utgivelsene de senere år hvor samtlige skiver har samme lydbilde – og produsent, og låtskrivere…
– Haha, jo takk! Nå er denne skiva mikset av Alessandro Del Vecchio, som nærmest fungerer som Frontiers sin husprodusent. Men jeg har veldig sans for, og respekt for, den jobben han gjør Han er sykt flink, og har gjort en strålende jobb med å mikse skiva vår.
– Det blir altså ikke noen turné med Black Swan med det første, men du og Reb skal turnere sammen i sommer, med hvert deres band?
– Ja, det stemmer. Whitesnake og Foreigner er en bra turné-kombo- de aller fleste som liker det ene bandet, liker også det andre bandet. Og vi musikerne kommer også veldig godt overens, så det er alltid en fryd å turnere med Whitesnake. Nå blir det riktignok bare i England, i juni tror jeg, men det blir moro!
– Men Norge kommer dere ikke til?
– Nei, så lenge jeg har vært i bandet har Foreigner ikke spilt i Norge (Stemmer ikke helt, Jeff, dere var på Skånevik Bluesfestival i 2011. Journ.anm.), men vi har spilt i Sverige flere ganger. Jeg elsker Skandinavia, fantastiske mennesker og fantastisk natur! Så jeg håper vi kan gjøre en konsert i Oslo snart!

– Det har gått seksten år siden du sist ga ut en skive med ditt soloprosjekt War & Peace! Noen planer om en oppfølger i løpet av 2020-tallet?
– Haha, det er det ikke ofte at jeg blir spurt om! Men joda, jeg har sikkert nok låter på lager nå, låter som kunne fungert som en War & Peace-skive. Så det er ikke helt utelukket, men igjen kommer det an på hvor mye tid jeg har disponibelt, og en War & Peace-skive står ikke høyt på prioriteringslista for tiden. Foreigner vil alltid ha førsteprio. Jeg har som sagt et arsenal av låter som jeg har lagd opp gjennom årene, og jeg har lyst til å gjøre noe med de.
– Du brukte ikke noe fra det arsenalet på fjorårets skive med The End Machine? (Bandet som Pilson har/hadde sammen med Dokken-kollegene George Lynch og Mick Brown + vokalist Robert Mason, ex Lynch Mob, Warrant.)
– Nei, de låtene hadde ikke passet inn med The End Machine. Jeg har en låt som jeg vet at Don Dokken elsker, og som han har lyst til å jobbe med hvis Dokken skal gjøre noe mer sammen, så den kan muligens komme til nytte der. Men hver gang jeg jobber med George, uansett om det er med Dokken, T&N eller The End Machine, så foretrekker jeg å begynne med blanke ark, for kreativiteten  flommer når jeg og han setter oss ned for å lage låter. Vi går aldri tomme for idéer, så jeg vil heller holde ting nytt og ferskt. Men vi får se.
 – Er The End Machine et eksisterende band, eller var det kun et engangs studioprosjekt? Gjør dere konserter?
– Vi har ingen konserter planlagt på nåværende tidspunkt, men jeg håper vi kan sette i gang med en ny skive i løpet av året – igjen, det kommer an på tida! Det er utrolig vanskelig å finne et tidsvindu hvor vi alle er ledige. George og meg har funnet noen uker i vår hvor vi begge er ledige, så kanskje vi gjør noe da, men dette er jo ikke noe som haster. Jeg vil ikke jobbe med noen tidsfrist og sette en utgivelsesdato for en ny skive.
– Men Mick Brown har vel nylig pensjonert seg som trommis?
– Ja, han har det, så jeg vet ikke om han vil være involvert i noen ny skive med The End Machine. Jeg snakket med ham for et par måneder siden, da hadde han vært pensjonist siden sommeren og stortrivdes visst med det. Han hadde mye smerter de siste årene, det er en hard fysisk jobb å være trommis, spesielt når du selv må rigge utstyr og sette opp slagverket hver kveld. Nå føler han seg mye bedre, og sier at han kan alltids vurdere å gjøre noe nytt, som f.eks en turne i Japan med The End Machine, så det er ikke utelukket at han er med oss videre. Men jeg vil ikke dra ham ut av lykkerusen han nyter med pensjonisttilværelsen for tiden, haha!
– Du og ham og George har virkelig holdt sammen i over 35 år nå – uavhengig av hva som har skjedd med Dokken.
– Ja, vi har alltid trivdes sammen, fra første gang vi spilte sammen føltes det helt riktig, og det har føltes helt naturlig å komme sammen for å jobbe med nye låter og nye prosjekter med jevne mellomrom. At Mick nå velger å gi seg har jeg all forståelse og all respekt for.

– Du har vært involvert i utallige band og spilt på utallige skiver gjennom de siste 40 år. Hvilke av disse skivene kan du fortsatt sette på stereoen hjemme en kveld og kose deg med?
– Wow. Hva skal jeg si? Jo – jeg synes fortsatt at den skiva jeg gjorde med Steven Adler i 2012, ”Back From The Dead”, (som Jeff produserte og spilte bass på) er svinebra. Den ble aldri utgitt på noe stort plateselskap, men jeg hørte den for noen uker siden, og det slo meg at den hørtes fortsatt fresk og sulten ut, den sparker skikkelig! Så sjekk den ut om du ikke har den! Jeg spilte forresten nettopp inn en låt med Steven og hans nye argentinske vokalist, Ariel Kamin – han er helt vanvittig, sjekk på youtube, han er som Axl! Den låta ble utrolig bra, så jeg håper den havner på den neste skiva hans.
– Noe annet fra din CV som stikker seg ut?
– Ja, jeg må si at jeg er veldig stolt over skiva jeg produserte for Starship (”Loveless Fascination”, 2013), den høres fortsatt veldig bra ut. Og så er jeg fornøyd med så og si alt jeg har gjort med George, som The End Machine, det er en spesiell skive som jeg føler vil komme til å tåle tidens tann. Vi har utviklet vår egen identitet, og det er særs tilfredsstillende.
– Hva om vi snur på det spørsmålet – er det noen skiver som du helst vil feie under teppet og glemme?
– Hmmm. Nei, ingen skiver i sin helhet, det er stort sett noe bra på alle skivene. Jeg vet at Dokken-skiva ”Shadowlife” (1997) fikk hard medfart i pressen og er vel nederst på fansens liste over Dokken-utgivelser, og jeg skjønner hvorfor. Men personlig har jeg aldri følt så negativt for den skiva som mange av fansen gjør, sikkert fordi jeg var der og da. Men jeg ser hvordan vi bommet på målet som en Dokken-skive! Hadde samme skiva blitt gitt ut under et annet navn, som et nytt band, så ville den garantert funnet sin målgruppe. Den er bare ikke noe for Dokken-fansen. Tabben var å kalle den for Dokken, for det låter absolutt ikke som klassisk Dokken, og det prøvde vi heller ikke på. Det var mye som ikke funket i bandet på den tida også, mye krangling og vi var ikke enige eller fokuserte på hva vi ville, og det høres.
– Noen andre skiver du helst vil glemme?
– Det er mulig jeg allerede har glemt dem, haha! Hadde du gitt meg en liste over alt jeg har gjort, kunne jeg sikkert plukket ut noen bomskudd, men det er ingen jeg kommer på som en skikkelig flause.

– Du har aldri vært i Oslo med Foreigner, men du spilte her med Dokken (i Drammenshallen) på 80-tallet. Husker du det?
– Som support for AC/DC, i 1988? Ja, jeg husker vi var i Oslo, og etter konserten dro vi ut på en klubb, det kommer jeg aldri til å glemme! En totalt dritings George Lynch gikk opp på scenen og sang en låt med det lokale bandet, han som til og med nekter å kore! Og vet du, han var så full at han sang jo faktisk dritbra! Hahaha! Det kommer jeg til å huske til den dagen jeg dør! Jeg satt der i klubben, titta opp mot scenen og der står George og synger, og jeg bare ’WTF?!?!’ Haha!
– Hadde han gjort det i dag, så hadde det vært på youtube i løpet av noen minutter…
– Haha, ja, ikke sant! Og så har jeg spilt i Oslo med Dio, mener jeg, så jeg er ikke helt fremmed for Norge og nordmenn!

– Ja, apropos Dio, hvordan fikk du den jobben?
– Det er en artig historie! Jeg hadde forsåvidt kjent Ronnie James Dio i årevis, siden 1982. Jeg flyttet til Los Angeles for å spille i et band, og vi gjorde noen konserter sammen med et annet band som heter Rough Cutt, som Wendy Dio var manager for.
– Jake E Lee var vel gitaristen deres!
– Stemmer! Da møtte jeg Ronnie første gang – han kom til konsertene og var veldig hyggelig. Dokken og Dio turnerte sammen masse i perioden 1983 til 1985, og de turnéene er blant de aller morsomste jeg har vært med på. Vi ble alle veldig gode venner. Både jeg og Ronnie endte opp med å kjøpe hus ikke langt fra hverandre i Los Angeles, han bodde nærmest rett nedi gata for meg. Så hopper vi frem noen år, etter at gjenforeninga hans med Black Sabbath hadde skjært seg. De ga ut en skive sammen, hva het nå den…?
– ”Dehumanizer”.
– Riktig! Han og Vinnie (Appice, trommer) forlot Sabbath for å starte opp en ny utgave av Dio. Dette var vel i tidlig 1993, og de fikk med seg Jimmy Bain på bass og Tracy G på gitar. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men Jimmy ramla visst utpå og var utilgjengelig i noen uker så de fikk akutt behov for en bassist. Jeg var hjemme en ettermiddag da det ringte på døra – jeg gikk og åpnet, og på trappa sto Ronnie og Vinnie. Og de sier: ”Hei Jeff, vi driver og øver nedi gata her, men vi har ikke fått tak i Jimmy på en stund! Kjenner du noen som kunne tenke seg å spille bass med oss?’ Jeg hadde ikke noe fast band da, så jeg skreik jo selvsagt ’Ja! Meg meg meg meg meg!’. ’Flott’, svarer de, ’ta med deg bassen, så går vi og jammer!’. Jeg svarte at ’Gjerne det, men det er ett problem, sprinkleranlegget mitt er ødelagt, og jeg venter service på det nå i løpet av ettermiddagen, jeg må holde meg hjemme så lenge’. Både Ronnie og Vinnie var begge veldig praktiske, skikkelig handymen som kan fikse hva som helst i huset, noe jeg definitivt ikke er. Så de valser inn i huset mitt, finner frem verktøykassa mi og fikser sprinkleranlegget mitt på 10-15 minutter! Jeg tester det, alt funker fint, og Ronnie sier: ’Flott, kan du hente bassen og ble med ned på lokalet og jamme?’. Og slik startet et samarbeid som varte i mange år fremover! 
– Haha, ser liksom ikke for meg Ronnie James Dio i snekkeroverall med verktøykasse!
– Han fikset alt! Han var heavy metal-vokalist, snekker, rørlegger og elektriker i ett, haha!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020

, , ,