Metal Blade
Det skal innrømmes, jeg har ikke vært allverdens glad i Fates Warning opp igjennom åra. Jeg har hatt min perioder med nilytting på “Awaken The Guardian” og “Parallels”, til og med noen runder med “Perfect Symmetry”, ellers har jeg ikke lånt ører til varslerne. Det angrer jeg som bare pitten på, hvis denne plata er representativ for hva bandet har klemt ut. Dette er så tøft, jeg har nesten ikke ord. Gitarene er massive, og riffene … for noen riff! Som seg hør og bør, åpnes det rolig med “The Destination Onwards”, litt lange keyboardtoner er det første som møter oss fram til gitarene bryter lydmuren og setter i gang med et riff som blåser sokka av deg. “Shuttered World” er en fest av heftig trommer og fingerbrekkende gitar. “Alone We Walk” er en smyger av en låt, som begynner med gitar-chugging, og bygges opp med stadig mer intense gitarer og trommer, en lang, litt ertende overgang tar oss over i den metalliske delen av låta. Lyrisk og melodisk er det en ballade, rytmen og riffene er både heftige og metall av reneste sort. Tre av låtene peker seg ut som noe mer rett fram rockelåter enn resten; “Now Comes the Rain”, “Liar” og “Begin Again”, sistnevnte har noe Alice in Chains over seg. Selvfølgelig er det et par låter under kategorien episk her også, “The Way Home” og platas vakreste; “Under the Sun”. Sistnevnte byr på strykere, akustisk gitar, en nydelig blues solo og allsang. “Scars” tar oss tilbake til den progmetallen bandet har nærmest perfeksjonert på denne skiva, med drivende trommer, buldrende bass og intense gitarer. “When the Snow Falls” åpner med noe som minner mest om jazz, før det brekkes over i den intense gitaren og bassen, som er platas varemerke, helt, helt nydelig.
Plata avsluttes av “The Last Song”. En rolig låt med pulserende rytme fra akustiske instrumenter og et hvilepulsbringende keyboard, og en særs melankolsk melodi og tekst. Et par ord bør også sies om produksjonen, for maken til lyd. Den er fet og tjukk, men også lett og porøs. Trommelyden er noe av feteste jeg har hørt på lenge, vokalen er krystallklar. Keyboardet ligger der i bakgrunnen og legger et lydteppe, bløtt og behagelig. Gitarene er krystallklare, bitende og dundrende. Dette er en plate som gir meg troen på progmetallen tilbake, fytti.
6/6 | Ingar Høgstedt
Utgivelsesdato 06.november 2020