Focus @ The Con Club, Lewes, England

Fredag 25.januar 2019 
Etter at dønningene fra Cruise To The Edge, med artister som Steve Hackett, Yes, Haken og Focus osv har lagt seg, finner jeg det betimelig å fortelle om en fantastisk kveld med briljante Focus på en dampende og mørk klubb i det sydlige England idet de lanserer sitt nye vinylalbum, Focus 11, på en utsolgt kveld. Ikke tilfeldig, fordi det er en begivenhet som har tiltrukket seg presse fra Brasil, Norge og «London». Sogar tilreisende fans fra Glasgow, Skottland er tilstede. Jeg må si at klubbkonseptet i UK er og har alltid vært uovertruffent siden 70-tallet. Man kommer tett på bandet, scenen er en halvmeter høy og man må stå.  De som ønsker å prate må stå utenfor de lett forserbare klappdører hvor baren er. Særdeles praktisk, så slipper man å høre to irriterende ord; «brexit» og «mortgage».

Men, folket er kommet for å lytte. Er særs broget forsamling får en to timer lang økt fra nøyaktig klokka 21.00. slik at det blir tid til sosialt samvær og signering av nyplata etterpå før baren stenger. Bandet er nemlig svært så sosiale individer som byr på seg selv i alle anledninger. Denne kvelden er intet unntak og den uavbrutte og lange oppvisningen i musikalitet, virtuositet og improvisasjonsformer er helt magisk. De evner fullstendig, med sin nåværende besetning og sin musikkatalog, at overbevise selv den mest konservative gammelprogger. De har siden 2010 gitt ut to offisielle album (Focus 10 og 11) og to uoffisielle (Focus in Family og Golden Oldies), samt en liveplate.  Dessuten et par særheter som er småprosjekter fra trommis Pierre van der Linden, tidligere bassist Bobby Jacobs og Niels van der Steenhoven/Menno Gootjes-gitarer, som prosjektet Swung.

Nok om det. Bandet går rett på scenen og jeg merker meg at de som vanlig ikke har noen settliste. Siden jeg så dem første gang med nygitarist  Menno Gootjes i 2010 har ikke det eksistert. Klubbkonseptet tiltaler dem tydelig og det gir kapellmester Thijs van Leer et ekstra kick og han øser av sin energi i sitt syttiende år. «House of the King» er et sikkert stikk, og, etterhvert triller de ut perle etter perle. «Eruption», «Harem Scarem», «Le Cathedrale…», «Sylvia» og «Hocus Pocus».  I tillegg tar de «Who’s calling» fra nyplata. De har allerede testa ut en del av de nye låtene som bassist Udo Pannekeets «Mare Nostrum» og et par andre sist november på sin årlige UK- Autumn Tour, 2018.

 Det imponerende er at de i ethvert konsertformat har eksemplarisk topplyd. Selv definerer de det som «The Focus Sound», noe som de også har som begrep på hva slags musikk de spiller. Så også på deres to siste plater. Lydmikser og medprodusent, Geert Scheijgrond er i så måte som et femte medlem av gruppa. Lydingeniør de Luxe.  Focus tar hjem seieren med stormende applaus og «alt» er inkludert denne kveld. De fornekter seg ikke med en lang speed-jazz-utskeielse i trioformat gitar, bass og trommer idet de bryter opp en av låtene og kjøre avansert be-bop. På oppfordring fra den brasilianske journalistdamen  varter de opp med «Round goes the Gossip» med et frenetisk mellomspill igjen. På den utvidede favoritt «Hocus Pocus» får man en lang gitarsolo uten unødig onanering. Det er tross alt melodi som kommer først i alle Focus-låter.

Bassist Udo, som har vært med siden 2016, får sin absolutt tilmålte tid på sin seksstrenger. Heller ikke han går i fella og viser utsøkt melodisk og harmonisk forståelse for helhet. Når så den eminente trommis runder av hele showet med en interessant og overenergisk innføring i hvordan man spiller, ikke slår, så er alt fullbrakt. En mann på 71 år som kveld etter kveld kjører teknisk eksplisitte figurer uansett låt pluss at han godt kan ta tre trommesoloer i løpet av ei økt. Og, det uten å bli sliten. Heavyrockere er spesielt lydhøre når han setter igang. De tror han bruker dobbelpedal, men nei. Dette er trommeslagernes høvding. På den nærmest overperfekte, lange og velkomponerte melodi «Eruption» som klokker inn på langt over 20 minutter har de nå innlemmet de tre små snutter ; «Euredice», «Dayglow» og «Endless Road», hvor sistnevnte er en komponert trommelåt, ikke en soloutskeielse. Jeg må hevde at deres versjon denne svette kveld var så og si magisk, rørende og nært det mest perfekte de har levert. De tok også en versjon av «Focus 7», som er en svært så følsom og krevende komposisjon.

Samarbeidet mellom Thijs og gitarist Menno er hele veien upåklagelig. De står ganske nært hverandre på enhver scene fordi øyekontakten og harmoniseringen dem i mellom er nøkkelen til hele utførelsen av enhver låt de gyver løs på. Gitaristen har vært med lenger enn noen annen gitarist og er for alltid uunnværlig. Mye av det beror på at han er en utmerket pianist og også en mann med utdannelse i både rock og jazz. Forøvrig rart han digger Kiss?? Bassisten spiller også piano og er velutdannet både som produsent og bassist. De kunne nok stilt som Kraftwerkparodi når som helst. Men, denne kveld kommer de  i land til store og begeistrede ovasjoner, svetten renner, tapeten krøller seg og gitaristen måtte kaste skinnjakka tidlig. På de rolige låter hørte jeg ikke noen i den tettpakka salen som kvekka en eneste gang. Så, er det bare i norske klubblokaler man ønsker å preike?? Jeg velger å tro at man ikke betaler nesten tre hundre for å stå og prate mens et band som snart feirer 50 år, (offisielt 2020 siden de ga ut «In and out of Focus»), gir oss det beste de har fra sin enormt solide backkatalog. Jeg observerer Thijs van Leer hele kvelden og merker hans enorme karimatiske utsråling og evne til å holde publikum trollbundet med både eminente fløytesoloer, chatting, anekdoter og utrolige utskeielser på orgel. Stemmen og pusteteknikken imponerer stadig. Ikke rart denne mannen leverer som han har gjort i snart 50 år med den største evne til fornyelse enda intakt!!! De forteller til slutt at neste plate , Focus 12, er på gang. Dette året blir hektisk med masse konserter, men, neste år er selveste jubileumsåret. Lenge leve! 6/6

Tekst og foto: Egil Trøa