Firefest 2013 – Ikke akkurat Infernofestivalen

I løpet av det siste tiåret har Nottingham i midt-England etablert seg som et Mekka for tilbedere av AOR eller melodisk rock, og 2500 fans fra hele verden strømmer hver oktober til det glimrende konsertlokalet Rock City (tenk deg et dobbelt så bredt Rockefeller!) for å overvære tredagerseventet Firefest. Her sprader folk rundt med utvaskede t-skjorter med Unruly Child, Asia eller White Sister som om det er den mest naturlige ting i verden, og på pubene rundt hopper fremmede mennesker opp og ned med armene rundt hverandre og synger med av full hals til «Animal» eller «Don’t Stop Believin». Det følgende er en stuntrapport fra Firefest 2013, skrevet fortløpende på stedet uten høyde for faktasjekk i ettertid.

Tekst & foto: Geir Amundsen
Foto: Marty Moffatt

FREDAG :

Bandet som fikk æren av å åpne årets festivitas, var det eneste delvis norske innslaget. The Magnificent (5.0) er et finsk/norsk samarbeidsprosjekt, hvor vokalist Michael Eriksen og keyboardist Lasse Finsbråten fra Circus Maximus får testet seg på upløyd mark kontra progmetallen de er mest kjent for å fremføre. Det kan virke som en utakknemlig oppgave å gå på scenen klokka 1520 på en fredag, men publikummet på Firefest er virkelig ikke som andre publikum. Her var det stinn brakke med 2500 tilskuere, og The Magnificents cheesy pornorock (Dine ord, Michael!) var skreddersydd for å få opp stemningen. Her var det hendene over hodet og jubelbrøl mellom hver låt, og de fikk atskillig bedre respons på fredag ettermiddag enn de aller fleste band får etter midnatt på en tilsvarende konsert i Norge. 40 minutter fløy avgårde, det låt profft og samspilt til tross for at denne besetningen av bandet møtte hverandre for første gang tre dager tidligere. Høydepunktet var “Cheated By Love” før de avsluttet med “Holding On To Your Love”.

Neste band ut var det engelsk/skotsk/tysk/serbiske bandet Edens Curse (3,5) som nylig har fått to nye medlemmer, og disse to fikk sin debut denne ettermiddagen. Naturlig nok var det vokalist Nicola Mijic som kom i fokus. Å erstatte bandets grunnlegger Michael Eden er ikke lett, og selv om Nic er en bedre sanger, har han ikke den samme autoriteten og tilstedeværelsen på scenen som forgjengeren. Pluss på kraftige mikrofonproblemer på først låt, så kastes fyren virkelig ut på dypt vann. Og han var tydeligvis fortsatt såpass ukomfortabel foran en stor folkemengde at selv om han snakker greit engelsk, så var det bandets skotske bassist som tok seg av låtintroduksjonene. Responsen var på langt nær så bra som The Magnificent fikk, men Edens Curse er kanskje litt for standard hardrock for den gjennomsnittelige publikummer her. Bandets avsluttende nummer «Angels & Demons» har egentlig Pamela Moore (bedre kjent som Sister Mary fra Queensryches «Operation Mindcrime») på vokal, men i Nottingham fikk vi nok et norskt innslag da vår alles kjære Issa, Isabell Øversveen, steppet inn i Pamelas sko til en glimrende versjon. 

Sverige var derimot tungt representert denne helgen, og først ut var Work Of Art (4.0) med sin ekstremt Toto-inspirerte poprock. Bandet spilte også her i 2012, og gjorde såpass furore da at de ble invitert tilbake også i år. Og at dette er kvalitet er det ikke tvil om, det låter bunnsolid og helprofesjonelt, og den hestehalebefengte vokalisten Lars Säfslund har full kontroll på publikum. Overbevisende og fengende, men kanskje ikke så veldig orginalt og spennende.

Work of Arts gitarist Robert Säll ble værende på scenen som keyboardist, siden han også spilte i neste band, supergruppa W.E.T. (6) med vokalguruen Jeff Scott Soto og AOR-kongen Erik Mårtensson fra Eclipse på gitar og vokal. Og når de åpner med monsterlåter som «Rise Up» og «Learn To Live Again» så tar det fullstendig av på Rock City. Bandets to skiver er allerede sjangerklassikere, og allsangen på «Come Down Like Rain» truer med å løfte taket av lokalet. At lyden ikke var maksimal og at vi ikke hørte Soto likegodt hele tida, får vi heller bebreide lydmannen for, og ikke bandet. Soto tok stadig tak rundt hodet på Mårtensson og kjørte mikrofonen i kjeften på ham, og han har en like sterk stemme som vokalisten sin.  Soto rakk også å løpe til baren og tilbake i løpet av gitarsoloen på “Brothers In Arms”. Avsluttende Journey-pastisch «If I Fall» løftet stemninga ytterliget ett hakk før de takker for seg og legger lista uhorvelig høyt for neste band.

Og neste er Dare (4), bandet til tidligere Thin Lizzy-keyboardist Darren Wharton, nå på vokal, med hjemvendte gitarist Vinny Burns på venstrevingen. De åpnet sterkt (og høyst obverraskende) med et par låter fra andreskiva «Blood From Stone», nærmere bestemt «Wings Of Fire» og den ekstremt «Emerald»-inspirerte «We Don’t Need A Reason» til stor begeistring fra publikum før interessen dalte litt. Wharton utviste stadig en broderlig kjærlighet for sine bandmedlemmer og hadde nesten til enhver tid armen rundt skuldrene til minst en av gitaristene sine. Det tok seg derimot kraftig opp mot slutten da de hadde vett nok til å fyre av en kvadruppel av låter fra debutklassikeren «Out Of The Silence» fra 1988. MTV-hiten «Abandon» og «Into The Fire» fikk hendene i været, mens de mer keltiskinspirerte avslutterne «We Will Return» og «The Raindance» dro i gang allsangen fra publikum.

Og da var alt duket for kveldens hovedattraksjon, det kanadiske kultbandet Harem Scarem (4,5) som i praksis har vært oppløst siden 2008, men blitt lokket ut av pensjonisttilværelsen for denne prestisjetunge konserten på Firefest. Det var annonsert med at de skulle fremføre hele klassikeren «Mood Swings», og åpningslåta var riktignok nevnte skives åpning «Saviors Never Cry», men resten av skiva kom stykkevis og ute av sekvens, ispedt noen låter fra debuten (som «Hard To Love» og nydelige «Slowly Slipping Away») og et par nyere låter. Den hyperaktive og lystige Darren Smith er den mest PR-kåte trommisen siden Lars Ulrich og Mike Portnoy, men gjør en solid jobb som vokalist på «Sentimental Blvd», og bidrar med koringer fra øverste hylle. Pete Lesperance er og blir en av rockens mest undervurderte gitarister, og mens frontmann Harry Hess synger bra, mangler han kanskje det særpreget og scenekarismaen som kunne ha løftet Harem Scarem ut av kult-tilværelsen, men han har denne varme inderligheten i stemmen som har gjort dem massive i hjemlandet. Og det er muligens bare på Firefest i Nottingham at et band som Harem Scarem kan få 5000 hender i været og 2500 struper til å synge med av full hals, mens de neppe ville klart å fylle Gamla i Oslo, hvis de hadde forvillet seg dit. Men etter panseravslutningen med «No Justice» og «Change Comes Around» valset alle svette og fornøyde ut i høstnatten etter en av de beste kveldene i Firefests 10-årige historie.

LØRDAG:

Grunnet noe som egentlig skulle vært en 20-minutters intervjuavtale med Harry Hess fra Harem Scarem, som istedet utviklet seg til å bli en totimers drinkeorgie med Harry, gitarist Pete Lesperance og Coney Hatchs vokalist Carl Dixon, ankom vi Rock City fnisende og ustødig og altfor seint til å få med oss hverken svenske Nation eller canadiske Von Groove. Derimot registrerte vi at Heavens Edge (2) har klart å bake samtlige av sjangerens klisjeer inn i showet sitt, komplett med synkroniserte vindmølle-armbevegelser, bandanaer og bar overkropp iført skinnvest. Og musikken? Jepp, det matchet det visuelle, komplett med låttitler som “Play Dirty”. Next!!!

Og neste band var svenske Treat (5) som med dette offisielt legger inn årene etter tredve år, noe som er sørgelig med tanke på at de i forfjor leverte personlig bestenotering med «Coup de Grace», en skive som allerede har etablert seg som en klassiker innenfor AOR. Og de kan ikke klage på responsen – her var det igjen kjempestemning og alle armer i været fra første låt «The War Is Over». Greit nok, frontmann Robert Ernlund er ikke kuleste gutten i klassen – han er en mann i midten av femtiårene med puddelsveis og pannelugg, og en helt adekvat sangstemme uten særpreg, men Treat har et skattkammer av godlåter fra øverste hylle – og ikke nok tid til å servere alle. Og det er igjen det merkelige ved Firefest – band som den jamne rocker i Norge knapt har hørt om, får her full allsang og heltemottagelse. Den elektriske stemningen under låter som «We Own The Night» og «Get You On The Run» var til å ta og føle på, og uvanlig nok var fansen mer enn happy med å få låter fra den nyeste skiva mot slutten – siden den også er den beste. Treat satte karrierepunktum med «Skies Of Mongolia» og «World Of Promises» og rungende applaus fra Nottinghampublikummet fra 62 forskjellige nasjoner.

Uten mat og drikke duger som kjent ikke helten, så vi lot svenske H.E.A.T. sysle på egen hånd og dro ned på den lokale indiske restauranten, hvor vi hadde Vixen på det ene nabobordet og Treat på det andre, før vi kom tilbake til Rock City midtveis i Shooting Star (3), et ubeskrevet blad for undertegnede. Helt grei fotgjengerrock med en muskuløs bodybuilder i singlet på vokal, men siden man ikke stoler på band uten bassist, blir karakteren som den er.

Og da gjensto bare kveldens headlinere Hardline (4), bandet som ble startet av Journey-gitarist Neal Schon for 22 år siden, men som vokalist Johnny Gioeli har videreført som enkeltmannsforetak siden. Kveldens besetning hadde bare øvd en eneste gang, siden både bassistbabe Anna Portalupi og trommis Mike Terrana var på turne med Tarja Turunen. Istedet var ex-Helloweentrommis Mark Cross hanket inn, og en italiensk bassist som ikke engang Gioeli hadde fått med seg navnet på – dermed ble bandintroduksjonen en smule småpinlig. Men også her var lyden så som så – gitarene nesten uhørlige utenom soloene, og vokalen grumsete. Merkelig med tanke på det ypperlige lydanlegget Rock City har, og tidligere år har det vært krystallklart. Gioeli er et hyperaktivt fyrverkeri på scenen som ikke står stille et sekund, og virker genuint rørt og glad for velkomsten, noe han gjentatte ganger poengterer – og han tar lett prisen som Dagens Beste Sanger. De har vett nok til å fokusere på den klassiske debutskiva fra 1992, og låtene herifra blir møtt med rungende allsang. Men i et sett på 80 minutter har vi virkelig ikke bruk for både keyboardsolo og trommesolo, noe som punkterte flyten i konserten. Det tok seg opp på tampen med MTV-hiten «Hot Cherie» med Jeff Scott Soto på gjestevokal (de kunne da spandert på ham en mikrofon som virket), før avsluttende «Rhytmh from A Red Car» satte punktum for Dag 2.

Men festen var ikke nødvendigvis over med det. Etter at bermen var jaget ut, fikk en eksklusiv del av publikum (de første 100 som kjøpte festivalpass) og artistene med seg en akustisk og improvisert opptreden fra Carl Dixon fra Coney Hatch, som nærmest kjørte ønskekonsert med både egne låter og coverlåter, med ulike gjestevokalinnslag fra helgens artister. Den engelske singer/songwriteren Steve Newman kjørte deretter et akustisk sett. Etterpå trakk vi over i baren på bandenes hotell rett over gata, med mingling, skråling og skravling til langt utpå morgenkvisten. Det ligger an til å bli en tung søndag…

 

SØNDAG:

Dørene åpnet 1230, og et kvarter senere var lokalet imponerende nok smekkfullt av mer eller mindre fyllesjuke folk som kom rett fra hotellfrokosten, eventuelt fra nachspiel. Og de fikk en solid wakeup call av Eclipse (5) som opprettholdt årets tradisjon med at et nordisk band må først på scenen hver dag. Anført av den utrettelige Erik Mårtensson, denne gang kun på vokal (og FOR en vokal, spesielt med tanke på at han ble observert høyst lystig i hotellbaren 10 timer tidligere) gikk de rett i strupen på morratrøtte publikummere, og plutselig var det ikke søndags morgen, men lørdag kveld. Pussig det der. Gitarist Magnus Henriksson spiller også i W.E.T., og imponerer virkelig – faen for en gitarist, han er Jake E Lee og John Sykes i samme kropp. Ikke overraskende er Jeff Scott Soto gjest også her, og deler vokalen med Mårtensson på  tittelsporet fra den nyeste skiva “Bleed & Scream”. Stemninga er i taket med rungende allsang og alle armer i været, og den drøye halvtimen er altfor kort. Ta en tur på John Dee, karer!

Fallhøyden ble derfor veldig stor for de stakkars jævlene som måtte hoppe etter Wirkola, og nok en gang fikk jeg null utbytte av britiske Brighton Rock (2) som visstnok har holdt på en mannsalder uten at jeg helt får med meg motivasjonen deres for det karrierevalget. Traust og kjedelig melodiøs rock uten særpreg, med en vokalist som synger tidvis skingrende falskt – så falskt at man faktisk løper ut av lokalet og tar en forfriskning på nabopuben istedet.

Et av festivalens mest undervurderte band er Prophet (4,5) fra New Jersey, som såvidt jeg vet ikke har gjort noe som helst på 20 år, men det låter overraskende vitalt fra fem middelaldrende menn som antagelig har tatt seg fri fra jobben for å komme til Nottingham og spille. Musikalsk er Prophet muligens helgens mest avanserte og sofistikerte band, og spesielt gitarist Ken Dubman og bassist Scott Metaxas viser klasse – de grenser tidvis mot progrock med sine stadige taktskifter, instrumentaler og låter i odde taktarter – ikke standard AOR med andre ord! Prophet luktet på gjennombruddet med skiva «Cycle Of The Moon» som setlista klokt nok lener seg tungt på, og jaggu blir det ikke stemning og allsang på «Sound Of A Breaking Heart». I videoen fra 1988 lignet vokalist Russell Arcara veldig på Paul Stanley utseendemessig, og det er vanskelig å forstå at det er samme mann som pr idag ligner mer på en eldre Jack Black. Men alt i alt gjør Prophet en mer enn overbevisende jobb, og er en særs hyggelig overraskelse for de fleste. (En kjapp prat med Arcara etterpå kunne avsløre at de tenker på å lage ny skive i løpet av 2014. Takk for drinken, Russell!)

Svenske Alien (3) føles som en tidsreise tilbake til 1987. Det kan man kanskje si om 80% av helgas band, men Alien har egentlig ikke tålt tidens tann best av disse. Det er forsåvidt fengende nok, men veldig preget av tidsånden, og etter en snau halvtime føler man at man har fått alt som Alien har å by på, og de blir dermed offer for den påkrevde middagspausen, i likhet med neste band Baton Rouge som vi også lot seile sin egen sjø. Rapporene sier at vokalist Kerry Keeling var full, dreit seg fullstendig ut med skjærende falsk skråling, det var munnhuggeri mellom bandmedlemmene på scenen og antydning til buing og piping fra publikum for første gang i Firefests historie. (Og munnhoggeriet fortsatte på festivalens forum i dagene etterpå. Triste greier.)

Vi vender tilbake til Rock City i tide for JRSG (4) som i praksis er en pseudonym for Vixen, navnet som ex-gitarist Jan Kuehnemund satt med rettighetene til, ihvertfall inntil hun døde av kreft for ti dager siden. JSRG er Janet, Share, Roxy og Gina, og de som husker de foxy superbabene i videoene fra 80-tallet, skal vite at de nå er over 50 hele gjengen. Bassist Share Pedersen er fortsatt dødssøt, og vokalist Janet Gardner er jo blitt en riktig stilig moden kvinne. Musikalsk låter det helt greit, i likhet med skivene, og de får entusiastisk respons fra gutta i publikum – aller best på deres eneste hit, den Richard Marx-skrevne «Edge Of A Broken Heart» – tilegnet Jan Kuehnemund – noe som fikk damene til å bli synlig affektert av sorg. Hva som skulle være poenget med å midtveis inkludere en garasjeversjon av Neil Youngs «Rockin In The Free World» må gudene vite, ei heller det malplasserte ekstranummeret «Rolling In The Deep» av Adele. Mulig de tenkte at cover av en monsterhit av britisk kvinnelig artist må slå an i England, men nei – det var en veldig dårlig ide.

Helgas siste band var annonsert som Legends – tre av rockens største vokalister. Av de tre var det kun Eric Martin fra Mr Big som stilte opp. Joe Lynn Turner droppet ut og ble erstattet av en annen Rainbow-sanger, Graham Bonnet. Og kreftsyke Fergie Frederiksen ble erstattet av en annen Toto-vokalist, Bobby Kimball. Alle delte samme backingband, under ledelse av en av sjangerens aller beste gitarister, Tommy Denander. Det var et sjokk å plutselig stå rett under snuten på Graham Bonnet – han har virkelig blitt gammel. Nærmere bestemt 65 år, og det synes. Men stemmen er fortsatt intakt og umiskjennelig. Vi fikk «All Night Long» og «Love’s No Friend» fra Rainbows «Down To Earth»-skive pluss «Desert Song» fra hans eneste skive med Michael Schenker «Assault Attack». (Forresten – Bonnet lager oftest bare en skive med hver av gitaristene sine – bare spør Blackmore, Schenker, Yngwie Malmsteen, Chris Impellitteri, Bob Kulick eller Steve Vai. Må være en vanskelig fyr!)

Deretter var det tid for den evigunge Eric Martin, som bare blir yngre og yngre. Han MÅ ha et portrettmaleri hjemme på loftet som bare blir eldre – det er helt vanvittig at mannen har blitt 53 år, han ser fortsatt ut som en tenåring. Her ble det servert to låter fra Mr Bigs gjennombruddsalbum «Lean Into It» («Daddy Brother Lover Little Boy» uten Makita-driller, og «Alive And Kickin'») før han introduserte Magnums egen Jahn Teigen-kloning Bob Catley, som delte mikrofonen med Martin på «Wild World». Etter masse småprat og “Addicted To That Rush” var det klart for Kimball, som leverte høyst varierende varer den siste tiden i Toto, og vokalen på Yoso-skiva hans er under enhver kritikk. Denne kvelden synes jeg han kom hederlig fra det, enkelte skingrende toner men generelt bedre enn fryktet. Han åpnet med “Goodbye Sister” fra Totos debut, og spilte deretter ut sikkerstikkene “Africa” (med en overjordisk vakker og ekspandert gitarsolo fra Denander) og “Rosanna”, pluss “White Sister”. Finalen ble ikke uventet hver av vokalistenes triumfess, med alle på scenen, inkludert Bob Catley og – surprise, surprise – Jeff Scott Soto. Eric Martin kom tilbake for “To Be With You”, Graham Bonnet peiset på med “Since You Been Gone” før Kimball avsluttet det hele med “Hold The Line”. Det ble kanskje litt kabaret og VG-lista-følelsen når samme band backet sangere som byttet på å fremføres hits, men skitt au, det var morsomt!

Det er kun på Firefest at festivalens største jubelbrøl og trampeklapp blir forbeholdt arrangøren, og iren Kieran Dargan som har brukt 360 dager i året de siste ti år på å jobbe med dette, var dypt beveget, men sørget for å takke hele crewet og artistene, og ønsket oss alle velkommen tilbake neste år til det som skal bli den aller siste Firefest. Og klart man skal få med seg den!

, , , , , , , , , , , ,