Firefest 2012

I løpet av det siste tiåret har Nottingham i midt-England etablert seg som et Mekka for tilbedere av AOR eller melodisk rock, og totusen fans fra hele verden strømmer hver oktober til det glimrende konsertlokalet Rock City (tenk deg et dobbelt så bredt Rockefeller!) for å overvære tredagerseventet Firefest. Her sprader folk rundt med t-skjorter med Prophet, Asia eller White Sister som om det er den mest selvfølgelige ting i verden, og på pubene rundt hopper fremmede mennesker opp og ned med armene rundt hverandre og synger med av full hals til «Animal» eller «Don’t Stop Believin». Det følgende er en stuntrapport fra Firefest 2012, skrevet fortløpende på stedet uten høyde for faktasjekk i ettertid.

Tekst & foto: Geir Amundsen
Foto: Marty Moffatt

FREDAG:

Firefests første dag regnes som en oppvarming, med bare fire band, hvor første gikk på i 1730-tida, og Lionville (4) var en positiv overraskelse, til tross for at de færreste i publikum kjente til de fra før. Musikalsk ligger de i FM/Toto/Foreigner/Survivor-territorium, fengende og melodiøst, og låt atskillig mer muskuløst live enn på skive. Vokalisten er svenske Lars Säfsund, bedre kjent fra Work Of Art, med Alessandro DelVecchio fra Hardline på keyboards. Og hvem pokker er den snacksy kvinnelige bassisten? (Italienske Anna Portalupi!)

Deretter var det engelske Dante Fox (2,5) med sin poprock med en kvinnelig vokalist som sang bra nok, men som virket meget utilpass på scenen. En frontfigur som står rett opp og ned og stirrer i gulvet eller fikler med mikrofonen når hun ikke synger, får ikke akkurat med seg publikum – og da kjeder man seg.

Kveldens største lokale helter var Ten (3) med Gary Hughes i spissen – men makan til flat og kjedelig vokal kan jeg ikke huske å ha hørt. Og på en helg som dette med utallige knallvokalister står Gary Hughes igjen som en av de aller svakeste. Her slo Dokken-syndromet ut for fullt – at hovedmannen er det svakeste leddet i bandet han har bygget rundt seg. Sisteskiva «Heresy & Creed» var overraskende frisk og rocka, men live klarte ikke Ten å engasjere meg nevneverdig. Resten av publikum så derimot ut til å ha det storartet.

Etter flatlineren Gary Hughes var det på tide å bli blåst i veggen av en av helgens aller beste sangere, Danny Vaughn i fronten av et gjenforent Tyketto (5), som gikk rett i strupen på publikum med tittellåta fra andreskiva «Strenght In Numbers», og allsangen sto i taket. Vaughn virket oppriktig ydmyk og sjokkert over den øredøvende jubelen som slo imot dem før de fortsatte med «Faithless», nok et åpningsspor, fra årets «Dig In Deep». Høydepinktene kom mot slutten, med en trio fra debutklassikeren «Don’t Come Easy»; lighterballaden «Standing Alone», «Wings» og avsluttende «Forever Young», hvor Vaughn nok en gang viser hvilken formidabel vokalist han er – at ikke et av arenabandene som Journey eller Foreigner har annektert denne mannen forblir et mysterium på linje med Stonehenge. Et triumftog.

 

LØRDAG:

Imponerende nok var de aller fleste billettholderne på plass allerede 12:30 neste dag, for å få med seg dagens åpning ved Californiarockeren Johnny Lima (4), en kar som antagelig hadde vært superstjerne hvis han hadde debutert i 1985, for han ser ut som en blanding av Vince Neil og Bret Michaels, høres ut som Jon Bon Jovi og oppfører seg som Sebastian Bach, og pøser på med alle de musikalske triksene fra 80-tallet. Men det låter slett ikke så gærnt utifra de kriteriene, mannen er en energibombe på scenen og får en sinnssykt bra respons fra et fyllesykt publikum som antagelig kom rett fra hotellfrokosten. Artig.

Deretter var det tid for Sveriges representanter, Work Of Art (4), et band som ble uteksaminert med laud fra Toto-universitetet. Det låt naturlig nok silkebelagt, fengende og melodiøst med særs teknisk dyktige musikere, og fikk også meget bra respons fra publikum.

Vi rakk dessverre bare 2-3 låter med W.O.A. før vi måtte stikke for en intervjuavtale, og innen vi var tilbake i salen, sto Robin Beck (4) på scenen med et band som inkluderte ektemann og House Of Lords-vokalist James Christian på bass. Om dette så hadde hørtes gjødsel ut, ville jeg antagelig likevel gitt henne fin kritikk, for hun er så fordømt søt og sjarmerende på scenen, til tross for at dama forlengst har bikka 50. Men det låt faktisk overraskende vitalt og freskt, selv om det var i overkant mange ballader. «Hide Your Heart» (som både Kiss og Molly Hatchet også har covret) var et høydepunkt, og selvsagt kom gjennombruddshiten «First Time» til slutt.

Med bare 20 minutters pause mellom hvert band, må man på et eller annet tidspunkt stikke ut og få seg noe mat i løpet av dagen. Dessverre for kanadiske Santers (2) gikk de på scenen i det de fleste i publikum begynte å bli sultne, og salen var halvtom kontra Robin Beck. Og etter å ha fått med meg 2-3 låter av standard fotgjengerrock fra den middelaldrende trioen uten å bli engasjert, måtte også jeg prioritere næringsinntak.

XYZ (3,5) hadde jeg gledd meg til på forhånd. Vokalist Terry Ilous kom rett fra Europaturne med Great White, og hadde ikke spilt med resten av bandet på mange måneder. Men de sparket godt i gang med «Come On N Love Me» fra debuten, og alt lovet meget bra inntil de punkterte showet med ikke en, men tre, akkustiske ballader på rappen med kun kassegitar og vokal. Følg opp med en lang bluesgitarversjon av «Follow The Night», så sliter vi litt. Ilous er en gnistrende god vokalist og en sympatisk frontfigur, men dette ble dessverre ikke det helt store. (Men takk for VIP-billettene, Terry!) En nydelig «Maggy» og en trøkkende «Face Down In The Gutter» reddet likevel dagen for XYZ. Godkjent.

Mitch Malloy (5,0) ble dagens store overraskelse. Det eneste jeg visste om mannen fra før, var at han var på nippet til å bli den nye Van Halen-vokalisten på 90-tallet, og det finnes visstnok demoopptak av alliansen. Men Malloy synger som en gud, og hele Rock Citys kvinnelige representanter sto med tunga ute og siklet på «the most gorgeous man in rock«, som vi overhørte noen omtale ham som. Og låtmaterialet burde også ha bidratt til å gjøre mannen til en verdensstjerne – likevel har han forblitt en halvobskur kulthelt. På ekstranumrene dro han Danger Danger-bassist Bruno Ravel med seg på scenen, til stor jubel fra fansen. Imponerende opptreden som inspirerte til nærmere utforskning av katalogen til herr Malloy. (Også han hadde den yndige Anna på bass, og Allessandro Del Vecchio fra Hardline på tangenter.)

Mitt første møte med Nye Gotthard (3,5) ble naturlig nok preget av den enorme elefanten som befant seg i rommet ; spøkelset til avdøde vokalist Steve Lee som hang tungt over scenen. Ikke et vondt ord om nykomling Nick Maeder, men her er det store sko som skal fylles, og selv om han synger meget bra og gjør en fin innsats, klarer jeg ikke la være å tenke på Han som ikke er der. Setlista var heller ikke optimal, det var et par låter for mange fra den nye, og kompetente men ordinære skiva «Firebirth». De tilegna en låt til Lee, «One Life, One Soul» som Maeder sang alene på scenen, kun akkompagnert av piano og full allsang fra publikum, som hele helga hadde markert seg med et påfallende høy andel Gotthard-tskjorter. På slutten løsnet det litt med en knallversjon av monsteret «Lift U Up» og avslutningen «Anytime Anywhere» , mens deres største hit, suppepuddelen «Heaven», ble pussig nok ignorert. En sliteseier, og publikumsresponsen var upåklagelig, men jeg ble ikke helt overbevist. Noen bandmedlemmer kan man bare ikke erstatte uten videre. Sorry.

 

SØNDAG:

Herregud. Det føles fullstendig absurd å entre en fullsatt konserthall klokka halv ett på en søndags morra, men det er et hardt liv. Vi kom rett fra frokost og kaffe med Lillian Axe’s Steve Blaze og til New Jerseys Far Cry (2), som åpnet festivalens siste dag. Mulig at det var publikum (inkludert undertegnede) som begynte å bli slitne og blaserte etter elleve av atten konserter, men dette fenget ikke mange. Vokalisten kunne synge veldig høyt, men traff dessverre ikke alle tonene, bassisten hadde bandana og mascara, og låtene gikk meg hus forbi. Next!

Og neste var Fiona (2,5) som stilte med samme backingband som Robin Beck hadde kvelden før, (inkl James Christian) og noenlunde samme stil og låtkilder. Dessverre for Fiona når hun ikke opp til knærne til fru Beck, og hun fremstår også direkte småfull og usammenhengende på scenen. Selv hun synger bra nok, lar jeg meg ikke forføre på samme måte som Robin Beck gjorde det 24 timer tidligere. Greit nok, såvidt.

Royal Hunt (3,5) – joda, flinke folk, men ikke helt min greie, må innrømmes. Og at DC Cooper er en av helgens beste vokalister kan heller ikke feies under teppet. Etter 3-4 låter var det akutt behov for påfyll av næring, og vi rakk ikke tilbake før vi akkurat rakk å høre Brighton Rock skrike «Thank you! Good night!» enda klokka knapt var fem.

Neste band ut var Louisianas Lillian Axe (5), som like før avreise måtte takle at vokalist Brian Jones kastet inn håndkleet og meldte pass for Europaturnéen, noe som brått slengte eks-vokalist Derrick LeFevre inn i rekkene igjen, om enn midlertidig. Pussig nok var ingen av låtene på setlista hentet fra de tre skivene han sang på – med unntak av to låter fra årets «XI – The Days Before Tomorrow» var fokus totalt på de fire første utgivelsene – og det var et klokt valg. Lillian Axe presterte å gi meg helgas eneste gåsehudopplevelse, under en glitrende «The World Stopped Turning» fra klassikeren «Love + War». Den timen de hadde tilgjengelig på scenen, gikk altfor fort. Kom på John Dee, karer.

Det er vanskelig å la være å glise når Stage Dolls (4,5) spiller, uansett om man befinner seg blant 30 stk på bygdehuset i Kvænangen eller blant 2000 i Nottingham. Jeg var svært usikker og spent på hvordan Firefestpublikummet ville ta imot trønderne – kjente de i det hele tatt til låtene deres? Og det å åpne med en ny låt, «Always» , kunne vært risikabelt, men deretter gikk det meste Stage Dolls vei. Andre låt «Love Cries» fikk liv i salen, og det holdt seg hele veien. Rent musikalsk var dette langt ifra perfekt, det var svært mange stygge spillefeil underveis, men det får passere.  At de introduserte hverandre som «Terry Stohrly» og «Thorstin Flækni» derimot… Smått sprøtt å se 2000 utlendinger gå bananas og hoppe opp og ned til norske schlägere som «Wings Of Steel» og avsluttende «Soldier’s Gun» (som jeg forresten la ut på youtube – søk på Stage Dolls og sviskeskred!) Denne kvelden var det faktisk stas å være norsk i Nottingham.

Avslutningsbandet den siste kvelden i Nottingham var amerikanske Danger Danger (4) som hadde overraskende mange fans i salen – ved siden av Gotthard var det antagelig den vanligste t-skjorta hele helga. Og hadde du sagt til meg før denne helga at jeg ville gitt Danger Danger en femmer, ville jeg ledd rått – men det var jammen ikke langt unna. Hadde de ikke bare tøyset bort den siste halvtimen med fjas og skåling og tullprat, kunne det lett blitt en femmer – til tross for at de ser klin ut som Steel Panther på scenen. (Komplett med en femikar med mascara og svært blekblondt hår til venstre, blond partydude på vokal i midten og pratsom mørkhåret kar til høyre!) For dette var ellers beinprofft gjennomført (frem til siste halvtimen) og de er ekstremt flinke til å engasjere publikum. Vokalist Ted Poley tok seg likegodt en tur ut i salen og sto på balkongen og sang en  låt. På slutten dro de sine ikke veldig spesielle gjester  – Mitch Malloy, Robin Beck, James Christian og Terry Ilous – opp på scenen for finalen «Naughty Naughty», og Firefest 2012 var historie etter at arrangører og crew hadde takket for seg til øredøvende applaus fra et særs takknemlig publikum – hvor ellers kan man få høre en slik samling med band på en helg, når knapt to eller tre av de hadde klart å fylle John Dee på egen hånd en gang?

Men det var svært trivelig, usedvanlig god stemning blant et jovialt publikum, og jeg melder meg glatt frivillig til Firefest 2013.

, , , , ,