Fish @ Rockefeller, Oslo

Onsdag, 03.oktober 2018

Det er ganske imponerende at Fish klarer å fylle Rockefeller i 2018 – det er ikke veldig lenge siden han spilte på John Dee i etasjen under, men det var altså nærmest stinn brakke denne onsdagskvelden, da Marillions klassiske «Clutching At Straws» dannet grunnstammen for konserten. Dessverre skulle det vise seg at publikums oppmøte var det mest imponerende.

La oss ta det positive først. Fish er stadig en sjarmerende og engasjerende vert på sine konserter, og bringer stadig et smil til publikums med sitt småvittige mellomsnakk, som dreier seg om tekstene, om minner fra hvordan enkelte låter ble skapt, hans kroppslige forfall og hans favorittema – norske alkoholpriser. Og når man skal spille hele «Clutching At Straws», så vet man at det kommer låtperler på rekke og rad utover konserten – og først ut var «Slainte Mhath», hvor publikum var godt med på ‘Waiting!‘-partiet på slutten. Innimellom, sånn ca hver tredje låt, ble vi servert smakebiter fra hans kommende soloskive «Weltschmertz» – og selv om noen av låtene her er ganske glimrende, spesielt «C Song», så sank stemninga i salen som en stein når disse ble spilt, fordi nesten ingen hadde hørt de før. Høy stemning på slutten av «That Time of The Night» under ‘Warm! Wet! Circles!‘, og avsluttende «The Last Straw» var en fornøyelse. Ulempen med å forplikte seg til å spille en hel skive fra A til Å, er selvsagt at du da også må spille de halvkjipe låtene som ingen egentlig har noe ønske om å høre, og det var et par av disse og. Det er en grunn til at «Just For The Record» og «Going Under» aldri har blitt fremført live før.

Men det store massive problemet med denne konserten, og samtlige Fish-konserter i dette tiår, er at mannens stemme nå er så redusert at bandet har blitt nødt til å stemme ned fem halvtoner – det vil si en hel gitarstreng ned – for at han skal ha sjanse til å nå tonene. Og når en låt spilles i et så veldig lavere register enn opprinnelig, så forsvinner det meste av trøkket og diskanten. Det låter daft, grumsete og uinspirert. Man føler nesten at man hører låtene under vann, og da er det nærmest umulig å la seg engasjere. For å ta en idrettsanalogi, så går det jo an å fortsette å spille fotball selv om all luft har gått ut av ballen, men det blir ikke det samme. Det er mulig å kjøre videre på punkterte dekk, men da slarker og humper det stygt. Da han kjørte sin akustiske turnè i 2011 kom han unna med å stemme låtene ned, men da hadde de uansett fått helt ny innpakning. Nå blir kontrasten til originalene for distraherende. Fish selv synger for såvidt rent nok, men han har ikke mer enn max halvannen oktav å gå på, og han trekker seg unna mikrofonen hver gang han burde trøkke til – selv om han antagelig ville nådd opp.

Bandet er adekvat nok, men de klarer ikke alltid å få frem den samme nerven låtene har i originalversjonen. Og selv om gitarist Robin Boult sliter tungt når han skal prøve å kopiere Steve Rotherys himmelske soloer i feil toneart, så er han faktisk glimrende når han får spille sine egne soloer fra den kommende «Weltschmertz»-skiva. Og samtlige låter denne kvelden var hentet fra enten 1987 eller 2018.

Undertegnede har vært storfan av den digre skotten siden Marillion-tiden, og når han fremfører en rekke låter som jeg har et langvarig, dypt og intenst forhold til, så er det oppmøteplikt – dette var min trettende konsert med mannen. Denne gangen ble det dessverre stort sett kjedelig å høre på, og sluttkarakteren føles egentlig altfor snill, men vi ender på en treer – for gammelt vennskaps skyld.  3/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

Les vårt arkivintervju med Fish her!

,