Et paranormalt møte med Alice Cooper

Uttrykket «legende» blir brukt i hytt og pine disse dager, og bør egentlig være reservert for artister som f.eks Alice Cooper, som er ute med sitt tyvende soloalbum «Paranormal». I anledning Norgesbesøket i juli 2017 ble vi innvilget en audiens i de aller helligste indre gemakker, også kjent som suiten på Radisson.
 
Tekst: Geir Amundsen
Fotos: Arash Taheri
 
– Så du har allerede vært i Norge i fire dager nå?
– Ja, vi har hatt to hele fridager, noe som er høyst uvanlig.
– Så du har hatt tid til å være en vanlig turist i Oslo?
– Ja, hele lørdag og søndag. Jeg har vært i Oslo flere ganger før, men det var herlig å ha et par dager fri her, spesielt nå som det er sommer og strålende vær. Så jeg har spilt golf et par ganger – vet du hvem jeg spilte golf med i dag? De gutta som hadde «The Fox» – Ylvis! Han yngste broren, Bård, fin fyr, han kommer på konserten i kveld. Jeg har sett tre av videoene deres i dag, det er jo hysterisk morsomt! Jeg lo så jeg grein av «Stonehenge»! Og så har meg og fruen vært på kino et par ganger, her går det greit siden alt er på engelsk, mens nedover kontinentet dubber de filmene. Men jeg og Sheryl liker å rusle rundt og oppdage byene, så vi har fått sett mye av Oslo denne helga.
– Og så spilte du i midnattssol i Tromsø på fredag?
– Det var kaldt der oppe! Det var ikke sommer der! De tror kanskje at det er sommer, men det er det altså ikke. Herlig publikum da, og konserten gikk veldig bra, selv om det var vår første på månedsvis. Vi spilte helt nede ved vannet, vi gikk på 22:30, og det var like lyst som på dagtid! Så vi hadde ikke noe behov for lysriggen på scenen. Jeg blir litt satt ut av at det aldri blir mørkt.   
– Jeg registrerer med glede at du har tatt inn et par mer obskure låter på denne turneen, som vi ikke har hørt deg synge før.
– Du tenker på «Pain» og «The World Needs Guts»? Ja, vi ville grave litt dypere denne gang. Jeg pleier alltid å be bandet om å lære seg minst to nye låter før turneen starter, slik at vi kan variere litt. Akkurat nå øver de inn «Serious» fra «From The Inside», og «What Do You Want From Me». Jeg liker å alltid ha to låter i reserve, så jeg kan si til bandet at ‘Fra neste uke av tar vi ut disse og putter inn disse’. Da holder vi showet friskt, og bandet slapper ikke for mye av – de må holde seg på tå hev hele tiden, istedet for å spille akkurat de samme låtene gang på gang. Nå starter vi showet med «Brutal Planet», «No More Mr Nice Guy» og «Under My Wheels» – vi gir publikum glam-Alice med en gang. Så går vi over i segmentet med den teatralske horror-Alice før vi avslutter med den grande finalen. Men vi spiller jo mange låter, hele 28 – 27 rockere og en ballade, haha!
– I kveld?!?
– Javisst!
– Så mange? Så det blir ikke bare et vanlig halvannen times show da?
– Joda, men vi er som et tog, vi stopper aldri, vi bare dundrer på med låt etter låt! Vi stopper ikke for å motta applaus en gang, vi bare gønner på, så publikum er utmattede etter 90 minutter. Jeg vil at publikum skal føle at de har blitt overkjørt av toget!
– Kommer dere til å spille mye fra den nye skiva «Paranormal» på kommende turne?
– Foreløbig gjør vi bare «Paranoiac Personality», men skiva er jo ikke ute enda, så publikum har ikke hørt de nye låtene. Vi gjør den i kveld, for kun andre gang – vi debuterte den i Tromsø. Vi har satt den på et nytt sted i setlista i kveld, så det blir interessant å se hvordan det funker. Jeg vil plusse på «Genuine American Girl», fordi det er en glimrende hard rockelåt, og «I’ve Fallen In Love And I Can’t Get Up» kommer til å funke kanon på scenen.
 
– Du har fått et stabilt og knallbra backingband nå, jeg så de i går kveld på Hard Rock Cafe.
– Ja, dette bandet er det beste jeg har hatt! Vi har Ryan (Roxie, gitar) og Chuck (Garric, bass) og Hurricane (aka Nita Strauss, gitar), og vi har Glenn (Sobel) på trommer – han ble akkurat kåret til #1 Trommis innen rock. (Av Drum Magazines lesere) Og vi har Tommy Henriksen, det er et utrolig bra band!
– Chuck har vel nå blitt den musikeren som har spilt med deg lengst noengang?
– Ja, femten år. Chuck og Ryan har begge femten år, men Ryan var ute i en periode, så Chuck er lengst sammenhengende, siden 2002.
– Men ingen fra livebandet ditt spiller på skiva! Hvorfor ikke?
– Nei, men det er fordi de har alle sine egne karrierer. De spiller ikke eksklusivt med meg, det øyeblikket turneene er ferdige, fyker de avgårde i hver sin retning med hvert sitt eget band! Og så samles vi ikke igjen før det er nye konserter på gang. Chuck har Beasto Blanco, Ryan bor i Stockholm og har Roxie 77, Glenn spiller med alt og alle, Tommy bor i Sveits og jobber som produsent og låtskriver for alle fra Lady Gaga og Daughtry til Halestorm og Meat Loaf, og Hurricane har sitt eget band ved navn We Start Wars. Dermed er det nesten umulig å få de til Nashville hvor Bob og jeg jobber med nye skiver.
– Du er straks ute med ny skive, «Paranormal», som slippes kommende uke. Det låter som tidløs, klassisk Cooper.
– Det er gitarbasert rock. Og det er den musikkformen som jeg tror aldri kommer til å miste sin appell. Se på rockens tidslinje, så har du hatt heavy metal, du har hatt punk, og grunge og new wave, og de har alle hatt sin periode hvor det var supertrendy. Men gitarbasert hard rock har holdt seg jevnt, det har aldri mistet sin popularitet. Band som Aerosmith og Alice og Guns N Roses og Mötley Crüe – band som er ganske hard rock, men fansen ble aldri lei slik musikk. Ikke for å si noe negativt om de andre sjangerne – grungen hadde noen knallbra band, som Nirvana og Soundgarden, som hadde en storhetstid på noen få år på 90-tallet. Hardrockens popularitet kanskje aldri nådd samme høyder som grungen hadde i 1993, men den har aldri dalt. Den har holdt seg jevnt gjennom flere tiår. Om 20 år hører folk fortsatt på hard rock.
– Tidligere i din karriere har du fridd til et nytt publikum, som med new wave-soundet på «Flush The Fashion», eller med nu-metal-soundet på «Brutal Planet». Men «Paranormal» vil nok først og fremst appellere til Cooper-fansen. Var det hensikten?
– Det er morsomt, den tidsepoken vi lever i akkurat nå, er sikkert første gang i historien at bestefedre, fedre og tenåringssønner kan høre på samme musikk, og alle digger det. Hvis du er 70 år gammel nå, så er du sikkert Beatles-fan. Da hørte du ikke på Sinatra eller storbandjazz – du hørte på Stones og Cream og Yardbirds og The Who!
– Ja, her om dagen så jeg en dame i 60-årene med Bowie-trøye. Først syntes jeg det var merkelig, men så slo det meg at hun var sikkert 15 da Bowie ga ut «Ziggy Stardust». Altså er det helt logisk at hun er Bowie-fan!
– Nettopp! Så nå kan en 70-årig bestefar ta med seg sin 45-årige sønn og sin 16-årige sønnesønn på en Alice Cooper-konsert, og alle tre generasjoner digger det! Fordi de er alle inspirert av den samme musikken. Både bestefar og far hører låter som de bortimot har vokst opp med, og barnebarnet er i ferd med å oppdage det. Han hører noe spennende og tenker ‘Wow, så fett – hva i all verden er dette!?’ Så vi spiller for tre generasjoner akkurat nå.
– Det er litt morsomt at for 40 år siden var du foreldrenes skrekk, og senere denne uka spiller du på fornøyelsesparker i Sverige foran småbarnsfamilier…! Blir det likevel giljotiner og blodsprut?
– Forrige gang vi spilte i Göteborg og Stockholm…hva heter parken der? Tiffanys?
– Liseberg. Og Gröna Lund. 
– Akkurat. Da slo vi Lady Gagas publikumsrekord der. Unge barn satt på skuldrene til fedrene sine og gapte med stjerner i blikket og armene i været! For de får ikke et slikt show lenger! Det er nesten ingen nye unge band som gjør dypt inntrykk lenger. Det er noen få. The Struts er bra, The Stripes fra Irland er knallbra. Slashs band, og Guns N Roses. Foo Fighters og Green Day er fantastiske – det er noen få band som leverer varene hver eneste kveld. Men det er veldig få nye, unge band som har den rette, oppkjeftige innstillinga. Som vil bli rockestjerner!
– Vi har jo Rival Sons, Black Stone Cherry, og Blues Pills.
– Joda! Men det slår meg at de fleste nye band virker så innadvendte! De vil ikke stikke seg ut.
– ‘Unnskyld at vi spiller litt…’
– Ja! I stedet for å gå aggressivt og selvsikkert ut og ta publikum, så tusler de ut på scenen og kikker sjenert på skotuppene sine. Og det begriper jeg ikke. Hvis du er 18 år og full av energi, hvorfor vender du ikke den energien utover? Da vi starte, så ville vi stikke oss ut, vi ville ha oppmerksomhet, vi gjorde hva som helst for å få publikum til å reagere og huske oss! Nå virker det som om alle vil være det samme som alle andre. Det er tydeligvis noe helt annet å være tenåring nå enn da jeg var tenåring! For oss handlet det om opprør! Nå handler det om å tilpasse seg. Merkelig!
 
– På «Paranormal» har du som vanlig med deg en del uventede gjester, som Larry Mullen jr. Hvordan i all verden kom du på ideen om å be trommisen til U2 om å spille på en Alice Cooper-skive?
– Fordi vi ville endre på hele fundamentet. Vanligvis spiller en trommis med skarptromme, basstromme og hi-hat et et standard mønster. Larry gjør ting helt annerledes! Han spiller tom-tom, hi-hat, skarp, tom-tom-skarp, tom-tom, hi-hat, skarp… Han spiller kanskje den samme 4/4-takten som alle andre trommiser, men det høres fullstendig annerledes ut, og det er hva jeg ønsker! Jeg vil at låtene skal rocke, men jeg vil ha flere lag i låta, og det er hva Larry gir oss. Han spiller ikke trommer som alle andre, og det var det jeg var på utkikk etter. Og det slo meg at det hadde blitt unikt å putte en U2-trommis sammen med Alice Cooper! Hvor snålt er ikke det?! Det gir låtene en struktur som ingen har hørt før!
– Ja, du har jo aldri vært fremmed for å samarbeide med folk utenfor rockekretsene. Alle fra Donovan, Liza Minnelli og The Bee Gees til A-Teens, Kesha og Xzibit… eller The Pointer Sisters!
– Nettopp! Og det er forfriskende! Å få nye impulser! Vi har jo også med Billy Gibbons på denne skiva, og jeg forbandt øyeblikkelig hans navn til denne låta, «I’ve Fallen In Love And I Can’t Get Up». Den høres ut som om det er en ZZ Top-låt.
– Og det verste er jo at han låter bedre her enn han har gjort på de siste ti ZZ Top-skivene!
– Ja, er det ikke gøy? Vi ga ham et backingspor som da bare var pur rock. Men da han fikk høre låta, sa han ‘Få vekk alle de svenske rockegitarene, og la meg legge på litt ordentlig Texas-rock istedet!’. Så vi fjernet alle gitarene Tommy (Denander) hadde spilt inn, så nå er det bare Billy. Og Tommy er en helt briljant gitarist, jeg kunne ha brukt ham til absolutt alt. Men han hadde ingen innvendinger mot at Billy Gibbons overtok!
– Jeg har lest at Deep Purples  Roger Glover også spiller på skiva? Han er ikke så instant gjenkjennelig som bassist.
– Ja, på åpningslåta og tittelsporet  på «Paranormal», som er litt progressiv. Det er ikke en vanlig Alice-rocker. Det skjer mye i låta, den er veldig annerledes. Så da (produsent) Bob Ezrin foreslo Roger, som han nettopp hadde jobbet med på den nye Deep Purple-skiva, sa jeg straks ‘Absolutt!’. Men der satte vi strek, vi ville ikke ha flere gjester. Vi kunne ha pøst på med superkjente artister, men jeg syntes det var nok med de tre. Vi har jo med Tommy Denander, men han har skrevet mange av låtene sammen med meg og Bob. Og han setter jo også sitt preg på skiva. Bob og jeg kommer alltid til å være grunnbasisen for Alice Cooper, men så liker vi å tilsette ulike ingredienser og smaker, for å se hvor det fører oss. Denne gangen kom vi virkelig i flytsonen. Når vi først begynte å skrive, så kom låtene bare fossende. Til slutt måtte vi bare stenge kranen.
– På «Dynamite Road», en av låtene på «Paranormal», er det en aldri så liten hyllest til «The Black Widow» i bridgen? (på ca 1:40-1:50)   
– Jeg er ikke sikker, men det er mulig! Jeg har ikke noe imot å besøke gamle temaer og bruke de på nytt, eller referere til de. Som i andre vers av «I’ve Fallen In Love And I Can’t Get Up» så går teksten ‘I was a billion dollar baby’. Jeg har ikke noe problem med å gjøre referanser til min egen fortid. Enkelte ganger kommer gamle temaer, tekstfraser og melodilinjer tilbake til oss uten at vi innser det der og da, og så når vi hører på det ferdige produktet, skjønner vi at det er litt «Steven» i den låta, eller litt «Killer» i den låta! Det er ikke tilsiktet fra min side, men kanskje fra Bob! Han legger på noe uten å si noe til meg, og senere slår det meg at ‘Ah!’. Hahaha!
 
– Det er jo forventninger til de to låtene du har spilt inn med det originale Alice Cooper Band.
– Noe av det beste med det originale bandet var at det var aldri noe vondt blod mellom oss da vi splittet opp. Vi gikk hver våre vei som venner. Det var ikke en skilsmisse, mer en separasjon. Og vi holdt alltid kontakten med hverandre. Dennis (Dunaway, bass) og jeg, Neal (Smith, trommer) og jeg – Michael (Bruce, gitar og keyboard) forsvant til Mexico en lang periode, og Glen (Buxton, gitar) døde. Da Mike kom tilbake, foreslo jeg at vi alle fire skulle samle oss i et studio. Og jeg ville ikke spille inn disse låtene på den tradisjonelle måten, med trommer først, og så legge på bass, og så gitar, og så en gitar til, og til slutt vokal. Jeg sa at ‘det unike med Alice Cooper Band var at vi spilte alltid gnistrende sammen. Så la oss gjøre «Genuine American Girl» og «You And All Of Your Friends» live i studio, og jeg skal synge låtene der i samme rom sammen med dere.’ Og vi klarte virkelig å fange ånden fra 1971. Bandet spiller fortsatt på akkurat samme måte som de gjorde på «Muscle Of Love» og «Love It To Death» og «Killer».
– Jeg synes det er spesielt lett å høre at det er Dennis Dunaway som spiller bassen på disse låtene!
– Ja, ikke sant! Han er Dennis Dunaway, og man hører med en gang at det er ham. Han er en av rockens mest kopierte bassister noensinne. Og når du kombinerer Dennis med Neals trommespill, så bare låser de to seg i en rytmisk enhet. Neal spiller som Keith Moon! Han spiller ikke bare fire flate, han er overalt på slagverket! Og Mike er en gitarist i stil med John Lennon, han var alltid en god rytmegitarist, med små, smakfulle riff – men han var aldri noen sologitarist. Derfor måtte vi få inn andre gitarister, men Glen Buxton er umulig å erstatte. Han var vår Syd Barrett.
– Var det et tomrom i form av Glen i studio med dere nå?
– Glen var en ekte original. Han spilte ikke som noen andre. Han spilte mye med Syd Barret, de var gode venner og kunne sitte og kaste ekkoeffekter fra gitarpedalene sine frem og tilbake på hverandre! Glen kunne aldri satt seg ned og jamma med Paul Butterfield Blues band, men han kunne lett jamme med Pink Floyd. Det var greia hans, han var veldig psykedelisk både i spillestil og i personligheten. Det var han som skrev hovedriffet til «School’s Out», og det var kanskje hans viktigste bidrag. Så den mest berømte introen vi har på en låt, var hans. Da han døde, gikk det ikke an å erstatte ham. Ingen spiller som ham. Det er som om Stones skulle miste Keith Richards – de ville samtidig miste det meste av Stones’ sjel og særpreg. Så vi prøvde ikke erstatte ham, vi bare hanket inn stjernespillere som Steve Hunter eller Dick Wagner for å legge på gitarsoloer i stedet.
– Neal, Dennis og Mike skal bli med deg på deler av turneen i høst?
– Ja, på fem konserter i England skal vi først gjøre vanlige konserter, kappe av meg hodet, «I Love The Dead», og teppefall. Så kommer vi vanligvis på scenen igjen til ekstranummer med «School’s Out». Når teppet går opp igjen, står det originale bandet der i stedet, og vi gjør fire låter sammen før vi avslutter med begge bandene på scenen for «School’s Out». To trommiser, to bassister og fire gitarister. Det kommer til å bli så kult, jeg gleder meg!

,