Dream Theater + Devin Townsend @ Trondheim Spektrum

Fredag 20.mai 2022

Endelig ble det mulig å gå på konsert igjen, uten å sitte nærmest alene i tom sal, og sannelig var det ikke samme band som siste gang før alt gikk til helsike i 2020 som sto på scenen; Dream Theater. Denne gangen ble det ikke «An Evening With», med 2,5-3 timer med hovedbandet, men med support, i form av canadiske Devin Townsend. Sistnevnte har også vært i Trondheim før, men da sammen med Steve Vai, under Starmus-festivalen i 2017, den gang i gamle Trondheim Spektrum. Overraskelsen var stor da fotograf og skribent ankom Spektrum, og fikk beskjed om at konserten var flyttet fra hall A til den mindre hall F, på grunn av kun 1700 solgte billetter. Vi får håpe at pandemi, renteoppgang, dyrere mat og strøm tar ansvaret for det lave tallet. Trondheim har tross alt fått rykte på seg for å melde godt oppmøte på store konserter.

Nuhvel. Devin Townsend entret scenen sammen med sitt band temmelig nøyaktig klokken 19:30, med en opplagt frontfigur, som raskt konstaterer at han endelig får oppfylt sitt ønske om å spille i en gymsal. Og ikke nok med det – han har utsikt direkte til baren, som er behørig merket med tre store bar-skilt. «BAR-BAR-BAR!» roper Townsend til et lattermildt publikum. Åpningslåta «Failure» drukner i en vegg av gitarer, og lyden er rett og slett katastrofal! Det er tilnærmet umulig å høre hva Devin synger, til tross for at vokalen er høy nok. Kjenner man ikke musikken, er det ikke mulig å forstå hva man hører. Bandet, på den annen side, ser ut til å kose seg på scenen, noe som smitter over på publikum, som veiver taktfast med armene i 6/8 takt på «By Your Command». Lydbildet bedrer seg noe underveis, men dessverre ikke nok, men heldigvis blir det mulig å høre hvilken fremragende vokalist Townsend er. Om det growles eller synges falsett, leverer han fra øverste hylle. Humoren har han også intakt, der han avslører artistenes hemmeligheter om å peke på tilfeldige publikummere for å få de til å føle seg spesielle. Kommer «Devind Townsends Metal And Stand Up» til byen, møter jeg!

Bandet er tight og samspilt, og spesielt må trommis Darby Todd berømmes for sine ferdigheter. Jeg fikk melkesyre i beina i ren sympati med basstrommejobbinga hans. Ryddig som fy! Og kreative fills. Sånt kan man bare like! ‘Nå skal dere få fire minutter med tre akkorder’ proklamerte Devin før «March Of The Poozers», jeg antar at Dream Theater hadde bruk for resten når de skulle på. Herlig driv i låta, og vokalmessig var hovedpersonen i storslag her. Det samme gjaldt på avslutningsnummeret «More!», før ørene endelig fikk en liten pause før kveldens headlinere entret scenen. 4,5/6

Et kvarter fikk crewet til Devin Townsend på seg, før introtapen til Dream Theater begynte å rulle klokken 20:44, og bandets fjerde konsert på trøndersk jord var i gang. Dessverre var det lite endring i lydbildet- det var en lidelse for ørene under åpningssporet «The Alien» fra bandets siste utgivelse «A View From The Top Of The World». Det positive var dog at bandets joker, James LaBrie, så ut til å ha en over snittet god dag på jobben. Jeg kan ikke huske å ha sett ham så energisk siden 90-tallet, og har til nå opplevd Dream Theater et sted mellom 12-15 ganger siden 1993. Lyden tok seg litt opp allerede på neste låt, «6:00» fra «Awake», som også var kveldens eldste. Det er utvilsomt noe vokal på tape, men heldigvis gjør James det aller meste av jobben sjøl. Som vanlig er kvartetten bak LaBrie de sedvanlige perfeksjonistene, men denne kvelden i Trondheim viser både Petrucci og Mangini seg som mennesker; de spiller feil! Hele to ganger hørte jeg Petrucci bomme med en halvtone, noe jeg ikke kan huske å ha hørt ham gjøre på denne siden av årtusenskiftet! Mangini på sin side var rundere i kantene enn jeg har opplevd ham før, noe som faktisk føles som et pluss, for det swingte mer av han denne gangen. Som om ikke det var nok, fikk vi ekte drama før «Awaken The Master», der LaBrie tok seg til fjeset, og utbrøt ‘I´m fucking cut!’ og forlot scenen. Det ble noen sekunder lett Mangini-lekestue, før LaBrie kom tilbake og takket bandkollegaen for hjelpen, og vi var i gang igjen.

Stemninga steg et par hakk da gitarintroen til «Endless Sacrifice» tok til. Jeg får litt trange viljeganger over mange av låtene fra «Train Of Thought», men instrumentalpartiet på nevnte låt er hoderystende underholdende, så også i livetapning. «Bridges In The Sky» er en favoritt for undertegnede, og å få den live for første gang var en höjdare. Neste på agendaen var et av Dream Theaters sterkeste kort; tekster om menneskesinnet. Vi fikk «Invisible Monster» fra fjorårets skive og eminente «About To Crash» fra «Six Degrees Of Inner Turbulence» back to back, pluss «The Ministry Of Lost Souls» fra «Systematic Chaos», som også kan tolkes under samme kategori. Avslutningsvis fikk vi 20-minutterseposet «A View From The Top Of The World», før de avsluttet seansen med «The Count Of Tuscany».

Sceneoppsettet var smakfullt satt, med filmer tilpasset låtene, og for oss nordmenn er det selvfølgelig stas å se Kjeragbolten bak et av verdens største progmetal-band. Et nydelig bakteppe for et band som var i bedre form enn jeg har sett de på lenge. To års pandemi har nok gjort de like sultne som oss på et normalt musikkliv, noe LaBrie poengterte fra scenen. Det var en fryd å endelig få oppleve ham med en virkelig god dag på jobben, noe som ble poengtert lenge og vel blant publikum etter konsertslutt. Han sang rett og slett fantastisk, og det var åpenbart ikke på tape! Han var vital og energisk, og formelig struttet av selvtillit på scenen. Dette unner jeg virkelig den godeste James, for han har fått mye tyn for sine leveranser de siste årene. Det er nærmest med glede at jeg proklamerer at kveldens trekk kommer fra lyden, ikke vokalen! 5/6

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad

, , , , , ,