Dunderbeist | Tvilja EP

Indie Recordings

Uten å være et vandrende oppslagsverk om Dunderbeist sitter jeg med følelsen av at de går mer og mer bort ifra sin opprinnelige form for stonermetall for hver utgivelse og blir mer straight tungrock, men stadig med et slør av kledelige folketoner rundt seg. Så også med deres siste slipp, EPen «Tvilja», hvor det nærmest utelukkende er tung rock i forskjellige deler av skalaen som presenteres. Jeg hører nok en god del Gåte i åpningen «Kometen Kom» som sender tanker både i retning «Bendik Og Årolilja» og «Sjå Attende» av nevnte band uten at det er snakk om plagiati (eller at det gjør noe som helst av den grunn). En meget fengende sak de har valgt som start, både i tempo og melodi –  jeg fattet mistanke om at jeg kommer til å sette stor pris på resten allerede ved første lytt.

Derfor var det litt nedtur med neste spor «Terpentin» som er ganske langt unna i fengelighet, men den kom seg fort etter et par gjennomkjøringer den og – tungt hjulpet av et mørkekor som kommer igjen flere ganger i løpet av låta. «Vakuum» er neste låt ut og omhandler forskjellen mellom kosmonaut og intronaut uten at jeg helt er sikker på hva det skal bety, men låta som er ganske så tungblues-inspirert med en herlig oppbygning hele veien igjennom satt ganske så fort den og.

Men ikke i nærheten av hva neste kutt gjorde, nemlig tittelkuttet. Her må de da ha landa seg en kraftig radiohit med spellemannsnominasjoner og whatnot? Samtlige deler av «Tvilja» setter seg umiddelbart fast i hjernebarken – fra den hinsides fengende refrengstarten helt igjennom vers og mellomvers. «Unnskyld for ingenting» er en tekstlinje jeg liker meget godt som står i god stil til resten av lyrikken på herligheten. Maksimalt levert av gjengen!

Hvilket fører oss til det femte og siste spor på EPen, nemlig «Isvind (Grå Gås)» som overrasker med både takt og dur i løpet av introen. Jeg er i utgangspunktet ikke veldig glad i durbasert tungrock, men akkurat den her er et aldri så lite unntak. Særlig når den slår over til min personlige favoritt moll rundt midtveis i låta.

En knall utgivelse fra hedmarkingene, og det at de synger på sin egen dialekt setter et ekstra særpreg på helheten. Til nå har jeg utelukkende forbundet ord som «æille» med Alf Prøysen under en meget trygg og god oppvekst, men den gjør seg meget godt i folkepreget tungrock også. Pretty please sleng på en fire-fem låter til med samme kvalitet i et fullverdig album og vi er nesten helt oppe til topps.

4,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 10.03.2017