Fenix Tales | The Abyss Eye

Independent

fenix talesOjda, hvor skal man begynne? Det er i hvert fall ingenting å si på ambisjonsnivået til den italienske gjengen, det skal de ha. Bombastiske og pompøse klassiske passasjer danner lydbildet bak tung symfonisk metall med en vakker kvinnelig sopran i front. Hørt det før? Ca. 1.000.000 ganger, og minst 999.998 ganger for mye. Jeg er villig til å sette ganske mange kroner på at vokalisten er av den pene varianten og har langt svart hår, uten at jeg har sett et tuttelutt av et bilde av vedkommende. Dette er så lite originalt at det grenser til det komiske, og alt av låtmateriale hører barneskolenivå til og knapt nok det.

Skulle man prøvd å fiske frem noe positivt av musikken så er ikke selve strykerdelen, altså det rent klassisk-symfoniske helt Hjørdis hvis jeg setter godvilja til, men metallproduksjonen deretter er så ute å kjøre at det gjør vondt å høre på. Legg til en lydmiks som er så helt ubeskrivelig ræva at de aller tidligste norske black metal-utgivelsene låter som en million dollars i forhold – og vi snakker fullstendig krise. Jeg tipper at bandet har én ildsjel med en brukbar PC og dugbar symfoni-VST som komponerer symfonibiten, også er det en ikke spesielt talentfull gitarist med et ikke mye bedre metallband som gjør jobben fra symfoni til metall og produksjonen, i mangel av et bedre ord, over det igjen.

Det aller viktigste med denne type musikk er at bandet er blodtight og produksjonen knallbra, og herunder ligger altså Fenix Tales absolutt største hemsko. Foruten manglende identitet og et fullstendig fraværende særpreg da vel og merke. Hiv bandet i øvingskjelleren, skaff en skikkelig produsent og vi er et lite Grandiosa-stykke på vei.

1/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 22.11.2015