FM – tre tiår med frekvensmodulert silke og stål

I vår pågående store serie «Band Som Burde Vært Større Enn Bon Jovi» har vi denne uken kommet frem til engelske FM, som på slutten av 80-tallet tilsynelatende hadde verden for sine føtter. Iron Maiden covret til og med en av låtene deres. Men merkelig nok lot det store internasjonale gjennombruddet vente på seg, og i stedet strøk de med i grungepesten på 90-tallet. Nå har de kommet sammen igjen og opplever en ny vår, og i anledning den nye skiva «Rockville» slo vi av en prat med vokalist Steve Overland.

Tekst og livefotos: Geir Amundsen
Foto: Richard Ecclestone
 
– Gratulerer med ny skive, den får knallkritikk i dette bladet.
– Åh fantastisk, veldig godt å høre. Vi er strålende fornøyde med den selv, og det virker som om den får gode kritikker overalt. Den nevnes som en av våre beste, og det er jo spesielt på dette stadiet av vår karriere.
– Min favoritt er fortsatt comebackskiva deres fra 2010, «Metropolis», men det kan endre seg.
– Jøss. De fleste drar vel frem «Indiscreet», debuten vår fra 1986, når favoritter skal nevnes, men jeg er veldig stolt over «Metropolis» selv.
– Fansen har ventet lenge på ny musikk fra FM, og plutselig kommer to skiver på en gang; «Rockville» og «Rockville II». Er det to separate skiver, eller en bonus-CD med overskuddsmateriale…? Hva er greia her?
– Her i Storbritannia har vi noe som heter Pledge Music, hvor fansen kan involvere seg i bandene de liker. De kan komme på videoinnspillinger eller besøke bandet i studio, vi har auksjonert bort ting som mikrofonen jeg brukte på Download, og noen av Jims gitarer. Og fans kan finansiere et bands kommende skive ved å kjøpe den før den er innspilt. Og de som gjør det, får oftest en DeLuxe-utgave av skiva med ekstra låter på. Vi ble spurt om vi ikke hadde noen ubrukte demoer som vi kunne legge på deluxe-utgaven av «Rockville», men vi ville ikke gi ut halvferdige låter som ikke låt optimalt, og vi har gitt ut nok livelåter. Men vi hadde fem låter til overs som vi hadde skrevet og spilt inn samtidig, i samme studio med samme produsent. Så vi tilbød oss å gå tilbake i studio for å spille inn 4-5 låter til og gi fansen en bonusskive, med bare nye låter.
– Og ikke bare kasserte B-låter?
– Nei, heller låter som ikke passet inn på «Rockville I» – vi vil bare ha en ballade på hver skive, derfor ble ikke den andre brukt. Så vi hadde ikke planlagt å lage to skiver, de ble bare sånn. Og jeg får tilbakemeldinger på at flere av fansen faktisk foretrekker «Rockville II»! Og den er veldig bra, men annerledes enn den første, litt hardere i kantene kanskje. Har du hørt den?
– Ikke enda, men den er bestilt. Så de av fansen som kjøpte «Rockville» før utgivelsen har altså fått en dobbelskive?
– Riktig. DeLuxe-utgaven. Men responsen på bonusdiscen var så bra at vi har nå gitt den ut som egen skive under navnet «Rockville II».
– Dere gir alltid fansen deres skikkelig valuta for pengene. I fjor kom dere med en EP, med «Only Foolin» som smakebit til skiva, og en spilletid på rundt 50 minutter. Det er omtrent like lenge som de to første Van Halen-skivene til sammen.
– Ja, skal man først gi ut noe som folk skal bruke pengene sine på, så er det viktig at de får valuta for pengene, ellers mister vi fansen. Vi prøver alltid å gi dem noen nye låter som ikke er utgitt før. Så vi plusset på en låt som heter «Rainbows End», og vi spilte inn en låt som heter «Shot In The Dark» som jeg var involvert i på 80-tallet, som Ozzy Osbourne senere spilte inn.
– Ja, stemmer, hva er historien bak den låta?
– Jeg var i et band som het Wildlife på tidlig 80-tall sammen med Simon Kirke fra Bad Company på trommer, min bror Chris på gitar, og på bass hadde vi Phil Soussan, som senere ble Ozzys bassist. Og han hadde denne låta som het «Shot In The Dark» som vi spilte inn og gjorde på konserter. Den ble jo senere en hitsingle for Ozzy. Men folk har hørt vår versjon og stadig foreslått at FM bør spille den inn igjen. Så omsider fikk vi gjort det – tekstene og arrangementet er litt annerledes enn Ozzys versjon, men jeg synes den har blitt bra.
– Første gang jeg hørte den, kjente jeg den ikke igjen før dere kom til refrenget!
– Bra! Tidligere har den kun vært tilgjengelig på konsertbootlegs og kopier av Wildlifes demo, så det var godt å få gjort en skikkelig versjon av den.
– Hva er FMs planer for 2013?
– Masse konserter og turnering! Vi skal gjøre to store festivaler i Tyskland i sommer.Vi vil tilbake til Europa, vi vil spille i Norge og alle stedene hvor vi ikke har vært på lenge.
– Dere har vel bare vært i Norge en gang før, i Oslo høsten 1992.
– Haha, ja, jeg husker det! På en av de største klubbene, var det ikke? Med bare en håndfull mennesker?
– Ja, på Alaska (eller dagens Betong) som tar rundt 1500. Det var vel stort sett bare forbandet, kjærestene deres og meg i salen.
– Ja, jeg husker vi ankom til lydprøven og stusset over at det ikke var noen plakater eller annonsering for FM. Og da vi spurte om hvordan billettsalget gikk, var det bare ‘Åh herre gud…’. Arrangøren hadde ikke gjort noe som helst for å promotere konserten.
– Men dere så faktisk ut til å hygge dere, husker jeg.
– Ja! Vi tok det som en øving og hadde det heller gøy på scenen, istedet for å kansellere eller stå der og surmule.
– Det var jo i den verste perioden for AOR/melodiøs rock – grungen hadde akkurat eksplodert.
– Ja, det var en vanskelig tid – radiostasjonene ville ikke spille oss, konsertarrangørene ville ikke booke oss, media ville ikke skrive om oss – det var da vi begynte å tenke på at kanskje det var på tide å stoppe.
– Men dere er altså villige til å komme tilbake til Norge tross katastrofeoppmøte i ’92?
– Ja visst! Det er andre tider nå, og man må ut og møte sitt publikum og gjøre oppmerksom på at vi faktisk eksisterer! Man må ut og promotere skiva, det er slik man vinner fansen tilbake. Vi har ikke gjort så mye utenfor Storbritannia siden vi kom sammen igjen. Vi gjorde en festivalturne sammen med Journey og Foreigner, vi har gjort Sweden Rock…men det hadde vært gøy å gjøre egne konserter på små klubber igjen.
– Dere la opp i 1995, og kom sammen igjen for noe som skulle være en enkeltstående konsert på Firefest i Nottingham i 2007.
– Stemmer, ja.
– Når ble det permanent?
– Kieran Dargan, arrangøren av Firefest, hadde mast på meg i årevis om å samle karene for en engangskonsert, og jeg hadde gang på gang sagt at det kommer ikke til å skje. Alle var opptatt med andre prosjekter, Andy (Barnett, gitar) bodde i Malta og så videre. Men til slutt ble jeg og Merv (Goldsworthy, bass) enige om at ‘Greit, la oss gjøre en gig for moro skyld!’ Og Firefest solgte ut for første gang – folk kom fra hele Europa, fra Amerika, fra Japan… – og vi hadde aldri drømt om å få en så varm mottagelse! Vi trodde publikum hadde glemt oss – vi hadde ikke spilt sammen på 12 år! Men de var fanatiske, publikum gikk helt amok. Så vi var helt rystet da vi gikk av scenen, og alles reaksjon var ‘Det var utrolig, vi må gjøre flere konserter!’. Plutselig fikk vi tilbud om platekontrakt, og bookingbyrået vårt fra 90-tallet tok kontakt og ville hjelpe oss, vi fikk et nytt management… snøballen begynte å rulle uten at vi hadde tenkt å gjøre annet enn kanskje et par festivaler i året. Men vi ble enige om at dette måtte enten gjøres skikkelig, eller så ville vi ikke gjøre det i det hele tatt. Det måtte være 100% fra alle involverte for å gjøre FM så bra som vi hadde vært. Og da skjønte vi at det ikke kom til å funke med Andy, for han hadde flyttet til Malta og var ikke interessert i å komme tilbake til England. Så da fikk vi istedet inn Jim Kirkpatrick på gitar, og han har nå vært med oss i 5-6 år og blitt en skikkelig veteran i bandet!
– Ja, han har glidd rett inn i bandet, den melodiøse stilen hans passer FM perfekt, mye bedre enn Andys mer bluesy rocka stil.
– Ja, det føles som om han har vært der fra Dag 1.
– Dere vurderte ikke spørre din bror Chris, som spilte gitar på de to første, klassiske FM-skivene? Dere to hadde jo et tett samarbeid på hele 80-tallet.
– Jo, han var den første vi spurte, men han var overhodet ikke interessert. Vi ba han om å i det minste komme og gjeste på Firefest, men nei. Brodern er en pussig skrue, han foretrekker å sture hjemme.
– Så hvem av dere måtte ofre mest for å få FM opp og stå igjen?
– Jeg tror ikke det føltes som et stort offer for noen av oss. Merv drev og lagde filmmusikk, jeg hadde mitt prosjekt og et band som het Shadowman sammen med Harry og Chris fra Thunder og Ian Gillans gitarist, Steve Morris. Men ingen av oss hadde noe imot å legge andre ting til side for å få FM til å fungere. Vi har ikke sluttet med andre ting, men det kommer i andre rekke nå.
– Hva vil du trekke frem som høydepunktet og den største nedturen i FMs karriere så langt?
– Det verste var antagelig da min bror sluttet i bandet. Det kom som lyn fra klar himmel, på slutten av «Tough It Out»-turneen som hadde vart i over ni måneder. Over hele Europa nesten uten pauser. Og en dag vi sitter backstage før en konsert, sier han ‘Etter denne turneen tror jeg ikke at jeg orker noe mer.’ Og det var et hardt slag for meg, vi hadde spilt i band sammen siden vi var guttunger. Og det ble ikke det samme uten ham.
– Nei, den neste skiva var en nedtur for fansen og. Hva med høydepunktet?
– Der må jeg igjen trekke frem gjenforeningskonserten på Firefest, for vi ante ikke hva vi kunne forvente oss. Og den kvelden var det som å være The Beatles! Vi kunne nesten ikke begynne på neste låt fordi publikum sluttet aldri å skrike og synge! En kveld som virkelig endret livene våre. Og jeg må også trekke frem et annet høydepunkt; da vi var på Bon Jovis «Slippery When Wet»-turne idet de plutselig ble verdens største band.
– Dere var forband for dem i 1986?
– Ja. Og da vi begynte den Europaturneen, hadde de akkurat vært support for Ratt i USA. Og mens vi turnerte med de, gikk «Slippery When Wet» til topps på listene verden over. Og «You Give Love A Bad Name» toppet singellistene. Det skjedde ikke over natten, dette var jo den tredje skiva deres, men det skjedde plutselig, og med ett var de verdens største rockeband, og vi var på turne med de da det skjedde. Samtlige konserter var utsolgte.
– Pussig at du skulle nevne Bon Jovi, for denne artikkelen har undertittelen «Band Som Burde Vært Større Enn Bon Jovi».
– Hahaha, seriøst? Bra timing!
– Ja, dere hadde jo låtmateriale til å matche dem og vel så det, og hvis jeg sammenligner «Rockville» med deres nye «What About Now», så knuser dere Bon Jovi. Men ikke salgsmessig.
– Fantastisk, det er helt utrolig å høre. Band som oss er pr idag mer i kontroll over våre karrierer, vi kan ta den tiden vi trenger og lage den musikken vi selv ønsker. Og vi er veldig obs på at du er aldri bedre enn ditt nyeste album. Jeg vil heller bruke tre år på å lage en knallbra skive enn å bruke tre måneder på å lage noe halvveis. Vi har ikke lenger noe press fra plateselskapet om å ha en skive ferdig til en viss dato, slik som Bon Jovi kanskje har. Men det er vel lett å hvile på sine laurbær – når du har solgt 50 millioner skiver som Bon Jovi har, så vet de at neste skiva automatisk kommer til å selge mye. Den luksusen har ikke vi – vi bruker heller noen måneder ekstra for å gjøre skiva vår enda bedre enn forrige skive. Ellers mister fansen troen på oss.
– Jeg slakta nye Bon Jovi-skiva i forrige nummer, men har gitt en femmer til FM.
– Fantastisk! Nå har jeg ikke hørt den nye Bon Jovi, men den har fått hard medfart i pressen her i England og. Er det låtene som er problemet, eller er den radikalt forskjellig fra hva de har gjort før?
– Både og. Den høres uinspirert og trøtt ut. Ingen låter gir meg lyst til å trykke på Play igjen.
– Ja, det er det jeg har hørt. Jeg får anskaffe den og gjøre meg opp en mening selv.
– Kan vi ta et lite tilbakeblikk på FMs syv første skiver og kommentere litt på hver enkelt?
– Javisst! Kjør i vei!
– Da starter vi med debuten «Indiscreet» fra 1986.
– Den satte oss jo på kartet, men pr idag klarer jeg ikke høre på den. Men det skyldes lyden og produksjonen, som er veldig preget av tidsånden. Det er en veldig låtorientert skivene, og det er mange meget sterke låter på den. Derfor er det fortsatt en fanfavoritt.
– Ja, dere spilte hele skiva på noen konserter i 2011?
– Ja, for 25-årsjubileet gjorde vi det, på tre konserter, og de ble alle utsolgt. Mange gamle fans var ikke klar over at vi var igang igjen, og de dukket opp da de fant ut at vi skulle spille en hel skive som hadde vært soundtrack til deres liv på 80-tallet. Så det ble veldig spesielt.
– Jeg bør sjekke DVDen fra de konsertene, skjønner jeg.
– Ja, den ble veldig bra. Igjen var ikke dette noe vi hadde tenkt å gi ut, vi hadde bare lyst til å filme konsertene for å dokumentere de for ettertiden, men publikum så jo kameraene. Nettsiden vår ble deretter bombardert med forespørsler på når dette skulle gis ut.
– Hvordan liker du forresten Iron Maidens versjon av «That Girl», åpningssporet på «Indiscreet»?
– De gjør faktisk den låta slik den opprinnelig var, den ble egentlig ikke skrevet for FM. Andy Barnett, som senere ble med i FM, skrev den i bandet som Nicko McBrain og Adrian Smith gjorde et par konserter med rundt 1985, under navnet The Entire Population Of Hackney. Og de ga senere denne låta til meg og brodern, men vi syntes ikke refrenget var sterkt nok, så vi gjorde den om til vår versjon. Og Iron Maiden spilte den senere inn i orginalversjonen og brukte den til en B-side på en singel.
– Hva er din favorittlåt på «Indiscreet»?
– Ooooh. «Love Lies Dying» er en låt som jeg helt hadde glemt av inntil vi skulle øve inn hele skiva til jubileumsturneen, og det er jo en fantastisk låt – og vi har spilt den siden i en rocka versjon. Og hva er din favoritt?
– Jeg går for «That Girl». Hva skal vi si om neste skive, «Tough It Out» fra 1989?
– «Tough It Out» og «Rockville» er nok mine to favorittskiver med FM. Låtene er knallsterke, og for første gang var jeg fornøyd med produksjonen. Nigel Green som hadde jobbet med Def Leppards «Hysteria» mikset den, og produsent Neil Kernon var den håtteste på markedet på den tida. Den låt akkurat som jeg ville.
– Og favoritten her?
– Jeg må si tittelsporet. Og du?
– «Bad Luck» – den låta burde ha gjort FM til megastjerner.
– «Bad Luck» er bra, ja, den kan vi aldri droppe fra setlista vår. Det var en av låtene vi samarbeidet med Desmond Child om å lage. På denne tiden var han jo på sitt mest populære etter å ha lagd «Trash» med Alice Cooper, de to siste Bon Jovi-skivene osv.
– Dere var vel det eneste europeiske bandet han noensinne gadd å jobbe med?
– Det sies så, ja. Trivelig kar.

– Så kom «Taking It To The Streets» i 1991.
– Den var jeg ikke fornøyd med da den kom. Det er uten tvil FMs svakeste skive, etter min personlige mening, selv om jeg vet at mange liker den. Det var en tung tid for bandet. Chris hadde akkurat forlatt bandet, vi hadde ikke fått en ny fast gitarist, derfor gjør jeg mye av gitarspillet der. Det er et par bra låter der, som «Only The Strong Survive», «Crack Alley»…
– Og «I’m Ready».
– Ja, den er bra! Det er kanskje det at jeg har så dårlige vibber fra den perioden, ikke låtene, som gjør at jeg sliter litt med den skiva.
– Spiller dere noen låter fra den på konserter nå for tida?
– Det hender at vi gjør «I Heard It Through The Grapevine», fordi det var en hit her i England, og fansen vil gjerne høre den.
– «Aphrodisiac» fra 1992 var atskillig bedre.
– Definitivt! Da hadde Andy Barnett blitt en del av bandet, og vi hadde bevisst valgt å gå i en tyngre retning enn før. Den ble vår største suksess i Japan og i enkelte land i Europa. Den har flere knallåter og er nok også på min Topp 3 over våre beste skiver.
– Favorittlåt?
– Der går jeg for… oj… kanskje «Blood And Gasoline», og «Closer To Heaven» er en fantastisk bluesballade. Og du?
– Jeg må si «Run No More».
– Ja for pokker! Den og! Haha!
– Så ga dere ut det doble akustiske livealbumet «No Electricity Required» i 1993.
– På «Aphrodisiac»-turneen pleide vi å gjøre en del akustiske coverlåter når vi møtte fansen på platesigneringer i musikksjapper eller fanklubbtreff, eller i radiointervjuer. Etterhvert ble vi bedt om å gjøre fulle konserter med dette, og det endte opp med å bli en full britisk turne! Det var gjort for moro skyld, og vi storkoste oss og improviserte setlista hver kveld, og hadde en dialog med publikum underveis.
– Kunne det vært aktuelt å gjøre noe sånt igjen?
– Absolutt! Da vi promoterte «Metropolis» på radiostasjoner, så gjorde vi ofte et par låter akustisk. Så ja, en gang i fremtiden er jeg definitivt åpen for det!

– «Dead Mans Shoes» ble deres foreløbig siste album, i 1995.
– Nok et merkelig album for meg, for allerede under innspillingen vurderte vi å ta en lang pause. Skiva er innspilt i syv forskjellige studioer, og lyden lider nok på grunn av det. Men det er et par meget bra låter der, jeg liker virkelig «Ain’t No Cure For Love»…
– Den er mitt valg også fra denne skiva.
– …og «Tattoo Needle» er en flott poplåt. Hadde vi vært litt mer fokusert, og spilt den inn i ett studio, ville den lått mye bedre.
– Og dere splittet like etter utgivelsen av denne?
– Ja, vi hadde ærlig talt ingen steder å gå da. De låtene jeg hadde skrevet og ville spille inn, var ikke noe for FM. Så vi gjorde alle hver vår greie etter det. Det var uansett slutten på vår type musikk for en stund, ingen ville skrive om oss, booke oss eller spille oss på radio i den tida, så det virket logisk å stoppe.
– Så gikk det hele 15 år før neste skive dukket opp, «Metropolis» i 2010. Det tok et par år fra dere ble gjenforent i 2007 til denne kom ut.
– Ja, vi var veldig bevisste på at vi måtte ta alle de beste elementene fra alle våre skiver for å gjøre «Metropolis» så bra som mulig. Vi ville ikke forhaste oss, og vi ville ikke skuffe noen. Og den er jo veldig variert. «The Extra Mile» er veldig Eagles-inspirert, den har noen harde rockelåter, og noen poplåter som «Hollow». Du sier det er din favoritt med FM, og den satte oss på kartet igjen, og fikk strålende kritikker. Vi følte at vi hadde oppnådd det vi prøvde på.
Hva er favoritten din her?
– Jeg elsker «Unbreakable», en av våre beste. Og jeg er veldig glad i «Hollow», en rett frem poppa AOR-låt med knall refreng. Og «Over You» er fantastisk…
– Da er vi på linje, du har nå nevnt mine tre favoritter fra «Metropolis».
– Great minds think alike! Jeg hadde ikke hørt på «Metropolis» på et par år, men da jeg og kona nylig var på ferie i Spania, satte jeg den på iPoden, og etterpå var jeg sjokkert over hvor godt den har holdt seg. Jeg er veldig, veldig fornøyd med den.
– Da har vi gått igjennom alle skivene frem til årets «Rockville». Til slutt: Jeg var på en pubquizz i forrige uke, og et av spørsmålene vi røyk på var ‘Hva står FM for’? Vet du det?
– Ha ha! Frequency Modulation! Men jeg visste ærlig talt ikke det da vi tok navnet, vi endte på det fordi alle de andre forslagene var helt håpløse. Jeg får heller bli med på pubquizlaget ditt neste gang!


Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2013

,