Elder @ Parkteatret, Oslo

Lørdag 18.mai 2019

Fortsatt mett etter utagerende wienerpølsefråtsing og litt for mange is på nasjonaldagen var det godt å ta turen til Parkteateret for en dose tung progressiv riffing med Elder. Godt var det også å ha et vanntett alibi for å slippe unna musikkens Paralympics, Eurovision.

Først en aldri så liten flau innrømmelse; Dessverre rakk undertegnede bare litt av Red Mountains fra bartebyen. Synd og skam for trønderne er et meget bra liveband, og de passet godt som oppvarming for hovedbandet. Det helt store sceneshowet har de ikke, men musikalsk leverer de og det gjorde de også denne gangen.

Det føltes nesten som om det var i går at Elder spilte på Parkteateret sist. Men det var faktisk nesten eksakt ett år siden. Det var en real oppvisning i atmosfærisk tung riffing, og denne lørdagskvelden føltes som en ønskereprise. Elder har ikke gitt ut noe nytt siden fenomenale «Reflections of a Floating World» (2017). Men det er egentlig samme faen for den klarer de sannsynligvis aldri å toppe. Uansett ble vi møtt av en massiv lydvegg bestående av tonene til «Compendium» fra albumet «Lore», og Nick DiSalvo tok umiddelbart kommandoen. Mulig han ikke har verdens beste stemme, men gud bedre den mannen kan trylle frem riff og soloer der han står i skyggen. Men det er Jack Donovan på bass som er sjarmtrollet på scenen. Snakk om å være i ett med instrumentet og publikum. Trommis Matt Couto dundret også på i sin sedvanlige positur, og jeg kunne ikke høre ett eneste feilslag. Han får det til å høres enkelt ut, men det er det ikke. Han innehar en timing og kraft som er sjelden vare. Kollektivet Elder er kort og godt sjelden vare. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Elder er lyden av Rush som møter Mastodon.

Settlista var ingen stor overraskelse, og ei heller lyden som heldigvis satt også denne gangen. For lyden er viktig for maksimalt utbytte av Elder. Det skal låte massivt og komprimert, og det gjorde det til gagns. Hadde jeg hatt press i buksene hadde de forsvunnet underveis av trommene og bassen som fungerte utmerket som trykkluft. Det er vanskelig å ikke repetere seg selv etter nok en fantastisk kveld med Elder. De har en unik evne til å skape en hypnotiserende stemning med musikken sin. Det er nesten som om du står der oppe og er en del av bandet. Parkteateret er et flott sted og en perfekt ramme, men det er synd og skam at Elder ikke spiller foran et større publikum her til lands. De som valgte å ta turen til Parkteateret angret nok ikke et sekund på at de gjorde det fremfor å sitte hjemme foran flatskjermen med den ene hånda i potetgullbollen og den andre klar for å gripe tak i nærmeste pute for å dekke til øynene mens sirkuset for tonedøve og blinde foregikk nede i Det lovede land. 5/6

Tekst: Pål J Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker