Mandag 03.februar 2020
De begynner etterhvert å ramle innom vårt furet værbitte temmelig ofte, amerikanerne, da dette var tredje året på rad de beæret Oslo med sitt besøk. Sist gang jeg så de var sist gang de spilte i Spektrum, og da syntes jeg sceneproduksjonen ble litt i overkant så det gikk ut over liveopplevelsen.
Derfor var gleden stor da teppet falt til øredøvende jubel og de hadde strippa ned det aller meste fra sist gang og fokuserte heller på det de kan best – irsk pønkfest. Som sist startet de ballet med «The Lonesome Boatman» og det fungerte akkurat like bra denne gangen også. Kveldens første gåsehud sto imidlertid publikum for da en stor andel uoppfordret lyste opp halvliteren med mobilen under introen, et grep jeg aldri har sett før men som var riktig så mektig. Nytt fra sist var at «The Boys Are Back» kom allerede som låt nummer to, og festen var så til de grader igang.
Ikke en eneste gang under den halvannen time lange konserten gikk det an å kjede seg, og klassikerne kom på rekke og rad. Bortsett fra den rykende ferske singelen «Smash Shit Up» har de ikke kommet med noe nytt siden sist, så det var rimelig imponerende at de fortsatt trakk såpass med folk til Spektrum, kun et halvt år etter Tons Of Rock. Fansen lot til å like den godt også, og sang velvillig med på refrenget.
Stemningen var helt på topp kvelden igjennom, og jeg tror det kun er akkurat Dropkick Murphys som kan lande «Amazing Grace» og hissigproppen «Citizen C.I.A» rett etter hverandre som om det var den naturlige ting i verden. Akkurat her ligger gjengens største forse da de både håndterer roligere låter som øspønk ypperlig.
Kveldens første takløfter kom i en av kveldens store vinnere – «Johnny, I Hardly Knew Ya». Akkurat her fantes det ingenting annet i verden å bry seg om enn akkurat Dropkick og oss tilhørere i Spektrum. En nydelig innertier. Det ble ikke ytret mye mellom låtene, for her skulle det ikke kastes bort tid. En setliste bestående av klassikere igjennom hele bandets karriere går sjeldent feil, og da hovedsettet ble rundet av med stil i form av nettopp «Going Out In Style» kunne de egentlig ha sett seg fornøyde med jobben og jeg tviler på at en eneste en i publikum ville ha vært misfornøyd hvis konserten sluttet der.
Men det gjorde den så absolutt ikke, for det definitive kruttet ble avfyrt helt til slutt i form av den hellige treenighet «Rose Tattoo» – den andre av kveldens soleklare vinnere, «I’m Shipping Up To Boston» der de største tilhengerne ble dratt opp på scenen tradisjonen tro – pluss den evige avslutter «Until Next Time». Fortell meg et vilkårlig punkband i verden som kan avslutte en konsert på en sterkere måte og jeg spanderer en pils på vedkommende.
Jeg håper virkelig de fortsetter trenden med å ilegge oss et årlig besøk, og vel vitende om at det vanker en ny skive rett rundt hjørnet er det nok store mulighet for akkurat det. Til neste gang Dropkick, let’s go Murphys! 5/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anine Desire