Dream Theater – Tyngste motstands vei

Du kan si hva du vil om progmetallens gallionsfigurer Dream Theater, men ingen kan komme her og beskylde dem for å gjøre ting mest mulig lettvint. Deres nyeste opus, «The Astonishing», er et massivt monster av en dobbel konseptskive på over to timer spilletid fordelt på 34 spor, med en kompleks science fiction-historie som fortelles av flere karakterer.

Tekst & livefoto Geir Amundsen | Pressefoto Jimmy Fontaine

 

Vi slo på tråden til bandets gitarist og leder John Petrucci for å få siste nytt fra newyorkerne.
– Først av alt, gratulerer med det som må være en av de mest ambisiøse skivene som noe rockeband noensinne har gitt ut!
– Haha – joda, det er i hvertfall den mest ambisiøse skiva som vi noen gang har gitt ut! Det har vært et digert prosjekt som har tatt utrolig mye tid, men det har også vært veldig moro!
– Jeg har hørt på den i flere uker nå, men føler jeg ikke er i nærheten av å absorbere den enda.
– Ja, jeg regnet med at det kunne bli vanskelig for fansen å ta denne skiva inn over seg, med så mye ny musikk på en gang. Det tar lang tid bare å spille igjennom hele skiva, det er som å se en film, ikke sant?

– Så når begynte dere å jobbe med «The Astonishing»?
– For rundt to og et halvt år siden begynte prosessen, da sådde jeg de første frøene som etter hvert vokste til å bli hele denne historien…
– To og et halvt år siden? Altså rundt tida da forrige skive, «Dream Theater», ble sluppet?
– Ja, akkurat! Haha! Rett i kjølvannet av den, ja.
– Og hva i all verden var det som fikk deg til å dra i gang med et slikt maratonprosjekt?
– Vi har lenge snakket om å gjøre et nytt konseptalbum, det er gått femten år siden forrige gang, (Nærmere sytten år, John. «Scenes From A Memory» kom høsten 1999.) og det føltes som om tiden var inne nå. Jeg ville at vi skulle ta dette så langt det overhodet var mulig, og gjøre alt helt riktig. Første punkt var å ha en interessant og detaljert historie å fortelle, og deretter lage musikken rundt den. Men samtidig tenke lenger – vi hadde lyst til å involvere orkester og kor på låtene, og dette var med i planleggingen fra starten. Det var ikke slik at vi lagde musikken og spilte den inn, og så fikk ideen om å legge på strykere og kor etterpå! Og allerede fra starten, prøvde vi å se for oss hvordan vi kunne visualisere denne historien på scenen, under konsertene. Etter å ha vært et band i nærmere tretti år, følte vi oss klare for å gjøre noe helt annerledes, å virkelig utfordre oss selv, og kombinere alle de tingene som vi elsker å gjøre – musikk, historie-fortelling, film, visual-effekter… alt sammen i samme prosjekt.

– Så dette må ha vært første gang dere har måttet tilpasse musikken til historien og tekstene, og ikke motsatt?
– Ja, for jeg hadde utformet en detaljert historie først, med handling, med ulike rollefigurer med forskjellige karakterer, en tidslinje, steder og kontraster. Deretter lagde Jordan (Rudess, keyboards) og jeg musikken, nærmest som filmmusikk til et manuskript. Vi hadde hele tiden handlingen i bakhodet, og tok hensyn til at ‘Her skjer dette, og her er denne karakteren involvert. Hvordan bør det låte, hvilken stemning ønsker vi å få frem?’ Så ja, vi måtte hele tiden tilpasse musikken til handlingen i historien, slik jeg forestiller meg at man må gjøre når man lager filmmusikk.
– Jeg er sikker på at alle kommer til å sammenligne denne historien med alt fra «Star Wars» og «Hunger Games» og «Lord Of The Rings» til «2112» og «Hemispheres», men hva var din inspirasjon da du begynte å skrive?
– Jeg er kjempefan av alle de filmene du nevnte der, jeg er kjempefan av sci-fi og av Rush. Musikk er en så viktig del av mitt liv, så jeg ville at historien også skulle kretse rundt musikk tematisk. Og det måtte være en sjanger jeg var komfortabel i, derfor ble det litt science fiction. Handlingen er lagt til fremtiden, rundt tre hundre år frem i tid, og jeg har prøvd å forestille meg hva som ville skje hvis musikk ikke ble lagd av mennesker lenger, men bare av maskiner…
– Vi er vel godt på vei dit allerede!
– Haha, ja den tanken har slått meg, som du skjønner! Hvis alt er syntetisk, også musikken, hva vil skje da? Så jeg kom opp med historien om et samfunn i kollaps, hvor all verdens musikk er lagd av maskinene kalt NOMACS, og folk lever i depresjon. De søker etter noen som kan dra dem ut av denne tilstanden, og de finner en kar ved navn Gabriel, som er helten her og leder revolusjonen.

– Uten sammenligning forøvrig, får jeg nesten litt «The Wall»-følelsen av dette. Altså en dobbel skive som nesten like gjerne kunne blitt en film, og med en historie som kan presenteres visuelt på en scene, og ulike roller.
– Tja, jeg har vært inne på tanken, uten at vi skal dra den sammenligningen for langt. Men «The Wall» var mye mer enn en skive, på samme måte hadde de planlagt animasjonen og sceneshowet allerede mens de lagde musikken, og det kom en film tilknyttet skiva.
– Uten at jeg helt kan forestille meg at den 70-årige soloartisten John Petrucci turnerer verden med sitt storslagne «The Astonishing»–show om tretti år…
– Haha, neppe!

– Hvor mye kunne de andre tre i bandet bidra, når den kreative prosessen ble som den ble denne gang?
– Siden det kun var jeg og Jordan som komponerte denne gang, ble det en ganske privat affære. Vi startet med å mailutveksle små ideer av musikk som vi tenkte kunne passe her eller der. Etter hvert begynte vi å møtes hjemme hos hverandre, helt stille og rolig, ofte bare med notisblokk, piano og en gitar. Etter noen måneder på denne måten gikk vi i studio, igjen bare oss to sammen med vår lydtekniker Richard Chycki, og begynte å lage demo-versjoner av låtene og ferdigstilte komponeringen. Det tok sin tid, vi brukte flere måneder bare på det. Først da involverte vi de andre tre, da fikk de høre hva vi hadde jobbet med, og de kunne begynne å lære seg sin del og forberede seg til innspillingen.
– Så hvordan var reaksjonen fra James, John og Mike da dere presenterte dette for dem? Og ikke minst, hva sa plateselskapet deres? Var det ingen som himlet med øynene og ba deg ta deg en bolle?
– Haha! Nei, faktisk var både bandet og Roadrunner helt med, det var kun entusiasme å spore fra første stund! Jeg var selvsagt litt nervøs, for jeg hadde jobbet knallhardt med dette i mange måneder, men det er mye å be de andre om – hvis resten av bandet, eller bare en av dem, hadde vært skeptisk, så ville det vært tilbake til tegnebrettet igjen. Så jeg hadde forberedt presentasjonen godt, med å legge frem handlingen i to akter, at det ble et dobbeltalbum, og at vi skulle ha et liveshow som visualiserte historien. Heldigvis syntes alle at dette var kjempespennende og kult! Senere hadde jeg et lunchmøte med David Rath på Roadrunner, og med en gang jeg bare fortalte ham tittelen på skiva, så utbrøt han ‘Jeg elsker det!’. Så nei, den delen gikk glatt!

– Og dere har brukt ekte orkester og kor på denne skiva, har jeg skjønt! Jeg snakket med Iron Maiden for noen måneder siden, og ble litt skuffa over å høre at alle strykerne du hører på den nye skiva deres er dataskapt.
– Å inkorporere orkester og kor på et helt -album er svært tidkrevende, og krever fullt fokus på detaljer. Og i enda større grad på et dobbelt-album. Så jeg skjønner godt at band tar snarveier for å få det resultatet de ønsker å oppnå. Vi har brukt et ekte orkester tidligere, på noen av de andre skivene våre, men da bare på en låt her og der. Dette er første gang vi har skrevet et helt album fra bunnen av med tanke på at -orkesteret nesten hele tiden skal være en viktig del av lyd-bildet. Tidligere har vi oftest brukt samplede strykere og kor fra Jordans synthesizer, men denne gangen bruker vi ekte orkester og kor.
Og helt fra starten hadde jeg David Campbell i tankene som vår mann. Jeg visste at han ville gjøre en fantastisk jobb utifra hans tidligere -erfaring fra både filmbransjen og fra popverdenen, og heldigvis takket han entusiastisk ja til dette.
– Jeg har hørt navnet. Hva har han gjort tidligere?
– Alt mulig! Han har jobbet med alt fra Rush, Metallica, Kiss og Paul McCartney til Adele, Willie Nelson, Beyonce og Michael Jackson – og med sin egen sønn; Beck. Og Alice Cooper, Aerosmith, The Mars Volta, Def Leppard, Bon Jovi, Leonard Cohen, Joe Cocker, The Rolling Stones…hvor god tid har du? Likevel sa han på et tidlig stadium at «The Astonishing» var det største og mest omfattende prosjektet han noensinne hadde vært involvert i – og i det øyeblikket tenkte jeg ‘Åh herregud, hva er det vi har begitt oss ut på nå!?’, haha!

– Hvordan gjorde James LaBrie vokalen på denne skiva, med tanke på at han skal representere alle de ulike karakterene i historien? Vurderte dere å bringe inn andre vokalister for enkelte av rollene?
– Ja, i starten av prosjektet tenkte jeg at det ville være en god ide å få inn noen andre stemmer også, spesielt en kvinnelig vokalist.
– Litt «Operation: Mindcrime» der altså!
– Ja, nettopp! Vi diskuterte det frem og tilbake inntil James sa “Vet du hva, jeg vil faktisk helst gjøre alle stemmene selv, jeg tar den utfordringa!”. Siden jeg har skrevet historien og alle tekstene, så prøvde jeg å gi ham en viss pekepinn hvordan stemmene til de ulike karakterene burde høres ut, ihvertfall ifølge min opprinnelige ide. Han spilte inn all vokalen hjemme i Canada, i Richards studio, uten at jeg var tilstede, for å virkelig kunne prøve å gå inn i rollen uten for mye eksterne forstyrrelser. Deretter sendte de opptakene til meg, og jeg kom med mine kommentarer og forslag.
– Så du var nesten en filmregissør også denne gang?
– Nettopp! Jeg kunne si om for eksempel Gabriel, som er hovedfiguren i historien, at ‘Han bør ha en veldig mild og beroligende stemme, men samtidig veldig kraftfyllt, så jeg vil at du skal høres ut som en 20-årig James LaBrie, kan du gjøre det’ Og han svarte ‘Javisst, ikke noe problem!’. Og skurken Nafaryus skal låte litt selvgod og arrogant, mens Faythe, som er en kvinne, bør låte så feminin som mulig. Så han tok det videre derifra.
– James spiller alltid inn vokalen til Dream Theaters skiver hjemme i Canada på egen hånd, har jeg inntrykk av?
– Ja, han har gjort det en del ganger, og det later til å fungere best for ham på den måten. Han føler seg veldig komfortabel med å jobbe med Rich, som han har et langt arbeidsforhold til. Så med kun de to i studio, blir det et veldig trygt, kjent og komfortabelt miljø der. Veldig privat, og det får den beste prestasjonen ut av ham. Og James gjorde en helt fantastisk jobb, jeg mener seriøst at det er hans beste vokale prestasjon på skive noensinne. Der viser han  virkelig hele spennvidden han har som sanger.

– Dere gjør noen få utvalgte konserter i Europa i neste måned, i februar/mars, og jeg er sjele-glad for at Oslo er blant de heldige byene, som faktisk får tre konserter. Hvorfor valgte dere Oslo, og et så lite lokale som Konserthuset, som bare tar 1000 tilskuere?
– Med en gang vi begynte å tenke på live-showet, var vi enige om at vi skulle gjøre noe spesielt denne gang, siden skiva er såpass spesiell. I stedet for å gjøre den vanlige runden i arenaer som tar 15-20000, ville vi fremføre hele «The Astonishing» i lokaler og som var spesielt bygget for konserter, for et sittende publikum, med fokus på å lytte til musikken. Vi ville ha de litt mer stilige, ikoniske konsertlokalene i noen få utvalgte byer, for å virkelig gjøre disse konsertene til spesielle begivenheter, ikke bare nok en Dream Theater-konsert. Vi gjør et par konserter i hver by – så det blir to kvelder i London, to kvelder i Paris og så videre. Og opp gjennom årene har Norge vist seg å være et fantastisk land for oss, vi har alltid fått strålende mottakelse der. Vi har så mange hengivne fans der, så vi ville gi noe tilbake til disse som har stått ved vår side i alle år. Så jeg gleder meg! Det skal bli gøy å gjøre noe annet enn å spille i ishaller og sportsarenaer, men i lokaler hvor folk kan lene seg tilbake og leve seg inn i musikken, og få en spesiell aften ut av det.

– Så hvordan skal dere gjenskape «The -Astonishing» på scenen? Skal bandet suppleres med orkester og kor, og et sceneshow som illustrerer historien?
– Vi kommer ikke til å turnere med et orkester og et kor – det ville blitt rundt 80 ekstra folk, så det ville blitt litt trangt på turnebussen, haha! Men alt av orkester og kor som David Campbell har lagd for oss, vil bli avspilt som del av en film, den visuelle delen som har blitt lagd til alle låtene. Scenen vil endre seg underveis til å passe til de forskjellige miljøene i historien etter hvert som den utfolder seg. Hvis f.eks en scene finner sted i et amfiteater på natten, så vil sceneoppsettet gjenspeile dette, og du vil se de ulike rollefigurene på storskjermen simultant. Orkesterdelene vil bli avspilt, mens vi i bandet spiller live til filmen og orkesteret. Så det er det nærmeste du kommer å se en film mens bandet spiller filmmusikken. Vi fant ut at det ble den beste og mest praktiske måten å gjøre det på.
– Du er ikke redd for at fansen skal få overdose av ny musikk som de enda ikke har rukket å få et forhold til? At folk midtveis i konserten skal stå og rope på gamle schlägere som «Pull Me Under» og «Panic Attack»?
– Nei, såpass tiltro har jeg til egne fans. Så lenge de vet hva de kjøper billett til – og det er en livefremføring av «The Astonishing» – så tror jeg ikke de kommer til å bli skuffet.

– Har dere tenkt å gjøre en full arenaturne senere i år? Det er jo bare en liten brøkdel av fansen som får sjansen til se dere nå.
– Vi jobber fortsatt med planene for resten av året. Vi har lyst til å ta dette showet, «The Astonishing», ut så langt vi kan i alle retninger. Vi har lagt så mye arbeid i det at det vil bli hovedfokuset vårt fremover. Jeg ser ikke bort ifra at det blir noen festivaler i løpet av sommeren, og da kan vi ikke gjøre et 150-minutters show som dette. Men vi har lyst til å vise dette frem og spille i så mange byer vi kan over hele verden. Nå gjør vi en kort runde i Europa og Nord-Amerika, men vi sikter oss inn på både Asia, Australia, Sør-Amerika og en mer ekstensiv turne i Europa, med så mange land som vi bare rekker.

– Vår tid er straks ute, men et siste spørsmål: I går fikk vi sjokknyheten om at David Bowie er død. Og jeg vet at Jordan er i sorg, han spilte på Bowies «Heathen»-skive. Hva var ditt forhold til David Bowie?
– Jeg ble også sjokkert da jeg fikk høre det, det var utrolig trist! Jeg var definitivt fan av David Bowie, han var en virkelig ikonisk musiker. Jeg visste ikke engang at han var syk…
– Det var det nesten ingen som fikk vite, han ville holde det hemmelig.
– Javel? Nei, det var skikkelig leit, jeg og kona så det på nyhetene i går morges, vi ble helt satt ut begge to. Jeg har ikke snakket med Jordan på et par dager, så jeg vet ikke hvordan han tok det, men jeg regner med at han er lei seg, spesielt siden de hadde jobbet sammen.