Eclipse – I Edens hage

Svenske Eclipse ga nylig ut sin nye fullengder “Monumentum” – nok en gang til stående ovasjoner. Vi møtte en lugn og reflektert frontmann før konserten i Oslo, og hadde en hyggelig passiar om alt fra parkeringsbøter til verdens undergang. Og den nye skiva selvfølgelig.

Tekst Marianne Lauritzen | Foto Mats Vassfjord | Livefoto Arash Taheri

Erik Mårtensson er intet mindre enn både gitarist, vokalist, produsent og ikke minst en genial låtskriver, og kan vel derfor kalles hjernen i Eclipse. Undertegnede møtte Erik i Oslo i forbindelse med konserten på Hard Rock Cafe. Dette var dagen etter terroraksjonen
i Stockholm, og det var følgelig naturlig å innlede med å spørre om han tilfeldigvis var i Stockholm da det skjedde.

– Nei, jeg bor ikke i Stockholm lenger. Jeg bor på landet.
– Like greit kanskje.
– Ja virkelig. Der jeg bor føles veldig langt fra resten av verden – og terror. Det er som om ingenting har hendt. Jeg er lykkelig uvitende, he he.

– Men grattis med nok et glimrende album. Hvordan blir man Sveriges største hitmaker?
– Tusen takk. Man sitter vel lenger oppe om nettene og starter tidligere om morgenen enn andre. Nei, jeg vet ikke, det er mye jobb selv-følgelig. Jeg har skrevet og produsert veldig mye låter, for mange artister. Jo mer man gjør det, jo bedre blir man på det. Som med alt annet. Det tar tid å bli god på noe. Jeg er neppe utlært ennå, de beste låtene har jeg ikke laget ennå.
– Nei, det håper jeg da ikke. Men hvordan var det å følge opp en gigantskive som “Armageddonize”?
– Jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg sammenlignet ikke i det hele tatt med den skiva. Vi bare skrev låter, og de beste havnet på skiva. Jeg synes vi lyktes bedre på et vis med “Monumentum”, det er mer jevnere låter denne gang.
– Enig, det er kanskje flere låter som skiller seg ut på “Armageddonize”.
– Ja, det var flere som skilte seg ut mer på den, nå er det mer jevnt synes jeg.
– Bortsett fra “Hurt”, den skilte seg fort ut, fordi den er mye roligere enn resten.
– Ja, den er det. Det er min favorittlåt på skiva, jeg liker den veldig godt.
– Du pleier ikke å skrive så mye ballader.
– Nei, vi pleier å ha en iblant, men ikke alltid. Jeg liker ikke å gjøre så mye ballader, de blir ofte kjedelige. Men den her ble fin synes jeg.

Edens undergang
– Hva handler “The Downfall Of Eden” om?
– Den handler om at vi har det veldig bra, vi har aldri hatt det bedre noensinne i menneskehetens historie, likevel går vi rundt og er livredde for alt mulig. Vi stemmer frem fremmedfiendtlige partier, og nasjonalismen øker med tanker og holdninger som “Vi er bedre enn dem” og “Vi mot dem”. Snart står vi der med en ny verdenskrig fordi alle synes det de selv gjør er best. I stedet for å se alt det fine i alt så stenger man heller grensene. Det var vel tanken bak låta. Så får man ikke inn alt det i en fire minutters rockelåt, men det er grunntanken, at vi er i vårt Eden nå men ikke innser det.
– Låta høres litt irsk ut.
– Ja, og litt som Dalarna hvor jeg kommer fra. De har de samme tonene i sin folkemusikk. Det er egentlig mer Dalarna enn Irland i den, men det er ganske likt. Så det er litt folkemusikk fra der jeg er oppvokst.

– I tillegg til allerede nevnte “Hurt” og “The Downfall Of Eden” er “Black Rain” en av mine favoritter på dette albumet, men er du klar over at introen høres ut som “Skin” av Sixx:A.M.?
– Nei, det har jeg ikke koblet. Jeg kjenner til den låta, en fin låt, jeg har til og med skiva hjemme. Men for meg høres den introen ut som “Holiday” med Scorpions. Kanskje Sixx:A.M. har den fra Scorpions, så vi har stjålet det fra samme sted.
– Når man skriver så mange låter som du gjør, er det ikke vanskelig å finne på noe nytt etter hvert?
– Nei, det kommer nytt hele tiden. Man kan gjøre uendelige variasjoner av musikk. Det er bare å høre på musikk, det fins evinnelig mye. Men så blir det likt når man legger på vokalen, når jeg synger så høres det jo ut som Eclipse. Selv om vi har gjort en del endringer på denne skiva  synes ikke folk at det er så stor forskjell fordi det er den samme -stemmen som limer det sammen. Men melodisk har jeg tatt inn en hel del nye inntrykk denne gangen, som jeg ikke gjorde på forrige skive.

– Hvordan jobber du med låtskrivingen? Skriver du det meste selv eller jobber du med andre i skriveprosessen?
– Jeg pleier å skrive med en fyr som heter Johan Becker, han har jeg skrevet med i mange år. Samt en som heter Mikke, Miqael Persson, som jeg pleier å skrive tekster sammen med. For å få litt andre tanker og variasjon. Jeg liker å skrive med andre for at det ikke skal bli samme låt om og om igjen. Det er bra å få ny input. Nå har vi for så vidt skrevet med dem i så mange år at nå begynner de også å gjenta seg, ha ha. Men de er kule å jobbe med, og det er viktig. Mikke er ingen hardrocker, han jobber mest med country, og der er teksten viktig og ordforrådet er større, fordi de tenker mer tekstrelatert enn vi enkle hardrockere, ha ha ha.
– Hva med resten av gutta i Eclipse, skriver de noe?
– Magnus (Henriksson, gitar) skriver. Vi skriver og arrangerer mye sammen. En del skriver jeg også helt selv, både tekst og musikk. Så det blir en god blanding.


Eclipse på Sweden Rock Festival 2016.

– Hva er det som inspirerer deg til å skrive?
– Deadline, ha ha. Nei, jeg er egentlig alltid litt inspirert til å skrive musikk, så jeg trenger ingen spesiell inspirasjon for å gjøre det. Jeg skriver alltid. Gi meg 15 minutter med en gitar så kommer jeg ut med en helt OK låt. Den blir neppe kjempebra, men det kommer noe som er helt greit i hvert fall, den kommer ikke til å bli dritdårlig. Tekstmessig blir jeg inspirert av livet, av alt som skjer rundt meg. Og når det gjelder musikken så har jeg hørt på hardrock hele mitt liv. Hardrocken kan jeg inn og ut, den trenger jeg ikke inspireres av, den fins i meg. Skal jeg inspireres av annen musikk blir det heller andre sjangre som pop, EDM eller folkemusikk, hvor jeg kanskje hører noe som jeg vil teste ut. Det gjør jeg ganske mye, men man tenker ikke over det fordi vi pakker det inn i hardrock.

– Hvilke band var det som inspirerte deg til å bli musiker selv?
– AC/DC. Definitivt. Jeg hadde hørt mye hardrock før det, jeg har en storebror som hørte på mye, men så byttet jeg en Kiss-skive mot en AC/DC-skive med en klassekamerat, det var “Flick Of The Switch” – og da var det gjort. Det var første gangen jeg virkelig hørte gitaren. Alt før det hadde vært en kul hardrocklyd, det låt bare hardrock, men plutselig hørte jeg gitaren og forsto hva jeg hørte. For lydbildet var så enkelt. Da tenkte jeg “Det her vil jeg gjøre”. Men jeg har hørt på alt mulig innen classic rock, jeg elsker band som Whitesnake, Deep Purple, Led Zeppelin og Europe. Jeg likte mye thrash metal også. Slayer, Megadeth og Metallica hørte jeg mye på i mine yngre dager. Megadeth hører jeg fortsatt på. Jeg kjøpte den nye til Metallica også, på CD til og med, he he.

Rytmeseksjon og storhetstid
I 2015 valgte trommis Robban Bäck å forlate bandet, og har blitt erstattet av Philip Crusner. Jeg lurte på hva dette har hatt å si for den nye plata.

– Philip er en veldig bra fyr, og en dyktig musiker med masse bra trommeideer. Vi kjører ham hardt, holder ham i en stram line og forteller ham hva han skal gjøre, he he. Men alle tilføyer sin egen identitet til musikken, så det blir som en helhet.
– Magnus (Ulfstedt, bass) spilte jo trommer i bandet tidligere, han var ikke fristet til å sette seg bak trommesettet igjen?
– Nei, han ville absolutt ikke spille trommer. Han liker å synes, he he. Han liker oppmerksomheten så han kommer ikke til å trekke bakover på scenen igjen. I Ammunition spiller han riktignok trommer.
– Hvorfor begynte han å spille bass i utgangspunktet når han opprinnelig er trommis?
– Vi har aldri hatt noen fast bassist i bandet, vi har hatt ulike stand-ins. Så var det en av dem som skulle få barn og ikke kunne reise så mye lenger, og vi trengte akutt en bassist. Vi ville ha en bra en, som kunne være med fast. Og det er ikke så lett å finne bassister faktisk, er de gode så spiller de i 14 band og har ikke tid. Magnus er veldig god på gitar også, så jeg spurte ham om han kunne spille bass. Vi testet det ut på noen låter, og så låt det dritbra. Første giggen han var med på var på Gjøvik. På øvingen før var vi overrasket over at han faktisk kunne gå og spille samtidig, han hadde testet det hjemme i huset sa han, ha ha. Men han er den beste bassisten vi har hatt, han er superstabil, og siden han er trommis har han virkelig takten. Det var en sjanse vi tok, han var ikke engang bassist, men det ble bra. Han er bra på gitar, og det er ikke så langt fra hverandre. Et band trenger ikke bare å finne folk som er dyktige til å spille, å ha bra bandmedlemmer er det som er vanskelig. At man holder sammen. Det man gjør minst av i et band er å stå på scenen, mens det meste av tiden går med til å løse problemer sammen og reise sammen – og krangling.

– Hvorfor sluttet Robban egentlig, var det fordi han heller ville spille i Mustasch?
– Han fikk tilbud fra Mustasch, med bedre betaling. Han hadde ingen annen jobb da, og han har to barn, så han trengte pengene. Han ble nødt til å velge band, han kunne ikke være med i begge, så da falt valget på Mustasch. Kjedelig for oss. Han var veldig bra, jeg liker ham veldig godt, det blir som en bror som forlater familien.
– Så dere er ikke uvenner altså?
– Nei, vi er ikke uvenner. Absolutt ikke. Jeg skjønner jo det at han trengte penger, og akkurat da kunne ikke vi tilby ham de pengene i bandet. Men vi får se på sikt hvem som kommer til å tjene mest penger. Mustasch har vel hatt sin storhetstid, eller har den nå kanskje, men forhåpentligvis kommer vår i fremtiden, ha ha ha. Vi krysser fingrene for det.

– Ja, har dere høye ambisjoner?
– Ja, det har vi vel. Vi vil jo klatre hele tiden, og stadig forbedre oss. Spille mye og forsøke å turnere så mye vi kan. Hvis man ser tilbake bare på de to siste årene så har det skjedd utrolig mye.
– Jeg tror mange i Norge først fikk øynene opp for dere da dere spilte med Ammunition her for et par år siden.
– Det var for to år siden vi begynte å spille mye, og virkelig begynte å turnere. Vi har tatt tak i det ganske sent. Nå begynner vi på en ny turné i april, fra England og nedover i Europa. Og det ruller på med festivaler, vi får inn utrolig mange forespørsler, flere i uka nå. Så det begynner virkelig å løsne. Og det er gøy.
– Ja, for dere har jo holdt på en stund.
– Vi har holdt på en stund, men vi har ikke holdt på så seriøst. Eller vi har alltid vært seriøse, men når man er et ukjent band så får man ingen spillejobber. Og et visst nivå vil man jo ha på det, man vil ikke bare spille på små steder. Nå spiller vi på et lite sted i kveld for så vidt, men det begynner å løsne og honorarene øker. Det fins en grense for hvor lenge man kan dra rundt å spille og komme hjem med null kroner, det må til slutt komme inn noe penger. Men det er mye jobb.

Høye fjell og dype daler
– Du har tidligere uttalt at dere er større i Spania enn i Sverige, er dere fortsatt større i utlandet?
– Vi vokser i Sverige, men vi vokser i Spania også så vi er fortsatt større i Spania. Vi var der nylig for å promotere oss, og da gjorde vi intervju med en nasjonal radio. Vi skal være support på Aerosmiths konserter i Spania i sommer, og de to største rockefestivalene i Spania har booket oss. Det er snakk om et direktesendt TV-show der også. Så der gjør vi det bra.
– Stas. Men hvorfor det egentlig?
– Godt spørsmål. Første gang vi var der var i 2013, og da tenkte vi at det sikkert ikke kom noen folk for å se på dette lille bandet. Og så var det 400 personer der.
– De fleste er store i Tyskland har jeg inntrykk av.
– Ja, Tyskland er det neste vi må tak i. Det bor jo mye folk der, og de har mange bra venues. Og god øl. Mye gode pølser også, he he. Jeg liker Tyskland. Norge også, hit kan man reise mye, det er mange fjell og dype daler, ha ha. Jeg liker Norge, det er et fantastisk vakkert land. Men det er morsommere å reise rundt i Norge på ferie, og gå på tur.
– Har du gått i fjellet i Norge?
– Ja. Jeg har gått på Hardangervidda, kjørt båt der og fisket på fjorden.
– Var det fint?
– Ja, virkelig. Fantastisk. Jeg får sett litt av Norge takket være Åge (Sten Nilsen) og Ammunition.
Vi har en bra gig langt nord i sommer, på en festival (Fæsterålen, Sortland). Eclipse spiller i England dagen før, så jeg flyr direkte derfra. Åge ville prøve å få til en gig med Ammunition på samme festival i England, men jeg ville heller få med meg Nord-Norge, he he.

– Blir det mye spillinger med Ammunition nå?
– Nei, ikke så mye. Åge holder på med avskjeds-turné for Queen-showet sitt, så han er veldig fullbooket. Men vi fikk spørsmål om vi ville være med i Melodi Grand Prix, og det var jo dumt å si nei. Det er den beste reklamen man kan få i Norge.
– Hvordan var det i forhold til den svenske Melodifestivalen som Eclipse var med på i fjor?
– Det var vel ganske likt. Litt mer rutinert i Sverige kanskje, det føltes som om de hadde gjort dette veldig lenge.
– Det er en mye større greie i Sverige enn i Norge også.
– Ja, det er en kjempestor greie, og hele produksjonen føltes litt tightere. Ikke noe vondt å si om den norske sendingen, men i Sverige er det fem delfinaler i tillegg til finalen, og det er samme folk som gjør det år etter år så alle vet eksakt hva de skal gjøre. Mens på den norske var det mye som gikk galt på gjennomkjøringen, og vi lurte på hvordan de skulle få alt klart til sending om noen få timer. Men de løste det. Det gikk bra for Ammunition også, med en andreplass. Målet vårt var bare å ikke komme sist.

– Tror du Eclipse fikk noen flere fans av å være med i Melodifestivalen?
– Absolutt. Etter Melodifestivalen føk antall streams på Spotify rett til værs. Det raste igjen senere, men det stabiliserte seg på et mye høyere antall tilbakevendende lyttere enn vi hadde tidligere. De som virkelig digger Melodifestivalen blåser vi i, men vi bryr oss om alle de som sitter hjemme og ser på, som liker hardrock. Det var mange av dem som oppdaget oss der, som ikke kjente til oss tidligere, så vi har nok fått et bredere rockepublikum. Det er vanskelig å nå ut til flere enn de som er spesielt interesserte i sjangeren, men det gjorde vi ved å delta i Melodifestivalen.
– I Norge er mange band redde for å melde seg på Melodi Grand Prix, fordi de er redde for å miste kred. Er det ikke sånn i Sverige?
– Jo, absolutt. Men det driter jeg i. Man klager hele sitt liv over at det aldri er hardrock på TV eller radio, og så får band muligheten til å gjøre det, og da skal man plutselig ikke få lov til det… Hvorfor ikke? Det er jo dritbra, det ble i hvert fall tre minutter sendetid. Alle som digger hardrock får endelig se noe av det på TV, og ikke bare pop. Jeg ser ingen problemer med det i det hele tatt, det er topp å kunne nå ut til flere folk. At man ikke skal få være med på det er bare idiotisk synes jeg.
– Det er nok verre for metallband, vi har norske band som har mistet fans på grunn av det.
– Ja, men man må gjøre det som er gøy her i livet, man kan ikke gå rundt å bekymre seg for hva andre skal mene om det man gjør. Det er feigt å være redd for det. Hvis vi synes det er kult så gjør vi det. Men kanskje ikke Melodifestivalen igjen, da blir det muligens for mye, nå har vi gjort det. Men det er ingen som hyler for at Iron Maiden spiller playback når de er ute på promoturné på TV. Det er ingen som klager på det. Hvorfor får man da ikke gjøre det i en musikkonkurranse?

Bot og bedring
– Hvordan får du tid til alt, nå som Ammunition har blitt et fullverdig band også? Du skriver jo for mange andre også.
– Ja, det er mye å gjøre. Jeg har to barn også, på 8 og 10 år. Men jeg jobber og har studio hjemme på gården, så når jeg ikke er ute og spiller er jeg hjemme hele tiden, og kan levere og hente på skolen hver dag. Noen ganger drar man tre uker på turné, men imellom der er jeg hjemme hele tiden. Det er mye å gjøre, men sånn er det for alle. Det er midt i livet karrieren skyter fart, det spiller ingen rolle om man er økonom eller driver et eget snekkerfirma, det er gjerne akkurat i de årene barna er små at man bygger opp sin egen karriere, og da blir det mye jobb. Man trenger ikke være rockemusiker for kjenne seg igjen i press fra livet og jobben. På mange måter har jeg det mye bedre, for jeg har ingen faste tider å forholde meg til, unntatt når jeg er bortreist.

– Har du noen gang hatt en 8-16 jobb?
– Nei, det har jeg aldri hatt. Jeg jobber bare med musikk. Men jeg jobber ekstremt mye. Det blir sene netter, ofte slutter jeg ikke før midnatt, så det blir lange dager. Det er bra jeg har studio på gården, så kan jeg fortsette å jobbe etter at barna har lagt seg.
– Hvor gammel var du da du begynte å jobbe med musikk, hvis det er det eneste du har gjort?
– Det er 8-9 år siden jeg begynte med det på fulltid. Men jeg har hatt deltidsjobber, på Systembolaget blant annet. Men til slutt så tok jeg sjansen, og håpet at det holdt med musikken. Og det har det gjort. Enn så lenge.
– Du lever drømmen med andre ord?
– Man tenker ikke sånn, det er en jobb, som alle andre. Jeg går ikke rundt og sier at jeg har det så fantastisk. Eller kanskje innimellom. Man burde gjøre det oftere.
– Du får da drive med det du har lyst til i det minste.
– Ja, det burde alle gjøre. Det spiller ingen rolle hva man jobber med. Vi bor ikke i Syria. De har det litt tøffere enn oss. Har man en drittjobb her så har man det mye bedre enn dem likevel. Vi kan i det minste bo hjemme, spise oss mette og leve godt. Jeg fikk parkeringsbot i stad, det kan man bli sur for, men det er forbigående. Jeg har jo råd til å betale den så det er ikke noe stort problem, det er bare irriterende, he he.
– Ja, vi er ikke så flinke til å tenke sånn.
– Nei, spesielt ikke når bota sitter på ruta, da er det litt vanskelig å beherske seg, ha ha.

Samarbeidende sjeler
I fjor ga Erik ut en plate sammen med Pretty Maids-vokalist Ronnie Atkins, under bandnavnet Nordic Union. Et knallbra album. Jeg var derfor nysgjerrig på om de har planer om en oppfølger eller om det bare var tenkt som én skive.

– Vi tenker å lage en til, men jeg begynner vel ikke å skrive på den før tidligst neste år. Det blir ny W.E.T-skive først, mitt band med Jeff Scott Soto. Den skal jeg begynne på nå etter turneen. Men begge deler er prosjektband, vi spiller ikke live. Det er Eclipse og Ammunition som er mine band, det andre er noe vi gjør fordi det er gøy. Det er stas å jobbe med Ronnie Atkins, han er en fantastisk sanger, og det ble en veldig bra plate. Pretty Maids er jo jævlig bra, men dette ble litt annerledes for ham også. Vi har fått mye bra anmeldelser, og den har solgt veldig bra. Det er jo kult for plateselskapet, ha ha ha.
– Ha ha, blir det ikke noen kroner på dere?
– Nei, ingenting. Men kanskje vi spiller live med Nordic Union en gang, Ronnie er klar for det, men da må vi gjøre det skikkelig. Det nytter ikke med bare én spilling, det er for mye jobb, så det må bli flere konserter. Det er mye jobb å lære seg alle låtene, samt sette sammen et band.
– Det hadde vært gøy å se dere live ja.
– Ja, det hadde det. Ingen ville blitt gladere enn meg. Få stå på scenen med Ronnie Atkins. Starstruck, he he.
– Så du kjente ham ikke før dere begynte på dette prosjektet?
– Nei, ikke i det hele tatt. Det er som å spille med Åge, jeg synes han er en fantastisk vokalist. Jeg elsker Åge. Å stå på scenen og spille “In My Dreams” sammen med originalvokalisten er jo dritkult.
– Jaså, blir du starstruck av Åge?
– He he, ikke starstruck, men det er moro, jeg likte den låta godt da den kom. Jeg komper litt for artister i Sverige også, blant annet Lisa Miskovsky. Hun hadde en låt jeg syntes var grisebra da jeg var yngre, og så spilte jeg med henne på en firmafest en gang, det ble litt spesielt da den låta kom og den riktige artisten sto ved siden av meg. Sånn er det når jeg spiller Talisman-låter med Jeff Scott Soto også.

– Har du jobbet med flere storheter?
– Jeg har jobbet med Jimi Jamison fra Survivor. Vi lagde en fin skive sammen. Også har jeg blitt spurt om å lage en skive for Michael Bolton,
– Mr. Soul Provider? Ha ha.
– Nettopp. Det blir moro, det må jeg jo gjøre. Han skal ha en rockeplate. Han var opprinnelig  rockevokalist i starten, og har gitt ut noen softrockskiver. Plateselskapet vil veldig gjerne at jeg gjør det, så de skal selge meg inn til ham. Det beste hadde vært om han kom til Sollerön der jeg bor, da hadde lokalpressen kommet, he he. Eller så får jeg ta noen turer til USA, det er mer moro for meg for så vidt, men det hadde vært mer stas for hjembygdingene om han kom dit, ha ha.

– Har Eclipse spilt i USA?
– To ganger i Chicago. Jeg er ikke så sugen på USA etter Trump, da kan vi heller dra andre steder.
– Men amerikanerne er jo gjerne glad i musikk innen deres sjanger.
– Ja, de er det. I følge Spotify-statistikken er USA det markedet hvor vi vokser mest etter Sverige, så en liten snakkis er det nok om oss der borte.

Lang og tro tjeneste
– Noe mer du føler du ikke har fått sagt, om den nye skiva for eksempel?
– Vi skrev den, spilte den inn, sendte den fra oss, og den ble bra, he he. Men når man sender fra seg en skive så vet man at man selv synes den er bra, men man vet ikke hvordan andre vil -reagere på den. Det er alltid skummelt å sende fra seg noe, for det er så personlig. Hvis de ikke synes albumet er bra, så synes de ikke at jeg er bra. Det blir like personlig som om noen sier “Så stygg du er”. Man tar seg nær av det.
– Men dere har jo blitt så vant til å få høye karakterer at det er vel nedtur å få en 5’er
på terningen?
– Ja, men denne har fått enda bedre anmeldelser enn den forrige plata. Det er også større presse som har skrevet om den. Aftonbladet i Sverige skriver ikke mye om denne type musikk, men de skrev en veldig bra anmeldelse av “Monumentum”. Dere er jo spesialisert på rock, men når man når ut også utover -fagpressen er det moro, for der er det ekstra vanskelig å komme inn. Det er vel et tegn på at man vokser. Vi skal gjøre en livekonsert i Sveriges Radio også faktisk. Det har aldri hendt før. Belønning for lang og tro tjeneste, he he.
– Ja, man må bare holde ut og stå på.
– Ja, så lenge vi orker. Men vi kan jo ikke noe annet. Alle andre yrkesvalg har vi lagt bak oss. Alle andre har gått videre i livet, men vi har malt oss inn i et hjørne, og kommer ikke ut igjen, he he.

– Dere har hatt et par konserter allerede på denne turneen?
– Ja, vi har spilt i Stockholm og Göteborg. Det gikk veldig bra, og det var masse folk. Fantastisk gøy. Langt over forventet. Vi får se hvordan det går i Oslo i kveld, om vi husker låtene, vi panikkøvde før Stockholmskonserten, så får vi se om det fortsatt sitter nå en uke senere.

Om låtene satt på Hard Rock Cafe kan du lese her.