Europe – graver sin egen grav

En gang i tiden var de selveste legemliggjøringen av puddelrocken, men pr 2012 er Europe nærmest det stikk motsatte. Deres nyeste opus «Bag Of Bones» høres på ingen måte ut som et band som debuterte for nærmere 30 år siden, men heller som ungt, sultent band. Skiva er bortimot blottet for balladene eller de kommersielle låtene som ignorantene stadig forbinder dem med, men fulladet med klassisk hard rock dypt forankret i 70-tallet. Vi tok en prat med vokalist Joey Tempest og gitarist John Norum på Grand Hotel i Oslo en onsdag i april, og vi benyttet samtidig anledningen til også å dykke bittelitt i gitargudens solo-karriere.

Tekst & livefoto Geir Amundsen

– Gratulerer med både ny skive og med splitter ny babygutt, Norum – du ble pappa igjen på torsdag? Har du tid til dette her nå da?
John Norum (JN): – Jo takk takk! Jeg har fått noen dager sammen med familien, så en rask avstikker til Oslo får vi tåle.
– Jeg fikk ikke hørt på «Bag Of Bones» før i går, men fyttihælvete karer – dette gnistrer!
JN: – Kult at du sier det, selv om jeg tror dette er en type skive du må høre flere ganger for å sette full pris på.
– Den er vel utvilsomt også det tyngste Europe noengang har gjort.
Joey Tempest (JT): – Det har jeg faktisk aldri tenkt på…
JN: – Jo, det er den nok.

– Kun en av låtene, den avsluttende «Bring It All Home» kan kanskje kalles en slags ballade, resten er full trøkk Classic Rock.
JN: – «Start From The Dark» (Comebackskiva fra 2004) har blitt kalt vår hardeste, men på denne har vi dette enorme trøkket fra trommene som gjør det til en helt annen greie.
– Ja, trommelyden er massiv her, og Ian Haugland, som aldri tidligere har imponert meg noe særlig som trommis, har virkelig funnet sin indre Bonham her.
JN: – Ja, han storkoste seg med å spille inn denne skiva, og blomstret voldsomt i studio.

– Hvordan ble Kevin Shirley involvert? Han har jo virkelig blitt den hotteste produsenten i bransjen de siste årene, med band som Iron Maiden, Aerosmith, Journey og Black Country Communion på CVen.
JT: – Via Joe Bonamassa. Vi har alle vært helt hektet på Bonamassas «The Ballad Of John Henry» og spilt den backstage før hver konsert.
JN: – Fantastisk skive. Så da vi skulle begynne å velge produsent, var det naturlig å se på den, og der sto Kevin Shirleys navn.
JT: – Vi kjente jo til ham fra før, men da tok vi kontakt, og da han var positiv, fløy vi han inn til Stockholm, viste ham studioet og fant tonen.

– Hvor og når ble skiva innspilt?
JT: – I Atlantis Studio i Stockholm – samme studio som Opeth spilte inn sin siste skive i (peker på coveret av forrige Norway Rock Magazine), og The Hives flyttet inn da vi var ferdige. Alle de store svenske artistene, og mange utenlandske, bruker Atlantis.
JN: – Vi spilte inn skiva i løpet av fire uker i vinter – og Atlantis har alle disse dødskule gamle instrumentene og lydbord fra 70-tallet som vi elsker – det gir denne gode, varme lyden i motsetning til de digitale studioene.
JT: – Det var en av grunnene til at vi valgte Atlantis – for å få denne 70-tallslyden som vi alle er så glade i – som gjør skiver tidløse.

– 70-tallet er virkelig tilbake, både lydmessig og med nye unge band som Rival Sons, Black Stone Cherry og The Answer.
JN: – Ja, 70-tallet har vunnet kampen mot 80-tallet. Ikke minst produksjonsmessig – der kan du bare glemme 80-tallet.
JT: – På 80-tallet hadde man nettopp fått de nye digitale opptaksmulighetene og synthesizerne, som låt veldig moderne der og da – men ikke nå. Da skulle alle produsentene på død og liv prøve ut hver eneste ny studiogreie de fikk tak i.
– I dag betyr vel 80-tallslyd i praksis ‘utdatert’, mens 70-tallslyd betyr ‘klassisk, tidløst’.
JN: – Ja, til og med 60-tallet låter bedre enn 80-tallet. Du kan sette på Jimi Hendrix’ «Are You Experienced», og den kom vel i 1967 tror jeg, og den låter fortsatt kanon den dag i dag.
JT: – Unntakene er kanskje «Back In Black». Og «Appetite For Destruction».
JN: – Har du hørt Opeths nye skive? Den oser jo også av 70-tallet.
– Men fans av 80-talls Europe får seg et lite sjokk når de får høre denne skiva. Henger de med, eller vender de dere ryggen?
JN: – Vi må bare gjøre det som var naturlig for oss. Jeg må jo på en måte bare beundre band som klarer å kjøre samme stilen i tiår etter tiår, som AC/DC, men det klarer ikke vi.
JT: – Noen av gamlefansen har blitt skuffet til å begynne med, men så etterhvert fått øynene opp for det vi driver med nå, og kommer etter. Se på et band som Rush, de har vært i konstant endring opp gjennom tiden og stadig sjokkert fansen, men fansen vil være med på ferden videre, de vil ikke stå på stedet hvil.

– Dere snikdebuterte en av låtene fra «Bag Of Bones» på fjorårets turne (hvor NRM ga dere en knallsterk femmer for konserten i Tanumstrand), «Doghouse». Har den endret seg noe etter at Kevin Shirley satte klørne i den?
JT: – Ja, han ville ha den litt mer «four on the floor«, mer rett-frem groove. Og han foreslo noen små endringer i arrangementet, men ellers er den stort sett slik vi spilte den i fjor.

– Det virker som om dere har gått tilbake til røttene med denne skiva – med masse referanser til band som Deep Purple, Led Zeppelin, UFO og AC/DC – både musikalske referanser og i tekstene.
JT: – Ja, vi har aldri lagt skjul på hvem våre store helter er. Jeg var vel først og fremst Purple og Zeppelin-fan, og det var vel du, John, som introduserte meg for band som UFO og Thin Lizzy…
JN: – Ja, stemmer – det var en helt naturlig greie for oss, vi har sluppet oss løs på låtskrivinga nå og kun prøvd å lage så bra låter som mulig, det var ikke planlagt at det skulle låte retro! Men Kevin har selvsagt forsterket den tendensen med innspillingsteknikkene sine og utstyret som ble brukt.
JT: – Og den gammeldagse metoden med å fokusere på en låt av gangen – ikke først bare trommer, og så bare bass osv. Så det var en åpenbaring for oss, og det kommer vi definitivt å fortsette med i fremtiden.

– Det første som slo meg da jeg hørte på skiva i går, var tekststrofen på åpningslåta «Riches To Rags» – ‘This is the sound of us digging our grave – this is the sound of us being burned at the stake’. Drøft og grei ut.
JT: – Haha! Vi graver oss ned! Nei, det føltes som om vi hadde en begravelse av 80-tallet, vi følte at vi måtte ødelegge alt gammelt for å kunne gå videre. Så det er det gamle Europe som begraves, ikke det nye. Det her er nytt, nå går vi videre, fuck that shit! Hahaha! Det er en attityd-låt, og din solo her, John, er noe av det beste jeg har hørt!
– Tiltredes! Her er du virkelig i fyr og flamme, herr Norum!
JN: – Jo takk, den er jeg meget fornøyd med selv.
– Men det beste jeg har hørt med deg er fortsatt på «In My Time» fra forrige skiva «Last Look At Eden». Gud bedre så mye følelse du viser der.
JN: – Takk for faen!!! Endelig! Det har aldri noen sagt til meg før, og det er den soloen jeg er mest stolt av selv!

– Joe Bonamassa spiller også på denne skiva?
JT: – Ja, Kevin ringte han og lurte på om han ville spille slidegitar på introen til tittellåta, «Bag Of Bones».
– Men han var ikke i studio i Stockholm med dere?
JN: – Nei han la det på i New York, han er jo så sykt travelt opptatt.
– Ja, han spiller vel inn 3-4 skiver i året…
JT: – Vi ble kjempeglade da han takket ja og gjorde det. Og Anton Fig la på litt perkusjon.
– Anton Fig? Var ikke han involvert i Kiss en gang i tiden?
JN: – Ja, han var vel den ukrediterte trommisen på flere Kiss-skiver på 80-tallet, og har spilt med alle fra Bob Dylan til BB King.
JT: – Men ironisk nok er han nå mest kjent for å spille trommer i husbandet til David Letterman!
JN: – Utrolig dyktig trommis! Så sjekk ut David Letterman, haha!

– Er det en sitar vi hører i midtpartiet på «Firebox»?
JN: – Det har jeg blitt spurt om et par ganger, men det er ikke meg. Det er en sampling på synthen. Jeg spiller slide på det partiet, selv om det er flere gitarer samtidig som vever seg inn i hverandre.
JT: – Hvorfor brukte vi ikke en ekte sitar? Det hadde jo vært dritfett!
JN: – Vi jammet jo bare, det var Kevin som dyttet oss og ville vi skulle strekke det partiet der enda lenger. Og vi hadde heller ingen sitar tilgjengelig der og da.

– Kevin Shirley har også gitt dere en veldig organisk lyd, jordnært og rocka.
JT: – Det henger sammen med at vi har stort sett spilt inn alle låtene i samme rom, samtidig, vendt mot hverandre, mens man tidligere spilte inn trommer først i en bås, så la man på bass, gitarer og sang og kor til slutt. Og vi jobbet intenst med en og en låt i et par dager hver før vi gikk videre til neste. Fullt fokus, og alle fikk komme med innspill og forslag underveis.
– Så alle i bandet var dermed til stede hele tiden?
JN: – Presis! Alle fem var involvert fra første til siste dag. Etter at Kevin Shirley dro hjem, brukte vi et par uker på å legge på litt gitarer og kor på egen hånd, og kom i siste øyeblikk opp med «Drink And A Smile»…
– Ja, det var en overraskende låt, må jeg si! Den kunne vært røska ut av «Led Zeppelin III».
JT: – Den ble laget bare for moro skyld, jeg tror vi skrev den på 15 minutter og spilte den inn på 20…
JN: – Ja, max! Og nå er det flere som har sagt at det er deres favorittlåt på skiva.
JT: – Det er ironisk, her har vi jobbet intenst i dagesvis nonstop med hver av de andre låter, så banker vi ut denne i løpet av en halvtime, og så kommer folk og sier ‘Det der er min favoritt på skiva!’ Jävlar!
JN: – Men den bryter også opp trøkket fra alle de andre låtene, med noe helt annerledes midt i. Den gir et lite pusterom fra steinknusinga vi har kjørt fra låt 1.

– Kommer den til å stå på setlista for konsertene i tiden fremover også?
JT: – Ikke på festivalene vi skal spille i sommer, men kanskje på vår egen turne til høsten. Da kan vi spille lengre konserter for vårt eget publikum, mens på festivalene kan vi ikke tillate oss så mye nytt.
– Ja, er det noen konserter på gang i Norge?
JN: – Ja, vi spiller Midnattsrocken i Lakselv i Finnmark 06.juli
– Ditt hjemfylke.
JN: – Haha, ja, stemmer. Og så spiller vi Wrightegaarden i Langesund den 12.juli. Hvor enn det er.
JT: – Vi skal gjøre en egen headlineturne senere i høst, og da skal vi prøve å få kommet innom Oslo også. Og da kan vi også spille flere låter fra «Bag Of Bones», når publikum har fått tid til å bli bedre kjent med den.

– Men dere har vel noen låter som aldri kan droppes fra setlista?
JT: – «The Final Countdown», mener du?
– Ikke bare den, men ok. Har du noensinne tenkt ‘Faan, måste vi nu spela den där  jävla förbannade kuksugarlåten Final Countdown nu igen?!?’
JT: – Ha ha, ja, jeg har vel det, men ikke nå lenger. Nå er det nesten alltid avslutningslåten på konsertene, og da tar det fullstendig av blant publikum, og det igjen fyrer opp oss på scenen.
– Så du er glad i den, tross alt?
JT: – Ja, eller jeg har blitt glad i den igjen! Det er en låt jeg skrev som tenåring, allerede før førsteskiva vår, men som ikke ble innspilt før flere år senere. Og den har jo åpnet utallige dører for oss, vi hadde neppe oppnådd de salgstallene og den suksessen vi har hatt uten den låta.

– John, du sluttet i Europe idet nevnte suksess sparket inn døra og endret livene deres. Angret du noengang på det?
JN: – Nei, jeg var ikke spesielt komfortabel med situasjonen og utviklingen på den tiden, med masse tv-shows med playback og hylende småjenter. Og jeg hadde mange egne låter som jeg brant for å få spille. Så det føltes veldig befriende å bli soloartist.
– Hva syntes du om «Out Of This World» da du fikk høre den? (Med Kee Marcello på gitar)
JN: – Jeg syntes den var kul, absolutt, vi spiller jo fortsatt et par låter fra den på konsertene.
– Både din solodebut «Total Control» og oppfølgeren «Face The Truth» er strålende skiver. Prøvde ikke du å starte et nytt band med Glenn Hughes på slutten av 80-tallet? 
JN: – Jo, jeg fikk høre at han kunne vært interessert i det, og journalist Anders Tengner satte oss i kontakt og introduserte oss. Han kom til Sverige, vi skrev låter og øvde med folk fra mitt soloband og gjorde en tv-opptreden hvor vi spilte 3-4 låter, og det var det. Han var fortsatt altfor dypt i kokainen sin på den tida.
– Har du lest biografien hans?
JN: – Nei, ikke ennå. Er den bra?
– Meget underholdende, til tross for et tungt fokus på stoffmisbruket hans. Og du er nevnt der.
JN: – Ok, jeg får plukke den opp. Godt å se at han har kommet seg på beina igjen og gjør det så bra med Black Country Communion, han er kanskje min favorittvokalist noensinne.
JT: – Øyh!!!?
JN: – Hahahaha! Men jo, jeg fant ut at jeg passer kanskje bedre i et band enn som soloartist, så tilbudet fra Dokken kom som bestilt.
– Men var ikke det som gitarist i Don Dokkens soloband?
JN: – Kun fordi resten av Dokken, som da egentlig var oppløst, gikk til sak mot Don for at han ikke skulle kunne bruke Dokken-navnet – enda det faktisk er hans etternavn.

– En av mine aller første klubbkonserter var John Norum på Rockefeller, med Göran Edman på vokal og Marcel Jacob på bass.
JN: – Ja, stemmer, jeg husker den konserten. Gode tider.
– Hva tenker du om Marcel Jacobs dødsfall i 2009?
JN: – Det kom som et totalt sjokk på meg. Vi har kjent hverandre siden tenårene, og han har spilt på mange av soloskivene mine. Jeg visste at han var syk, men at sykdommen gjorde ham så deprimert at han valgte å ta sitt eget liv, var sjokkerende.
– Var ikke han bassisten i Europe i en kort periode helt i starten?
JT: – Han skrev «Scream Of Anger» fra «Wings Of Tomorrow»-skiva. Men jeg kjente han egentlig ikke så godt, han var mer i din omgangskrets, John.
JN: – Sykt dyktig bassist. Og så lidenskapelig for sin musikk at da revmatismen førte til at han ikke klarte å spille mer, følte han at han ikke hadde mer å leve for, og valgte å ta sitt liv. Men fy faen for en bassist. Han var bedre enn Billy Sheehan, som så mange sammenlignet ham med…
– Til og med bedre enn Europes John Leven?
JT: – Leven er en helt annen type bassist, de kan nesten ikke sammenlignes.

– Han har også begynt å bidra litt på låtskrivingen? Jeg ser han har et par credits på både «Bag of Bones» og «Last Look At Eden».
JT: – Ja, han har bidratt med noen riff og melodier, det var på tide at vi fikk ham i gang! Mic (Michaeli, keyboards) har jo lenge vært en aktiv bidragsyter, mens jeg og John har som oftest skrevet det meste.
JN: – Det har vært veldig opp og ned med låtskrivingen for min del. I perioder spruter jeg ut med riffs og melodier, mens iblant er det helt stopp. Min kone (Michelle Meldrum, gitarist i Phantom Blue og Meldrum) døde i 2008, og da ble jeg alenepappa – livet fikk plutselig et helt annet fokus.
– Ja, både på denne og på «Last Look At Eden» fra 2009 har du bare bidratt på to låter. Men soloskive fulgte i 2010?
JN: – Ja, da ga jeg ut «Play Yard Blues», hvor jeg synger selv.
– Veldig Hendrix’sk til tider! Er det gutten din på coveret?
JN: – Selvsagt, min sønn Jake.
– Kult, da ser vi frem mot å se dere på norske scener til sommeren og høsten! Takk for praten!