Florence and the Machine @ Oslo Spektrum

Tirsdag 12.mars 2019

Det engelske indierockbandet Florence and the Machine besøkte Oslo Spektrum tirsdags kveld som en del av deres «High As Hope»-turnè.

Ironisk nok startet konserten med en barbeint Florence Welch som sang ‘The show was ending’ fra den eteriske låta «June», et ypperlig valg som åpningslåt. Den starter rolig og bygger seg opp til det majestetiske refrenget med ‘Hold on to each other’ og sluttet med at Welch spant rundt i en rosa kjole, og så ut som en pre-Raphael’sk Ophelia på toppen av en spilledåse, mens hun sang ‘I’m so high, I’m so high’ igjen og igjen. Følelsesladd, mektig og personlig. Tonen var satt for resten av kvelden.

Det fortsatte like intenst og personlig med «Hunger», som Welch har sagt handler om hennes kamp med spiseforstyrrelser: ‘At 17, I started to starve myself / I thought that love was a kind of emptiness / And at least I understood then the hunger I felt.’ Tekster som dette, kombinert med henne egen karisma og en lav scene hvor hun kunne komme i nærkontakt med publikum, gjorde at Spektrum med ett virket mye mindre. En diger sal ble forvandlet til et intimt rom.  Under «Delilah» og «What Kind of Man» var Florence i fysisk omfavnelse med publikum – hun kom ned til folkemengden, holdt de i hendene og sang rett inn i deres bergtatte ansikter. Hun har et scenenærvær og en intimitet med sitt publikum som minner om Nick Cave.

Bandet, komplett med harpe, sørget for en atmosfærisk og nærmest cinematisk bakgrunn til Welch’s vokal.  Keyboardist Isabella Summers, som er «The Machine» i bandnavnet (Welch ga Summers kjælenavnet «Isabella Machine» for hennes elektroniske musikalske ferdigheter), var i storslag.

Enkelte eldre låter som «Two Lungs» og «Cosmic Love» fra deres debutalbum «Lungs» ble spilt i løpet av kvelden, i likhet med flere låter fra deres andre skiver, deriblant fire låter fra skiva «How Big, How Blue, How Beautiful» («Delilah», «Queen of Peace», «Ship to Wreck» og «What Kind of Man»). «Two Lungs» ga Welch muligheten til å vise frem den fantastiske spennvidden i stemmen sin. Det er noe i stemmen hennes som minner sterkt om Grace Slick, med en liten dæsj Susanne Sundfør på topp.

Vi fikk to låter til ekstranummer. Først kom «Big God», med en særdeles emosjonell opptreden med Welch på alle fire mens hun sang ‘Slide down to the sea’ foran et hav av hender. Før siste låt, spurte en leken Welch publikum om de ville være hennes kor. Hun sang en enkel tone og var deretter dirigent for publikum som svarte med en høylydt humming.  Hun lo og vitset om at ‘It’s my favourite thing. I could do a whole show of that but I don’t think anyone would come!’ (Lurer på om hun er fan av Freddie Mercury!). Til sist fikk vi den oppløftende «Shake it Out» mens konfettien drysset over Spektrum og skapte en karnevalaktig stemning i salen.

Så joda, kvelden begynte kanskje med at Florence sang  ‘I’m so high’, men det var publikum som følte seg sånn da kvelden var over. 5/6

Tekst og foto: Anne-Marie Forker