Film: «Phil Lynott: Songs For While I’m Away»

Rockeikonet Phil Lynott rakk bare å bli 36 år, men satte dypere spor etter seg enn de fleste av oss gjør i løpet av et langt liv. Slike personligheter får ofte bøker og/ eller filmer laget for sitt ettermæle. Lynotts historie er et langt lerret å bleke, men nå har altså filmen om hans liv nådd det store lerretet.

Filmen er kunstnerisk sammensatt, med visuelle detaljer fra musikk- og studioutstyr mellom intervjuene. Vi får historier fra mor Philomena, tidligere kjærester, kone og barn, samt venner og medmusikere gjennom en nærmere to timer lang film. Vi blir kjent med en ung Philip som sliter med å være det eneste fargede barnet i oppveksten, og som derfor blir utsatt for mobbing og trakassering nærmest daglig. Han flytter fra sin mor til sine besteforeldre som 7-åring. Dette preger også den spede starten som musiker, der han fremstår som tilbaketrukket og sjenert på scenen. Det endrer seg drastisk når Thin Lizzy turnerer som supportband for Slade, der han suger til seg inntrykk fra vokalist Noddy Holders scenefremtreden. Lynotts umiskjennelige plekterbrett av speil var inspirert av Holders speilhatt fra Slades sceneshow.

Lizzys første gitarist Eric Bell var svært sentral i filmens første del, der starten på bandets karriere ble omtalt. Det ble levnet liten tvil om at Lynott hadde en svært sterk personlighet, som påvirket alle som kom hans vei. Han ble framstilt som en romantiker og poet, som raskt fant styrken i tekstene sine, men også som en mann som alltid var på søken, og som var svært usikker på seg selv. Hans to døtre, Sarah og Cathleen, bidro også mye, til tross for at de var bare 8 og 6 år gamle da pappa gikk bort. Kona Caroline (som også er mor til begge jentene) fremsto tidvis som svært beveget da hun pratet om Phil.

Scott Gorham fortalte mye om tiden de hadde sammen, både på godt og vondt, og det var også fra ham de fleste historiene om rusmisbruk kom. Rus var langt fra hovedfokuset i filmen, noe som gjorde inntrykk. Den som har fulgt Thin Lizzy og Phil Lynotts historie, vet som oftest mye om denne delen av livet hans, og det opplevdes som riktig å ikke fokusere på dette i filmen. Det var mennesket Phil Lynott som sto i fokus.

Vi fikk også historier fra Midge Ure, James Hetfield, Suzi Quatro, Darren Wharton og Huey Lewis, for å nevne noen. Det som var uventet, var at trommis Brian Downey ikke medvirket i filmen i det hele tatt. Hvorfor han ikke er med, vites ikke, men det var helt klart et savn å ikke høre fra mannen som spilte med Phil i hele hans karriere i Thin Lizzy.

«Songs For While I’m Away» er verken banebrytende eller overraskende, men er godt oppbygd, og ryddig regissert. En ekte Thin Lizzy-fan vil kanskje ikke oppdage veldig mye nytt her, men Lynotts historie får den respekten den fortjener, og vi får snaut to timer med fantastisk musikk og gode historier.

5/6 | Jan Egil Øverkil

,