Eluveitie + Lacuna Coil + Infected Rain @ Vulkan Arena, Oslo

Onsdag 18.desember 2019

I en ellers testosteronbefengt musikkverden var det allikevel en stor andel østrogen som også sto i fokus denne førjulskvelden. Tre band med hver sine særegne strong independent women sto på plakaten, og det var duket for en aften med særs trivelige bekjentskap – både gamle og nye.

Infected Rain fra Moldova var første band ut og entret scenen til et allerede godt oppfylt Vulkan. Hva lydtekniker holdt på med under liveintroen vites ikke, men den var knapt hørbar og var langt ifra den adrenalininnsprøyteren som den burde ha vært. Men da de satte igang har heldigvis både lydkvalitet og -nivå der det skulle være. 

Det var gjengens aller første konsert i Oslo, men de presenterte seg til publikum på en høyst akseptabel måte. Et tight band med en vokalist med et imponerende vokalregister, og selv om man har hørt dette en god del ganger før tilhører Infected Rain absolutt den øverste del av sjiktet. 
Høydepunktene for undertegnede var da vokalist dro inn litt Björk-vibber i metalcoren, for da viste de ihvertfall et glimt av originalitet og noe å bygge videre på. Velkommen tilbake! 4/6

Man skulle nesten tro at Lacuna Coil var hovedakten, for idet lyset ble slokket og introen gikk igang – denne gang med et langt mer tilfredsstillende lydnivå løftet taket seg fullstendig i et nå fullsatt Vulkan Arena. En morsom detalj var at den splitter nye trommisen var den som kom først ut på scenen og oppildnet publikum ytterligere. 

Dessverre for bandet var lyden sjokkerende grøtete første halvdel av åpneren «Our Truth», men dette bedret seg heldigvis allerede i løpet av låta. Cristina Scabbia & Co hadde stålkontroll og publikum i sin hule hånd konserten igjennom, og med vesentlig mer respons enn forgjengeren tipper jeg at de hadde en rimelig lett dag på jobb (og da ser vi bort ifra det triste forsøket på allsang under «Enjoy The Silence»). 

Bandet trøkka på som Satan, så også meget bra ut bak de to vokalistene der resten av bandet hadde dratt på seg krigssminke. Begge vokalistene gjorde jobben sin meget bra med Andrea Ferro som bidro til trøkket med sin screamo mens Cristina som vanlig sang som en gudinne. Dog må jeg nok nevne det lite sjarmerende trekket med å ha seg selv på tostemt på clicktrack, men jeg velger å se bort ifra det akkurat i kveld. 
«Veneficium» sitter igjen som det definitive høydepunktet, og da «we fear nothing» runget taktfast blant publikum til den meget verdige avslutteren «Nothing Stands In Our Way» kunne nok både band og publikum se tilbake på en meget vellykket seanse. 5/6 (Kjører vi intervju med frøken Scabbia i neste nummer? Ja! La oss!)

Men om det skulle være men tvil om hvem som egentlig eide kvelden og hvem publikum egentlig var her for blir den tvilen raskt feid til side idet introen av det virkelig mektige slaget til Eluveitie runget over anlegget. En stormende jubel jeg knapt har hørt maken til tok imot bandet da de entret scenen på en aldeles fortreffelig måte, og siden så ingen seg tilbake – hverken band eller publikum. Åtte musikere, pent fordelt mellom kvinner og menn sto brått på scenen og satte igang sin spesielle miks mellom folk og metalcore. 

Musikken til Eluveitie har aldri truffet meg helt, men da har jeg åpenbart bomma på hvilke låter jeg har sjekka ut, for når disse trykket til trykket de skikkelig til for å si det mildt og intet rockeben sto rolig for mesteparten av kvelden. Et meget tøft grep var å la publikum bestemme om de skulle synge på engelsk eller på sitt eget morsmål, og gleden var stor da jubelen helt klart indikerte sistnevnte. 

Det eneste musikalske som ikke traff for meg, og grunnen til at jeg ikke har sjekket de ut ytterligere er den grusomme MGP-følelsen jeg får av enkelte av låtene. Men når det kommer til selve fremføringen kan det ikke trekkes nevneverdig her heller da bandet konserten igjennom låt som en million dollars. Trøkket, melodiføringen og innlevelse kan uansett ingen uansett ta fra de. Sjeldent å se et band med såpass ektefølt spilleglede, så det kommer alltid godt med. At de formelig eide publikum fra start til slutt med kun minimale forsøk på kontakt fra scenen sier også en hel del. 

Til tider tonet de det helt med med vokalpartier vi kun er vant til å høre fra Gåte her til lands, noe som bidro til en dramaturgi som kan ta pusten fra alle og enhver. Kort fortalt fikk vi presentert en ekstremt variert maktdemonstrasjon fra sveitserne, og idet de omsider rundt av med «Inis Mona», forøvrig den svakeste låta jeg har hørt med gjengen men som allikevel gjorde seg meget godt live, kan jeg ikke tro at det var en eneste én i lokalet som ikke synes det var verdt billettprisen. Bra med allsang fikk den og, så det er godt mulig at problemet ligger hos meg. 5.5/6

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker

, ,