Fever Ray @ Sentrum Scene, Oslo

Tirsdag 3. april 2018

Etter en fire dager lang beksvart bonanza med liksminke, nagler og metall på den årlige Infernofestivalen, var det et kjærkomment avbrekk og utlignende kontrast å oppleve elektronika på sitt beste, og som i tillegg – sjangre til siden: gikk flere av Inferno-konsertene en høy gang. 

Fever Ray er muligens ikke den artisten som skjemmer bort fansen med konserter, ei heller plater. Ni år har gått siden Fever Ray aka Karin Dreijer og andre halvpart av eletronikaduoen The Knife som hun har sammen med sin Olof Dreijer, i 2009 slapp det selvtitulerte albumet. Nå er hun ute med det «vanskelig andrealbumet», en utfordring hun har taklet på strak arm. «Plunge» har mottatt strålende kritikker og stående ovasjoner. Dette, i kombinasjon med at Fever Ray ikke har gjestet Norge siden Øyafestivalen i 2009, sørget for en utsolgt konsert, og det var et fullpakket Sentrum scene som tirsdag kveld fikk oppleve det fyrverkeriet av en konsert som Fever Ray og hennes entourage leverte med glans. Eller vent. «Konsert» er muligens ikke helt dekkende i denne sammenhengen. Her fikk vi servert noe som – sett fra et blikk som kommer fra den visuelle kunsten til – fortonet seg mer som en gjennomkuratert produksjon – i alt fra lyd, lys, kostyme, bevegelse og koreografi. Hui som det satt!

Ut på scenen kom de, en etter en, ensemblet som sammen med Fever Ray leverte tirsdagens show. Til sammen seks kvinner, hovedpersonen inkludert, dresset til tennene i velkomponerte kostymer, som i seg selv hintet til innhold, noe mer bak fasaden, ikke bare overflate. En var ikledd en drakt som forestilte en mannekropp, med sterkt overdrevne muskler, en annen i stramt snørt korsett, lakk og lær på en tredje. Kjønn, seksualitet og alt derimellom syntes å være underliggende, sammen med et og annet sleivspark til patriarkatet, forvridde kroppssyn og trange kjønnskategorier. Og «Plunge» har en viss politisk brodd, spesielt hva angår nettopp kjønn og identitet, noe for eksempel deler av teksten i «This Country antyder»: «Every time we fuck we win / This house makes it hard to fuck / This country makes it hard to fuck!» Dette ble forsterket av sceneshowet, og i en av de praktiske beskjedene på en plakat på Sentrum scene: «Fever Ray supports equal rights, all restrooms are trans friendly at this venue tonight.» (sic) Enough said. 

Selv var Fever Ray ikledd bodysuit, snørestøvletter, mamelukker og en oppknyttet t-skjorte med påskriften «I love selfish girls», der «selfish» var teipet over med et rosa kryss. Blodskutte øyne og munn, tilsynelatende snauklipt (men det aner meg at bodysuiten gikk helt opp over hodet), og mer vill enn gal i blikket bygget opp under en intens og småcrazy stemning.

Visuelt sett var konserten en fryd for øyet, der kostymer og sceneshow fungerte strålende sammen. Fever Ray og resten av bandet utviste gjennomført koreografi, der hver og en spilte på sett og vis en karakter, med hver sine spesifikke moves – et grep som bygget oppunder inntrykket av en gjennomført produksjon, og som tilførte det lille ekstra til konserten. Neonlys i geometriske formasjoner sørget for asymmetriske mønstre i bakgrunnen som bygget oppunder den litt maskinaktige sounden som elektronika ofte har, og var akkompagnert av et lysshow der hvert eneste blink og strobe syntes å være fullstendig to the point og gjennomtenkt. Helt i stil og takt med lydbildet, selvsagt.

Lydbildet til Fever Ray er som kjent særegent, og skiller seg på sett og vis fra den gjengse elektronikaen med et tidvis råere, mer upolert uttrykk – mindre klinisk, og mer organisk i den grad man kan si det om musikk. Et inntrykk som forsterkes av to perkusjonister på hvert sitt sett, som fra tid til annen gikk amok med ville jungelrytmer. Sammen med den karakteristiske, men udefinerbare vokalen til Dreijer skapte dette et fengslende, helhetlig sound. 

Setlista denne kvelden var en fin miks av materiale fra første og andre album, der det hele ble sparket pent i gang med «An Itch» og fortsatte med «Part of Us». Hiten «When I Grow Up» var så klart med. «I’m Not Done» ble spilt i en mikset, mer upbeat variant og da fikk også publikum fart på føttene. Men publikum tødde ikke opp for alvor før «To the Moon and Back» ble spilt, en himla catchy låt der alles favorittsitat (som ingen tør å innrømme) mest sannsynlig er «I wanna run my fingers up your pussy». Det personlige er politisk, og Dreijer har selv uttalt at denne plata i stor grad handler om sex, at alle mennesker skal ha like rettigheter, og ingen – minst av alt staten – skal bestemme hvem du kan ha sex med.

Siste låt før encore var «Keep the Streets Empty for Me», før «If I had a Heart» ledet an etter encore. Siste låt ut var «Mama’s Hand», en relativt rolig avslutning på en ellers knall konsertopplevelse.

5/6 | Monica Holmen

Foto: Arash Taheri