Flying Colors | Second Nature

Mascot

De siste årene har det formelig blitt annonsert dannelse av nye supergrupper og sideprosjekter hver eneste måned, men i mine øyne er det få av disse som har vært så vellykkede som Flying Colors. Deres debutskive fra 2012 var et av høydepunktene det året, og jaggu har de ikke toppet den med oppfølgeren «Second Nature». Besetningen er den samme, med de durkdrevne ringrevene Mike Portnoy (trommer – Winery Dogs, ex-Dream Theater) Steve Morse (gitar – Deep Purple) Neal Morse (keyboards og vokal – ex-Spocks Beard, Transatlantic) og Dave LaRue (bass – Dixie Dregs) supplert av den forholdsvis ukjente, men strålende, vokalisten Casey McPherson, til daglig i Alpha Rev.

Der debuten ble skrevet og innspilt i løpet av en drøy uke, har de denne gang brukt mer tid på låtskrivinga, og med strålende resultater. «Second Nature» låter atskillig mer progressiv enn debuten, men det er fortsatt veldig melodiøst. Spesielt Mike Portnoy får atskillig mer å sette tenna i her, på førsteskiva var han så tilbakeholden at han nesten ikke var til å kjenne igjen. Skivas to store opus er åpningslåta «Open Up Your Eyes» og avsluttende «Cosmic Symphony» som begge ligger på rundt tolv minutters spilletid – og ikke ett minutt for mye. Førstnevnte oser av Neal Morses innflytelse, spesielt på åpningspartiet som er på nærmere fire minutter før McPhersons sjelfulle vokal kommer inn. Begge låtene bygger seg gradvis opp, med multiple partier og taktskifter, og sluttpartiet på «Cosmic Symphony» er så vakkert at man får rent tårer i øynene.

Men vi har syv godbiter til mellom disse punktene. «Mask Machine» dras igang av et steintøft bassriff, den groovy «Bombs Away» tipper jeg er Steve Morses ide med en tilhørende forrykende gitarsolo, og «The Fury Of My Love» starter som en nydelig ballade, men vokser seg gradvis massiv. På «A Place In Your World» tar Neal Morse hovedvokalen, på nok en spennende og fengende låt. «Lost Without You» er en nusselig liten sak som reflekteres bandets felles kjærlighet til The Beatles, mens starten på «One Love Forever» høres nesten ut som folkemusikk, med tostemt vokal og.. er det et trekkspill? Da gjenstår bare «Peaceful Harbor», en melankolsk og eterisk ballade med akustisk intro, før Steve Morses karakteristiske gitar igjen løfter låta mot et klimaks komplett med gospelkor. Alt i alt en aldeles strålende skive uten et eneste dødpunkt, med låter som vokser og musikere i aller ypperste verdensklasse. Denne ligger garantert på Topp 5-lista mi ved årets slutt.

5,5/6 | Geir Amundsen 

Utgivelsesdato 29.september 2014