Fay Wildhagen – Grenseløs pompøsitet

Etter å ha seilt rett opp i norsk musikktopp med sin debut «Snow» var det på høy tid med en oppfølger tre år etter. 



Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Johanna Siring

– Først og fremst; Gratulerer med ny skive – hva føler du nå?
– Det er en litt rar periode nå rett etter slipp, man blir litt fylt av tvil på det man har gjort – noe jeg tror er helt vanlig; Når man har levert en oppgave eller produkt så blir man fort usikker på valgene man har tatt. Men man må jo bare stå for det, også blir det en slags tidskapsul som representerer en periode i livet. Jeg synes det er litt fint, for ingen plater blir jo helt perfekte – mer som at de er perfekt på et uperfekt vis. Omtrent sånn som mennesket er hvis du skjønner. Jeg vil tro at skiva er full av feil og mangler, men det er også noe av det som gjør den til det den er også.
– Hvor lang tid tok innspillingsprosessen?
– Det var veldig sporadisk – selve studiojobbingen tok litt over en måned. Men da hadde jeg også vært veldig mye i mitt eget studio som jeg flyttet litt rundt omkring. Der aner jeg ikke hvor lang tid jeg har brukt, men ganske så mye tid over to år har jeg helt klart benyttet der.
– Tre år mellom to skiver er ganske mye for en artist i etableringsfasen, er det noen årsak til at det tok såpass lang tid?
– Jeg hadde senebetennelse i begge armene og måtte ta meg en pause helt enkelt. Men når det er sagt synes jeg to til tre år er en fin pause mellom to plater. De må få tid til å modnes, og jeg vet ikke om jeg hadde vært klar til å gi ut noe nytt før heller. Jeg er veldig glad for at jeg gikk såpass mange runder med låter og ikke bare valgte låtene jeg skrev året etter «Snow» men heller tok meg tid til å utvikle musikken videre.
– Det er merkbart mindre gitar denne gangen enn på «Snow» hører jeg?
– Mye av grunnen er faktisk på grunn av senebetennelsen og at jeg derfor ikke har kunnet spille så mye.
– Det var et veldig logisk svar ja.
– Ja, men det er også fordi jeg synes det er spennende og gjøre ting litt annerledes. «Snow» var jo veldig gitarbasert hvor det var mer som gitar med band på, så denne gangen prøvde jeg å gjøre det i motsatt rekkefølge – altså at jeg på en måte produserte låter først før jeg la på gitar og vokal. Så da ble gitaren mer som et krydder enn hovedingrediens.

– Du tok opp gitaren når du var ti?
– Jeg fikk en gitar til jul når jeg var seks og brukte den mest til bare tull til å begynne med egentlig og pakket den bort etterhvert. Men da jeg var ti bestemte jeg meg for å hente den ned fra loftet igjen, bare for å oppdage at den hadde knekt. Men jeg fikk den reparert og fikk et skikkelig kick. Den daværende kjæresten til moren min spilte en del for meg og jeg synes det var veldig fint, og jeg hadde nok lyst til å være som han da jeg så veldig opp til han. Så når den var reparert satt jeg med den hele tiden og sov tilogmed med den i senga. Jeg kunne ikke spille, men dro bare over strengene i en slags rytme og likte lyden husker jeg. Det var omtrent da jeg fikk gitarkurs i bursdagsgave. Det ga meg enda et kick så da spilte jeg så mye jeg kunne. Det var bare gutter ellers på kurset, og de øvde ikke og ble heller ikke så gode. Men ettersom jeg øvde hjemme ble jeg ganske god ganske fort så læreren utfordret meg til stadig vanskeligere ting, så da resten spilte noe kunne jeg spille noe annet. Det var ekstremt givende og lærerikt, og jeg synes det var utrolig bra av læreren å se og spille på.
– Har du noen inspirasjonskilder?
– Jeg er veldig glad i ei som heter Leslie Feist. Veldig bra, og spiller på en ganske dårlig måte som jeg liker veldig godt. Ikke at hun er dårlig, men hun spiller rufsete og uperfekt som jeg var innepå istad. Du hører hun treffer de andre strengene, men det er samtidig så fint. Hun har mange fine skiver som jeg liker veldig godt. Låtene hennes har veldig gode melodier, men er strippet ned for omtrent alt.

– Mens vi er inne på nedstrippet; Det kan nok man ikke si om «Borders» som har endt opp rett så pompøs og stor i lydbildet?
– Det handler om at jeg synes pompøs musikk er gøy, jeg synes det er gøy å bevege meg over store landskap. Mange synes det fort kan bli for mye – for pompøst eller for mye informasjon, noe jeg skjønner veldig godt. Men jeg tror at desto mer du hører på det, desto flere nyanser kommer frem og mye av informasjonen blir forløst og du hører mer hva som skjer. Jeg har det veldig mye gøy og det tror jeg man kan høre når man har hørt på den noen ganger og oppdage mer og mer. Det er et forsøk på å være grenseløs musikalsk, et forsøk på å lage det jeg synes er gøy. Jeg har laget musikk for meg selv, ikke med tanke på lyttere, radio eller lister. Akkurat det var bevisst; Å lage musikk jeg selv synes var fett å holde på med. Og da gjør det ikke noe om man kanskje ikke blir listet på radio. Nå har jeg strengt talt blitt det – og det er kjempebra, men det hadde ikke gjort noe når man vet man har tatt egne valg. Og det tror jeg er viktig for mange artister og band, for man hører når de har glemt hvem de er og hvor de har vært. Det tror jeg er sykt lett og jeg holdt på med det en stund selv etter «Snow» å prøve å være en andre mente jeg burde være. Men det ble bare dårlig med dårlige låter som gjorde meg sur og det var jo ikke noe gøy i lengden. Jeg er veldig glad for at jeg klarte å slippe det indre presset.
– Det kan jeg tenke meg ikke var så veldig lett?
– Nei, så det var veldig bevisst å reise bort og gjøre ting alene uten å jobbe med andre folk. Reise bort på hytta og bare være meg uten andre ting å fokusere på og gjøre ting på min måte. Langt unna byen for å oppsøke eget område. Det er et lite tips fra meg.
– Hvordan kom samarbeidet med Kristoffer Lo fra Highasakite seg til?
– Jeg har alltid likt ham veldig godt som musiker, også møttes vi på Svalbard for et par år siden der vi spilte sammen på Polarjazz. Veldig bra festival med en utrolig bra lineup. Men uansett så sto vi og skulle spise middag da han bare kom bort til meg å spurte om når vi skulle gjøre noe sammen, og da var jeg ikke vond å be. Så vi møttes senere i Oslo hvor jeg viste han alle demoene mine som han likte, og da bestemte vi at han skulle være med på plata uten at vi på den tiden visste på hvilken måte eller hvilken rolle han skulle ha. Jeg dro opp til han i Trondheim hvor vi så på alle låtene som jeg hadde ganske mange av på den tiden, og jobbet ganske mye med låter som ikke kom med på plata. Deretter booka jeg billetter til han og meg til L.A der vi bodde i huset til Øystein Greni fra Big Bang. Han har et veldig fint studio i hagen der vi jobbet i en uke. Der og jobbet vi med flere låter som ikke endte opp på plata – vi ville gi alle låtene en sjanse, men også med en del av de som gjorde. Vi plukket de fra hverandre for å sette de sammen igjen for å se på strukturen på de og kvalitetssjekket de.

– Men du var en stund på Gotland og, har jeg lest?
– Ja, det var etter det igjen at dro jeg til Gotland for å jobbe med Tomas Fröberg som er produsent og tekniker på plata – ekstremt dyktig produsent som har masse bra vintage-utstyr som gir en hel spesiell lyd. Kristoffer kom også dit en ukes tid for å legge på alle sine deler på låtene – horn, kor og barytongitar blant annet. Han var veldig god å ha med; Det er veldig fint å ha en medspiller når man gjør alt selv på en måte. Jeg hadde arrangert alle låtene først og skrevet partiene til kor, strykere og blåsere så det var klart. Problemet er at jeg ikke kan noter så jeg synger inn én og én stemme eller spiller inn ett og ett instrument til det blir arrangert. Så sendte jeg inn alt til han som han skrev over i partitur. Det var helt sykt at vi endte opp med mine arrangeringer da jeg var helt sikker på at vi kom til å ende opp med helt nye. Det var ganske gøy å høre en ordentlig strykekvartett spille noe jeg hadde laget da jeg ikke kan noter eller egentlig vet noe om hvordan man arrangerer sånt. Det var veldig frigjørende å lære at man faktisk ikke må den eller den utdannelsen for å få det til. Det er veldig fort gjort å bli stående med hatten i hånda og bare gå ut ifra at man ikke kan før man i det hele tatt prøver. Og hvis du hører på skiva nå så høres den veldig lik ut som demoversjonene mine, selv om alle MIDI-spor naturligvis er byttet ut med ordentlige instrumenter. Men samtidig er mye av det jeg gjorde bevart og, og det var litt gøy ettersom jeg trodde vi måtte starte helt på nytt og lage alt fra scratch igjen. Derfor klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om jeg synes den er bra eller ikke fordi den er basert på mine kladder.
– Har du funnet ut hvordan du løser dette live ettersom det er såpass mye mer som skjer enn på debuten?
– Godt spørsmål. Da jeg satt oppe på hytta og prøvde å ikke skrive for radio eller publikum som jeg fortalte tidligere prøvde jeg samtidig også å ikke skrive for konserter hvis du skjønner. Jeg ville ikke tenke på hvordan det skulle bli, og det har nå slått litt tilbake på øvinger. Selv om jeg liker programmert musikk er jeg ikke så glad i «Klipp og lim»-musikk, så jeg prøver å programmere litt mer intuitivt og forholdt meg ikke alltid til rammene på programmet eller telling, og når vi nå har gått igjennom det på øvingslokalet har vi funnet ut at det er tretten slag her eller fem slag der som gjør det litt vanskelig for oss. Så vi har blitt nødt til å normalisere det litt mer for at alle skal henge med, men det tror jeg er bra for man legger egentlig ikke så mye merke til forskjellen. Det er flere loops som for eksempel varer fem slag istedet for fire så de forskyver seg utover i låta, noe som gir et kult og unikt driv – man ganske umulig å løse live. Derfor har vi forenklet det litt etter å ha klødd oss litt i hodet for å løse det best mulig. Jeg har jo et nytt band bak meg nå, fordi det er litt annen instrumentering og på grunn av produksjonen. Men det er gøy med utfordringer synes jeg, det å bli utfordret som musiker og som band og at alt ikke er svart på hvitt «sånn gjør man det». Jeg er ikke så god på teori, så bandet har måttet tolke seg til hva jeg egentlig skal frem til. Flere ganger har musikerne kommet fram til forskjellig akkord og forskjellig time på samme ting, noe jeg synes er veldig gøy. Jeg er ikke noe flink på keyboard så det går mye i c-dur/a-moll og har gått ut ifra at det er veldig lett å tolke, men har fått høre at enkelte steder er det ikke mulig å vite hvilken akkord jeg mener. Selvtilliten vokser når utdannede og meget dyktige musikere ikke finner ut av noe jeg har skrevet. Når jeg sier at noe går i c-dur for jeg ofte høre «Ja, men…», haha! Så vi har hatt det virkelig morsomt på øving kan du si og det blir spennende å ta dette ut på turné.

– Hva er turnéplanen når vi er inne på det?
– Først ut er det Bergen og Stavanger før turen går videre til Kongsberg, Tromsø og Trondheim. Deretter blir det Østlandet med Drammen, Skien og Oslo med en svipptur til Kristiansand i mellom der et sted. Jeg er veldig spent ettersom det er lenge siden vi har vært på turné men er sikker på at det blir gøy. Morsomt at et par av stedene er utsolgt, så det er jo et hyggelig tegn. Nervøs, men jeg gleder meg veldig. Det er bare å hoppe ut i det så blir det nok bra.
– Har du spilt noen steder utenfor Norge?
– Ja, jeg har spilt i Nederland, Tyskland, Danmark og Sverige. Og jeg mener bestemt at vi var innom England også. Både her og både der i løpet av en liten miniturné utenfor Norges grenser. Jeg tror det blir en ny Europasvipp på nyåret en gang, kanskje nærmere våren.
– Har du noen mål eller drømmer du ikke har fått realisert enda?
– Jeg er ikke en person som jobber veldig mot et bestemt mål eller ambisjon egentlig, hovedmålet mitt er å ha det bra så tar jeg det derifra. Men jeg kjenner at jeg vil fortsette å lage og gi ut musikk ihvertfall, og hvis du hører på «Borders» så høres det at den er veldig søkende – den er ikke så voksen hvis du skjønner. Jeg føler den representerer en ung tjueåring på søken etter seg selv. Og jeg finner mye sjarm i uforløst potensiale, for når potensialet blir forløst kan man fort høres litt kjedelig ut. Det er som jeg har en stafettpinne jeg ikke vet hvor jeg skal ta, og det synes jeg er spennende.
– La veien bli til mens man går?
– …seg vill, haha!

– Merket du noen forskjell på lyttere etter du fikk en låt med i «Skam»?
– Ja, en viss forskjell på «Into The Woods» ble det så absolutt der den fikk seg et solid hopp. Men vel så morsomt er det å se hvordan produsentene velger å bruke låta. Jeg har vært ganske heldig med spilletid i flere serier, og flere av de samme låtene i de forskjellige seriene og filmene og. Og da blir den samme låta brukt til forskjellige uttrykk har jeg sett, der den ene regissøren bruker den i en trist scene, mens en annen bruker den til noe mer håpefullt. Jeg har blitt en del brukt i «Unge Lovende» og «Lovleg» også, og «Supervention 2» som jeg kommer på i farta. Det er morsomt. Jeg liker jo å jobbe med lydlandskap.
– Det hører man ganske klart i løpet av «Borders» ja.
– Ja, det er jeg klar over. Du synes ikke det ble litt mye?
– På ingen som helst måte, men jeg biter meg merke i enkelte anmeldere som har trukket litt for akkurat det – noe jeg aldri kommer til å skjønne.
– Det var godt å høre. Jeg er veldig glad i pompøs musikk som Sigur Rós, og synes som nevnt det er gøy å skape pompøs musikk. Det er jo på mange måter en refleksjon over livet med sine følelser som jo også er pompøst – om det er lite eller stort. Man vil heller skildre total tristesse enn en litt kjip dag. Når det kommer til anmeldelser så pleier jeg å skru av litt så jeg ikke henger meg for mye opp i det.

– Vi var såvidt innom drømmer og mål, men har du noen definitive «bucket list»-ønsker?
– Splitkonsert med Bon Iver og Feist på Red Rocks! Et samarbeid mellom oss og et symfoniorkester tenker jeg. Når jeg tenker med om var vel det også en temmelig pompøs og voldsom drøm, men det minner meg om at jeg i starten av låtskrivingen til «Borders» drømte om å orkestrere for symfoniorkester og kor så kanskje det ligger noe der. Selve starten var jo pompøs så da endte det nesten som det måtte.
– Helt til slutt; Hva sier du i avslutteren «Poem» egentlig?
– Jeg sier «I have a voice, if I can’t use them then who will? I have eyes, if I can’t use them then who will? I have ears, if I can’t use them then who will?». Den handler rett og slett om å se hverandre som mennesker og ta ansvar for hverandre og planeten vår. Litt for felleskapet, med tanke på at den siste tiden har vært veldig splittende og rasistisk. Jeg synes det er ekkelt med nynazismen på ny fremmarsj over hele Europa som nå er såpass opplyst at man burde ha visst bedre. Den handler om Brexit og om Trump som stenger ute folk, om flyktningkrisen. Vi må bruke både våre øyne og ører og se hverandre som mennesker.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018