Dweezil Zappa | Via Zammata

Megaforce

Det spørs om ikke de som påsto Zappa Plays Zappa-turnèene ville gjøre Dweezil Zappa klar for større musikalske oppgaver, fikk rett. Jeg husker ham for et par brukbare, men ikke epokegjørende soloplater tidlig på 90-tallet. Siden har man slått seg til ro med at det beste for alle parter – det kan neppe ha vært enkelt å vokse opp i skyggen av far Frank – var å la sønnen holde Zappa-arven levende på verdens scener. Forbauselsen er derfor stor når man nu hilser et ferskt Dweezil-album velkommen, som liketil strekker progressiv hals. Mulig minnet ikke står meg bi, men jeg kan ikke erindre å ha hørt sønn Zappa så kompleks-melodisk suveren før.

Albumets tolv komposisjoner tindrer av kreativ eksplorasjonskunst, og hele materialet er svimlende arrangert, hvor blåsere og korsang bare utgjør noe av fargetablået. ”Funky 15” faller som en progressiv instrumentalbombe, før rockabillyforvrengte ”Rat Race”, med polyfon sang og ironisk orgel, fastslår at unge Zappa virkelig har noe å melde. Indiskskalerte ”Dragon Master” er omtrent for hysterisk heavy metall å regne, og ”On Fire” bringer akkordpervertert The Beach Boys til gjestebudet. Så stilistisk vilt og tøylesløst arrangert dette enn er, så holder skiva et forbløffende stringent låtstrukturfokus; sjekk i så måte også nydelige ”Truth” og 60-tallstributten ”Billionaire’s Son”. ”Via Zammata” må være Dweezil Zappas tyngste løft noensinne, og er sterkt å anbefale alle progressivt rockefrelste.

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato: 27.11.2015