FM – ser seg ikke tilbake

De britiske AOR-prinsene i FM hadde ikke vært i Norge siden Danmark vant fotball-EM, Kurt Cobain gikk på to bein og TV2 var en splitter ny kanal, men i høst dukket de på to ukers varsel opp på Rockefeller, som forband til Saxon, av alle band. Da lot vi ikke sjansen gå fra oss til en passiar med en av rockens hyggeligste menn og gyldneste struper, Steve Overland, som også er aktuell i ikke mindre enn to andre band for tida.

Tekst: Geir Amundsen
Livefotos:
Anne-Marie Forker
Promofoto: Richard Ecclestone

– Det er lenge siden sist, Steve!
Ja, altfor lenge. Men vi håper å komme tilbake til Norge i 2019 og gjøre noen egne konserter – det kommer faktisk en promotør hit til Rockefeller i kveld for å snakke med oss om akkurat det.
– Det gledes! I kveld er dere her som support for Saxon, men det er jo ganske overraskende – for to uker siden gjorde jeg avtaler for å snakke med Y&T’s frontmann Dave Meniketti nå, og ikke deg.
– Ja, det kom brått på, men da Dave ødela ryggen, måtte Y&T avlyse hele Europaturnéen sin, og vi ble bedt om å steppe inn.
– Og tilfeldigvis hadde ingen av dere fem noen andre planer for september og oktober?
– Haha, det var ikke så lett! Vi var ett av flere band som ble foreslått som erstattere, men både Saxon selv, managementet deres og konsertpromotørene lot til å foretrekke oss. Så da droppet vi alt vi hadde og kastet oss på – det er en glimrende turné å være en del av, og den går innom flere land vi ikke har spilt i på veldig lenge – som Norge!
– Og dere hadde tid på så kort varsel?
– Ja, med unntak av et par konserter i England, hadde vi ikke booket noe annet – og de fikk vi satt opp på nye datoer senere i år. Stressmomentet var heller å få organisert alt med hoteller, turnebuss, crew og lydmann på halvannen uke!
– Jeg observerte et kjent ansikt borti gangen her som jeg trodde var fjern historie i FM – mister Didge Digital himself (som spilte på de tre første skivene.) Han slutta da på tidlig 90-tall? Hva gjør han her?
– Jeg og Didge har alltid hatt god kontakt, så da vår faste keyboardist Jem Davis ikke kom seg unna andre forpliktelser, ba vi Didge om å steppe inn og redde oss.
– Saxon og FM virker i utgangspunktet ikke som den ideelle match…
– Nei, sant nok!
– Det er som om Dare skulle vært support for Judas Priest. Hvordan har dere blitt behandlet av Saxons heavy metal-publikum så langt?
– Overraskende bra, haha! Jeg hadde noen betenkeligheter selv i starten, men jeg tror publikum har et litt mer åpent sinn nå til dags, begge band spiller rock, og de færreste er så sneversynte at de kun hører på en type rock. Og vi passer greit inn mellom Raven og Saxon, vi tilbyr noe litt mer melodisk, en litt annen sjanger av rocken. I England spiller vi ganske ofte, der kommer de samme folkene og ser oss hver gang, alle kjenner hverandre og vet hva som kommer, og de fleste har komplett FM-samling i CD-hylla hjemme. Det er ganske enkelt for oss der. Her må vi jobbe mye hardere for å overbevise et publikum som kanskje ikke har hørt om oss en gang. De færreste kjenner låtene våre, så vi får kanskje høflig applaus etter første låt. Og det ansporer oss til å levere et så tett og godt show som mulig!
– Så nå kan dere verve nye fans fra et publikum som er ti ganger så stort som det dere vanligvis spiller for.
– Nettopp! Så det er egentlig ikke noen ulemper med dette for oss – vi har ingenting å tape, men kan heller få nye tilhengere som ikke kjenner oss fra før.
– Det er et halvt år siden dere slapp nyeste skive, «Atomic Generation», men gjennom hele 2010-tallet har dere vært særs flinke til å fóre fansen med EP’er mellom nye skiver.
– Ja, vi skriver alltid låter. Til hver ny skive har vi normalt sett tjue til tjuefem låter å velge mellom, og vi plukker da ut ti-tolv av disse. Samtlige låter er innspilt og produsert og mikset til samme standard, så det er ikke noe lavere nivå på de som ikke kommer med på skiva heller. Og låtene som kommer med, er ikke nødvendigvis de aller beste heller – vi prøver å plukke låter som utgjør den optimale enheten, med variasjon og bredde. Hvis vi skriver fem knallbra ballader, kan vi ikke ha med alle på skiva! Vi er ikke så kjappe til å lage nye skiver, det går oftest halvannet til to år mellom hver ny skive. Og vi vet at hvis vi skal turnere mye et år og ikke har så god tid, så er det hyggelig å kunne gi ut en EP med noen nye låter som vi allerede har på lager.
– Har dere allerede begynt å tenke på neste skive?
– Prosessen er i gang ja, vi skriver jo låter hele tiden, så jeg tror vi har åtte eller ni låter klare allerede. Når vi ikke turnerer, så skriver vi og jobber i studio. Det er det vi gjør. Vi tar aldri flere måneders ferie.
– Det er ikke så mye press og krav fra plateselskapet heller nå for tiden?
– Nei, det var mer et 80- og 90-tallsfenomen. Tidligere var FM på svære selskap som Epic, CBS, Warner osv. Nå har vi ikke bransjefolk hengende over oss som maser om at vi må skrive en sånn og sånn sang. Vi har full kreativ kontroll over egne skiver. Vi spiller inn låtene, leverer de til Frontiers, og de får skiva ut på markedet. Vi setter oss aldri ned med en markedsplan eller planlegger å lage en replika av vår mest suksessrike skive. Vi skriver en haug med låter, uansett stil, og velger derifra hva som skal på skiva.
– For to år siden spilte dere inn alle låtene fra 1986-debuten «Indiscreet» på nytt igjen, og ga det ut som «Indiscreet 30». Hvorfor?
– Det var jeg i utgangspunktet sterkt imot. Men vi fikk stadig vekk henvendelser fra fans som sa at de veldig gjerne skulle hørt de gamle låtene slik de høres ut live nå. Og på tampen av en dag vi var i studio og jobbet med låter til «Heroes & Villains», så spilte vi for moro skyld i gjennom «That Girl», live i studio. Uten at vi var klar over det, hadde lydteknikeren vår gjort opptak av dette, og fortalte oss etterpå at det låt helt kanon, det var mye tyngre enn originalen, og at vi kunne gitt det ut som det var. Managementet fikk høre det, noen fans fikk høre det, og tilbakemeldingene var overveldende. Så da bestemte vi oss for å gjøre hele skiva, selv om jeg visste at noen fans alltid ville foretrekke de originale versjonene – for de har levd med de versjonene i tretti år.
– Og de versjonene er kanskje grunnen til at de liker FM i utgangspunktet.
– Nettopp! Så vi har gjort det med en litt annen innfallsvinkel. Det låter tyngre, og mye av det er innspilt live i studio. Jem gjør keyboardene på sin måte, jeg har en litt annen måte å synge på nå enn i 1986. Men fansen later til å like begge! Så i ettertid er jeg glad for at vi gjorde det, selv om jeg ikke vil gjenta det med «Tough It Out» eller noen av de andre skivene. Dette får holde.
– Du er for tiden mer aktuell i et annet band enn FM. Frontiers setter jo stadig sammen nye konstellasjoner av musikere fra deres ekstensive artiststall, og du har spilt inn en skive sammen med bl.a. gitaristen Robert Säll (fra Work Of Art og W.E.T.). Hva skiller Groundbreaker fra alle de andre prosjektene hvor artistene knapt har møtt hverandre når de spiller inn skiva? Og de fleste av disse prosjektene spiller heller aldri konserter eller turnerer!
–  Jeg kjente på forhånd både Robert og keyboardist Alessandro Del Vecchio (som er en av Frontiers faste produsenter og låtskrivere), etter å ha gjort to Frontiers-festivaler og vært i Italia i en uke hver gang, det samme har Robert, så da har vi blitt gode venner og begynt å snakke løst om å gjøre noe sammen. Og Frontiers-sjef Serafino observerte at vi kom godt overens, og foreslo at vi lagde ei skive sammen. Og han poengterte at dette skulle ikke være et prosjekt, men vi skulle lage en klassisk 80-talls melodisk rockeskive smekkfull med potensielle hitsingler, a la «Indiscreet». Og jeg hadde ikke forsøkt å lage en sånn skive på årevis, jeg tenker ikke på FM som utpreget AOR lenger, vi har blitt mye mer varierte siden 80-tallet! Så han foreslo at jeg og Robert satte oss ned sammen for å skrive låter og se hva som kom ut av det, uten å tenke på hvordan vi skulle ta det videre.
– Så du dro til Sverige og jobbet med Robert, ansikt til ansikt? Ikke pr Dropbox og mail?
– Ja, jeg har vært mye i Sverige det siste året, vi har hatt mye moro sammen! Alle de tre musikkvideoene til skiva er også spilt inn i Sverige. Planer er å gjøre noen festivaler neste år, men FM har mye på tapetet til neste år, så Groundbreaker må klemmes inn mellom alt annet. Skiva er nylig utgitt, og jeg fikk høre den ferdige miksen for noen måneder siden da jeg var på ferie med kona i Spania, og jeg er faktisk ganske stolt over sluttresultatet. Det er noen låter her som jeg synes er blant det beste jeg noensinne har gjort, som «Will It Make You Love Me». Den ble akkurat det vi satte oss fore å skape.
– Og Serafino var fornøyd?
– Jeg traff han sist i april, da kastet han seg rundt meg, ga meg en klem og sa jeg hadde lagd en av de beste skivene Frontiers har utgitt de siste ti år. ‘Hvilken da?‘, spurte jeg. ‘Groundbreaker‘, svarte han. Så joda, han er happy!
– Robert Säll er jo også med i W.E.T. – men der er han ‘bare’ keyboardist, ikke gitarist – det har alltid slått meg som pussig.
– Han er en altmuligmann, sykt flink fyr. Strålende gitarist! Det eneste han ikke kan, er å synge! Bra for meg, ellers hadde han ikke trengt me, haha! Han er en fantastisk låtskriver, og vi ville at denne skiva ikke skulle høres ut som verken Work Of Art eller FM, selv om du selvsagt kan høre elementer av begge der. Ikke minst er han en av de triveligste fyrene jeg noengang har møtt i bransjen, hele bandet kom veldig godt overens, noe som gjorde komponeringen for denne skiva til en ren fryd.
– Jeg var redd for at dette skulle bli nok en bunt med Alessandros låter som dere spilte inn i hvert deres studio i hvert deres land.
– Nei, det hadde jeg ikke blitt med på. Og Alessandro ville helst ikke produsere skiva, han ville bare spille i bandet. Men han lot seg overtale, siden vi ikke vil ha noen utenfra til å ta kontroll over våre låter. Han har bidratt på låtskrivinga, men Robert og meg gjorde det meste.
– Og kritikken har vært strålende.
– Ja, over all forventning. 9/10 i Classic Rock, blant annet. Det hadde jeg ikke trodd, for å være ærlig.
– Jeg har alt av FM, men jeg har ikke gravd for mye i dine andre band, som The Ladder, Ozone,  Shadowman eller soloskivene dine. Hvor bør jeg starte?
– De tre første er prosjekter som jeg er ferdig med, det eneste jeg gjør ellers er soloskiver, under navnet Overland, jeg har en ny underveis nå. Og så har jeg en ny greie på gang, jeg er akkurat ferdig i studio med et nytt band jeg lenge har hatt lyst til å gjøre noe med, og som jeg veldig gjerne vil turnere med – et band som heter Lone Rider.
– Det var nytt for meg – fortell!
– Det er med Simon Kirke fra Free og Bad Company på trommer…
– Du har spilt med ham før, ikke sant?
– Ja, i Wildlife på tidlig 80-tall. Vi har holdt kontakten i alle år.  Jeg så Simon med Bad Company i Manchester i fjor, og da begynte vi å prate litt sammen. Jeg ville lage en skive med et band som har et 70-talls retro-lydbilde. Og da har jeg den aller beste trommisen det er mulig å få – mannen som spilte på «All Right Now» og «Wishing Well»! Så jeg spurte Simon, vi fløy ham inn fra New York og lagde skiva. Vi hadde med oss Chris Childs fra Thunder på bass…
– Han er med overalt, synes jeg. Sist observert i Tyketto.
– Ja, han holder seg aktiv! Han er en god venn av meg, og en fantastisk bassist, han og Simon sammen groover noe helt sinnssykt. På gitar hadde vi Steve Morris, som har spilt med Ian Gillan og i Heartland og Shadowman, han gjorde en strålende jobb. Og meg da! Vi spilte det inn live i studio som et band. Det låter knall, og låtene er meget bra, så den kan du glede deg til i 2019. Bandet heter altså Lone Rider, og er et ekte band – ikke som alle de andre sideprosjektene du ellers nevnte. Jeg kommer ikke til å gjøre flere slike skiver – de la jeg ikke like mye innsats i som jeg gjør med FM, Overland eller Lone Rider, for dette er mine band, ikke noe som jeg bare er hyret inn for å synge på.
– Det blir ikke i overkant mye med både FM, Overland, Lone Rider og Groundbreaker i 2019?
– Nei, jeg tror det er sunt å holde seg både variert og aktiv musikalsk, og jeg trives med det.
– Noen band gidder jo knapt å gi ut nye skiver lenger, for de selger ikke stort lenger. Det er konsertene artister tjener penger på, og der vil fansen helst høre de gamle låtene. Hva tenker du om det?
– Sant nok, vi legger fortsatt tid og energi i å lage et kult cover, selv om halvparten av fansen aldri ser det. Vi gjør det nok litt av nostalgiske årsaker også! Men jeg tenker at hvis det er en gruppe musikkfans som vil ha en CD eller et fysisk produkt, så er det rockfansen. Og FM har aldri handlet om å se seg tilbake, vi jager stadig mot den neste skiva, som skal bli enda bedre enn forrige. Skulle vi bare turnert og spilt gamle låter, ville vi blitt vårt eget tributeband, og det er jeg ikke klar for enda. Alt handler om hva som skjer videre, ikke om det som skjedde i forrige årtusen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018