Fish – Tilbake fra det mørke dypet

Derek W Dick, bedre kjent som Fish, har siden splitten med Marillion for over 20 år siden hatt en solokarriere med mange opp- og nedturer. Men aldri har karrieren hengt i en så tynn tråd som i de siste par årene, med en stemme som tidvis var helt borte og strupekreftspøkelset lusket i krokene. Vi tok en prat med den digre joviale skotten da han var innom Norge i mars 2011.
 
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Susanne Fausken
 
– Velkommen tilbake til Norge nok en gang! Du skulle ha vært her i desember, men da ble konsertene avlyst på kort varsel, hva skjedde?
– Det var da snøværet over hele Europa sørget for å få stengt alle flyplasser i Skottland. Jeg kom meg rett og slett ikke ut av landet.
– Men nå er du endelig her, på nok en mini Norgesturne. Du har spilt i Trondheim og Bergen hittil, med Oslo i kveld og Drammen i overimorgen?
– Ja, vi har hatt et par kostbare fridager her i Oslo nå. Fy faen så dyrt det er her! Jeg får like stort sjokk hver gang jeg er her!
– Jeg tenker ofte det samme hver gang jeg er i London…
– Hallo, en pint Guinness koster sånn cirka 70 pund her! I London koster den kanskje fire!
– Ja, alkohol er dyrt her. Men i London koster jo en metrobillett fem pund nå, eller femten pund for en kino, eller tjue pund å besøke Tower of London eller Dungeons eller London Eye. Det hadde aldri blitt godtatt i Norge. Og bolig og bilutgifter er like dyrt der.

– Ja, det er sant…der låser jeg meg inn på hotellrommet. Men likevel, Norge er DYRT!

– Det er tre og et halvt år siden sist du var her, og jeg har skjønt at det har vært tre særdeles tøffe år for deg?
– Ja. Under «13th Star»-turneen i 2007-08 forsto jeg at det skjedde noe med meg, som ikke var rett. Jeg ble skikkelig deppa over stemmen min, som ikke bar som den skulle. Jeg merket at det var noe i strupen min, og mens vi var på turne i Storbritannia, kom jeg meg til en lege. Jeg trodde først at det var et problem med skjoldbruskkjertelen, og fikk tatt en del blodprøver.
– Og skjoldbruskkjertelen kan påvirke stemmen?
– Ja, den styrer nesten stemmebåndene dine. Men blodprøvene kom tilbake og de sa at det ikke var noe feil der, så jeg fikk tatt noen fler prøver. Og får høre at jeg har en utvekst i strupen, som de ikke helt visste hva det var.
– Og da tenker man selvfølgelig kreft…
– Ja. Og dette var sommeren 2008, og jeg hadde egentlig en turne på gang, men jeg måtte vente på resultatet av prøvene. Jeg kunne fortsatt synge, men sleit veldig, og det var deprimerende å da gå på nett og lese kommentarer fra fansen om at ‘Fish kan ikke synge lenger, han er ikke hva han engang var’ osv, så det var tungt for meg. Imens måtte jeg bare gå og vente. I desember 08 hadde jeg min første operasjon, og jeg fikk høre at det var en cyste. Kirurgen hadde berørt den med skalpellen og den hadde bortimot eksplodert.
– Ouch.
– De mente at denne hadde vært der og vokst over flere år, ikke bare de siste månedene. Så jeg tror faktisk dette startet allerede på «Return To Childhood»-turneen i 2005. Men jeg ble tvunget til å ta et halvårs pause fra sangen, og det passet meg forsåvidt bra, for jeg hadde møtt en dame som jeg giftet meg med i i mai 2009. Men etter den pausen tror jeg at jeg startet for brått, for jeg gjorde en Fish Fanclub Weekend og spilte to og en halv times konserter to kvelder på rad.
– Det kan slite ut selv en dreven sanger.
– Ja, men det funket, stemmen var tilbake og alt føltes bra. Helga etterpå gjorde vi noen festivaler, og enda flere neste helg…
– Og det var med fullt band, ikke sant?
– Med fullt band ja. Men jeg skulle tilbake på kontroll i oktober, og da var jeg blitt fryktelig hes, jeg kunne nesten ikke snakke. Og hun sa at cysten var tilbake og vokste, og det var en fare for at det var kreft. På toppen av det hele begynte ekteskapet mitt å hangle da, kona mi trivdes ikke i Skottland og snakket om å reise hjem til London. I desember ble jeg operert igjen, og da fikk de fjernet alt. Men jeg mistet stemmen min da. Jeg husker jeg ringte til togruteopplysningen, men fikk bare frem noe gurglekvekking, og de ba meg gjenta gang på gang uten at jeg fikk frem et eneste ord.
– Noe sånt er sikkert ille nok for en vanlig person, men for en som lever av stemmen sin, må det føles katastrofalt.
– Riktig, uten stemmen min er jeg ingen. Som sanger, som skuespiller, som en som bruker stemmen til å kommunisere, føles dette som verdens undergang. Jeg ble operert 22.desember 2009, og den 27.desember fant kona mi ut at hu ikke ville leve sammen med meg mer og forlot meg, så jeg satt der alene i huset mitt på landet på nyttårsaften, og hadde det helt forjævli. På nyåret reiste jeg til Costa Rica for noen uker, og da jeg kom tilbake, i mars ifjor, fikk jeg igjen beskjed om at vekstene i strupen var tilbake. Og denne gangen kunne de ikke operere, for risikoen for kreft var overhengende. De ville ikke operere på samme sted igjen, de ville først vente og se.
– Da må du ha følt deg ganske hjelpeløs…
– Ja, for å gjøre mitt sluttet jeg å røyke, jeg begynte å trene og passet på kostholdet mitt. Men den ventetida…jeg tror det var den mørkeste, dystreste perioden av mitt liv, etter den andre operasjonen, med full skilsmisse, og jeg hadde ikke jobbet på ti måneder, så inntektene mine var jo også minimale. Og jeg hadde heller ingen jobbutsikter, for jeg kunne ikke booke jobber før jeg visste om jeg kunne gjennomføre de! Men i april 2010 fikk jeg omsider grønt lys, jeg var utenfor fare og kunne synge igjen, og da begynte vi å tenke på å gjøre en akkustisk turne.
– Var det for å spare stemmen din og komme gradvis inn i det igjen?
– Ja, det var en av grunnene. Men jeg og Frank (Usher, gitar) og Foss (Paterson, keyboards) hadde gjort noe akkustisk for fanklubben, hvor vi testet forskjellige låter og omarrangerte de og endret toneart til noe som ikke var så slitsomt å synge. Og vi oppdaget at det hørtes overraskende bra ut på den måten.
– Jeg synes også at på mange av låtene på Marillionskivene, så synger du uansett i en unormalt høy toneart.

– Ja, definitivt! Godt observert! Spesielt på «Script» og «Fugazi» synger jeg i et toneleie som er unaturlig høyt for meg, jeg måtte virkelig anstrenge meg for å nå de tonene. Og i ettertid skulle jeg aldri begynt å synge så høyt, men jeg visste ikke bedre, jeg er helt uskolert som sanger. Og det er derfor jeg hadde så mange problemer med stemmen i Marillion. Og livsstilen min var heller ikke akkurat kjernesunn på den tida. En ting er å synge i studio, hvor man kan ta et vers av gangen og så hvile, men når man er på turnè må man gjøre alt, hver kveld. En låt som «Slainthe Mhat» på ‘Take it away‘-partiet, det er jævli høyt! Og stemmebåndene strammer så det gjør vondt, men det må gjøres, for alle i publikum forventer å høre det slik! Og jeg tenkte ikke da på at man kunne stemme ned instrumentene, som U2 gjør, for å gjøre det lettere å synge. Men Steve Rothery og Mark Kelly ville ikke det, de sa det ikke gikk an. Først da jeg gikk solo fikk jeg høre fra mine musikere at grunnen til at det vistnok ikke gikk an, var at da måtte de lære seg å spille låtene på en annen måte!

– Men tilbake til akustiskturneen din, det må være enklere og rimeligere også å turnere slik?
– Javisst. Vi hadde jo den økonomiske krisen å ta hensyn til, jeg hadde ikke noe nytt album å promotere, og jeg ville ikke bråstarte stemmen min igjen. Og jeg var uansett veldig satt ut mentalt av det som hadde skjedd i livet mitt i den siste tiden, ikke minst forholdet til en person som jeg i beste fall kan kalle ‘vanskelig’. En veldig komplisert person, som kunne elske meg dypt på morgenen og hatet meg inderlig på kvelden. Under slike omstendigheter kunne jeg ikke være kreativ og skrive låter, og i mellomtiden minsket saldoen på kontoen min i et urovekkende tempo. Så vi fant ut at vi skulle booke noen konserter bare for å komme oss ut, og jeg stortrivdes plutselig. Stemmen min var tilbake, jeg trivdes med friheten, jeg trivdes med å synge igjen fordi jeg ikke måtte anstrenge meg så kraftig, låtene fikk nytt liv, jeg reiste rundt sammen med to gode venner i en bil og hadde det hyggelig.
– Og ikke minst har du minimalt med utgifter for transport, en roadcrew, lyd- og lysmenn og så videre.
– Akkurat, og uten en ny skive i bagasjen ville det vært umulig å turnere med et fullt band i et slikt økonomisk klima. Vi var nødttil å ta det pent uansett. Hittil har vi gjort et tyvetalls konserter, og vi kan spille på steder som vi aldri har vært før og dermed nå et nytt marked.
– Jeg har ikke sett setlista for i kveld, så jeg er veldig spent på hva som kommer og hvordan det skal låte.
– Setlista forandrer seg hver kveld, vi har ikke noe setliste på scena. Vi vet hvilke to låter vi åpner med, men vi aner ikke hvordan showet slutter eller hva vi tar som ekstranummer. Vi har øvd inn nok låter til å spille i rundt tre og en halv time. Ofte roper publikum ut en låt, og hvis vi har den inne, så tar vi den. Folk vet jo ofte hva vi har spilt på tidligere konserter. Som frontmann er dette både ekstremt utfordrende og ekstremt morsomt, for det er et interaktivt show med publikum. Trondheim og Bergen var to totalt forskjellige opplevelser, men det hadde mye med publikum å gjøre. Trønderne var lyttende og oppmerksomme når de burde være det, og jublet og sang på de riktige stedene, mens i Bergen var det skravling og latter. Å gå på scenen i Norge sent på kvelden er russisk rulett, for du aner aldri hvordan publikum er, takket være alkoholen. Så nå går jeg ut på scenen og forklarer reglene med en gang. Med bare vokal, kassegitar og keyboard kan vi ikke vrenge opp lyden og overdøve publikum, og dermed er det lett for bråkmakere å ødelegge konsertopplevelsen for andre. Vi på scenen er avhengige av å kunne høre hverandre.
– Jeg husker jeg så deg gå ut i salen på en konsert i Bergen i 2003 og personlig pælme en fyr på hue og ræva ut på gata, til enorm applaus fra publikum.
– Og han hadde fått et par advarsler først, ikke sant?
– Ja, han sto i front og skreik ustoppelig på «Grendel»…
– Ja, nok er nok. Man kan ikke bare finne seg i alt heller. Men jeg var litt heldig der, slikt kan være ganske farlig. Det skjedde i Bergen nå i helga også. Jeg advarte ham og ga ham gult kort, og sa at ett gult kort til, så er du ute. Men fyrern sto der med jævla øreplugger i og skreik, så han ble kasta ut. Men han fikk nok av advarsler. Han irriterte resten av publikum som hadde betalt for konserten. Og dette er som sagt en veldig dynamisk opptreden, hvor små nyanseforskjeller kan utgjøre veldig mye, ikke bare stemmemessig, men også Frank og Foss. Det er veldig intimt, hvor jeg kan se hvordan publikum reagerer, og dermed manipulere de på en positiv måte. Som frontmann elsker jeg det. Jeg hadde opprinnelig trodd at vi kanskje kunne gjøre 10-15 jobber på denne måten, men etter den gode kritikken har det bare ballet på seg, og nå skal vi antagelig gjøre dette frem til oktober. Men så må jeg si stopp, jeg må få den nye skiva ut.
– Ja, ny skive? Hvordan ligger du an med jobben der?
– Ikke bra. Tida har kokt bort. Jeg dro til Cuba i seks uker og dreiv med masse dykking, og tenkte at da er jeg oppladet og inspirert til å skrive når jeg kommer tilbake. Men nei. Jeg har fått gjort noe, men ikke sangtekster. Det er mer prosa og observasjoner. Som sagt var fjoråret helt horribelt for meg. De akkustiske showene reddet meg bokstavelig talt. Hadde jeg ikke hatt dem, ville jeg antagelig fortsatt ned i den mørke spiralen jeg befant meg i. Så Cubaturen var en renselse for meg.
– Hva inspireres du av musikalsk sett for tiden?
– Jeg hører ikke så mye på ny musikk, men får jo litt impulser her og der. Datteren min hører på Free og Zeppelin og Yes…
– Hvor gammel er hun?
– Hun er 20 år. Og hun har hatt komplett Free-samling i årevis.
– Det ER håp for den kommende generasjonen!
– Ja, hun liker mest rock av den klassiske årgangen. Av og til spiller hun meg noe ny musikk med trestemte vokalharmonier, og jeg sier ‘Vent litt her, har du hørt Crosby Stills & Nash?‘ og setter det på for henne, og hun blir helt satt ut av hvor mye av dagens musikk som er kopi av de gamle klassikerne. Jeg var her i går, på Rockefellers 25-årsjubileumsfest med mange nye band, men jeg måtte bare gå etter kanskje tre band. De hadde bare jobbet med imagen og utseendet, og glemt å fokusere på musikken, som var grei nok, men imagen deres distraherte oppmerksomheten bort fra musikken.
– Hvem komponerer du med for tida?
– Foss og Frank. Vi fungerer sammen og har lyst til å skrive den neste skiva sammen også. Jeg har fått tilbud om å jobbe sammen med noen andre, kjente artister, men det har ikke føltes rett. Så nå har jeg holdt av juni og juli til å jobbe med nye låter som skal være kjernen i den nye skiva. Før den tid gir vi kanskje ut en liveskive og DVD fra en gig vi gjorde i fjor i Manchester, som er noe av de beste vi har gjort på opptak. Og salget av denne skal forhåpentligvis finansiere innspillingen av den kommende studioskiva. Jeg aner ikke enda hvilken retning den kommer til å bevege seg i, men tittelen er klar, «A Feast Of Consequences». Det kommer nok til å være forankret i akkustiske instrumenter, men jeg vil også ha inn en solid rytmeseksjon, uten at den skal høres ut som «13th Star».
– Jeg likte «13th Star» veldig godt.
– Jo, men den kunne vært så mye bedre hvis vi hadde tatt oss tid til å jobbe mer med låtene. Nå måtte vi forholde oss til produsenten, som vi hadde hyret inn for en viss tidsperiode. Og lyrisk var den skiva veldig preget av bruddet med min forrige kjæreste, som også forlot meg. Det har skjedd så utrolig mye i det siste som har affektert meg og inspirert meg lyrisk, så jeg er litt i samme stemningen som da jeg skrev (debutskiva) «Vigil». Den hadde mange politiske tekster, om miljø og klima, og jeg ser så mye rundt oss nå, det som skjer i Japan og i Libya og Egypt et cetera et cetera. Det er mye mer observasjoner på denne skiva, for detsiste jeg vil gjøre, er å lage nok et introspektiv knust hjerte-album. Og for å være ærlig, så fortjener ikke min siste kone et eget album, som uansett ville blitt et veldig sint album. Og det er ikke det jeg vil gjøre, selv om det sikkert blir en låt eller to om temaet!
– Tekstene dine ble mye mer politiske med en gang du forlot Marillion.
– Ja, det var en selvfølge, for der ble jeg begrenset og måtte tilpasse meg resten av bandets standpunkter.
– Pussig nok ble Marillion også mer politiske i tekstene sine da dere skilte lag.
– Tja, jeg vil ikke akkurat si det…
– Joda. Med låter som «Seasons End» om klimaendingene, «Easter» om konflikten i Nord-Irland, «King Of Sunset Town» om massakren i Beijing i 1989, og «Berlin» om Muren. Blant annet.
– Det hadde sikkert mye med Mark Kelly (Marillions keyboardist) å gjøre, han har blitt en virkelig skarp og observant fyr. Han kan jeg virkelig relatere meg til.
– Han har du fortsatt kontakt med?
– Ja, jeg synes han er den mest åpne av dem. Ian (Mosley, trommer) og jeg hadde god kontakt, men det var mer om litteratur. Pete (Trewavas, bass) er Pete, litt nervøs og vanskelig å komme inn på. Marillion var ikke et spesielt åpent band da jeg var med, vi diskuterte ikke våre problemer internt. Og jeg har bestandig vært veldig ærlig og åpen, mens de andre har alltid vært ganske reserverte. Bortsett fra Mark kanskje, men han er irsk, haha, jeg og han har kanskje en keltisk greie kontra de mer formelle engelskmennene. Steve (Rothery, gitar) og jeg liker hverandre, men vi har aldri helt hatt den store kommunikasjonen. Jeg husker en gang da Mark inviterte meg hjem til seg, og jeg spurte om de andre også skulle komme, men en av de, jeg husker ikke hvem, svarte ‘Jeg har aldri vært hjemme hos Mark, jeg vet ikke helt hvor han bor…‘ og jeg ble helt målløs. Men de har ikke noe særlig kontakt med hverandre når de ikke jobber.
– Men de bor da like i nærheten av hverandre, i Aylesbury???
– Ja, ikke milevis fra hverandre ihvertfall, men Mark sier at de omgås ikke privat, de møtes bare når de skal øve eller lage låter. Og det synes jeg er virkelig besynderlig. Jeg og Frank og Foss treffes i ett sett, også privat, fordi vi trives sammen, vi er virkelig gode venner, og det er en av grunnene til at vi spiller sammen. Og det var vel en av grunnene til at jeg sluttet i Marillion, for jeg følte meg ikke lenger som en del av en sammensveiset gruppe. Det var mer en sanger pluss ett band.
– Og et management.

– Og en elendig management, ja. Som jeg har sagt flere ganger, hadde vi hatt en bedre manager som kunne tatt tak da det ble problemer, så tror jeg kanskje vi hadde holdt sammen den dag i dag.

– Du har spilt sammen med gitarist Frank Usher helt siden debuten din, «Vigil In A Wilderness Of Mirrors»?
– Mye lenger enn det faktisk, han var i det første bandet jeg spilte i, i 1980.
– Jaha? Det visste jeg ikke.
– Nei? Du har ikke hørt Frank-historien??
– Nei. Fortell, fortell!
– Det var vel rundt 1979 at jeg hadde bestemt meg for at jeg ville bli vokalist i et band, men jeg hadde null erfaring. Jeg var på audition med et band som het Not Quite Red Fox, men ble sendt på dør med beskjed om å dra hjem og øve. Og det gjorde meg forbanna, for jeg var skikkelig sugen nå, jeg VILLE synge i band. Så jeg fikk et tips om å dra ned på den lokale puben hvor et band ved navn Blewitt øvde og trengte vokalist. Og jeg kom på audition med dem, Frank var gitaristen der, jeg sang «All Right Now» med Free, fikk jobben, og skulle livedebutere en uke senere. Da hadde vi bare coverlåter med Ry Cooder, Steely Dan, vi spilte «Walk On By» i Aretha Franklin-versjonen. Jeg stilte opp i sekstida på puben vi skulle spille og begynte å hyle nedpå med pint, whisky, pint, whisky fordi jeg var så nervøs. Vi gikk på scenen og spilte og jeg sugde. Da vi var ferdige, løp jeg av scenen og kastet opp over hele toalettveggen og kollapsa. Resten av bandet var naturlig nok ikke imponert og sa at jeg hadde sparken, men Frank sa ‘Nei. Gi han en sjanse til. Denne fyren har noe spesielt.‘ Så jeg fikk fortsette i bandet, og takket Frank og sa at hvis jeg noensinne kan gi deg en mulighet, når jeg spiller inn soloalbummet mitt så skal du spille på det, haha liksom! Men åtte, ni år passerer, Marillion kommer og går, og når jeg skal samle musikere til mitt eget soloband, så er Frank den første jeg ringer. Da hadde jeg ikke hørt han spille på årevis, men han ga meg bakoversveis da han satte igang, han var blitt sykt mye bedre. Og han er den dag i dag min aller beste venn., og derfor er han fortsatt i bandet.
– Godt å høre at det finnes slike forhold i en ellers råtten bransje! For noen måneder satt jeg akkurat her, backstage på John Dee, og pratet med Mick Pointer. (Marillions første trommis som fikk sparken etter å ha spilt på debuten «Script For A Jesters Tear».) Hva tenker du om at han nå turnerer i Europa under navnet Mick Pointers Marillion med en visuell kloning av deg selv på vokal, med ansiktsmalingen og rekvisittene og alt som hørte til Marillion anno 1983?
– Bah. Jeg bryr meg ikke. Det er det Mick gjør. Han spilte på den aller første skiva og bestemte seg for at han skulle leve på det resten av livet.
– Og han mente at det hadde han all rett til, for Marillion var jo hans band, han hadde kommet opp med bandnavnet, han hadde vært med på å lage alle låtene og han hadde ansatt folk som deg og Steve Rothery i bandet.

– Hah! På ingen måte. Av alle musikerne jeg har spilt med opp gjennom årene, har jeg den største respekt for alle, unntatt Mick Pointer. Han var en elendig trommis, og Marillion klikka jo ikke som band før vi fikk med Ian Mosley. Han ansatte ikke Pete, han ansatte ikke Mark Kelly, han ansatte ikke meg. Han kjente riktignok Steve Rothery og fikk med ham, men det var det. Han er en patetisk, bitter stakkar…

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011

,