Dream Theater – tilbakelegger distansen over tid

Progmetallens ubestridte konger, Dream Theater fra New York, er tilbake med en ny skive, ”Distance Over Time”, hvor de går tilbake til sine røtter, og med en opptreden på Tons Of Rock i Oslo på tapetet i sommer. Vokalist James LaBrie slo på tråden for å oppdatere oss på ståa i Dream Theater.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Mark Maryanovich

– Norway Rock Magazine, sier du? Jeg elsker Norge, Dream Theater har vært der på hver eneste turné så lenge jeg kan huske, og jeg og kona mi snakket nylig om å reise over for å stå på ski der.
– Dere har da meget bra skianlegg der du bor i Canada også – men har dere nordlys?
– Ikke her hvor jeg bor, men helt i nord har vi det. Jeg bor i landlige omgivelser ved Georgian Bay, 140 kilometer nord for Toronto.
– Og det tilsvarer vel sånn cirka samme breddegrad som nordlige Italia, eller syd-Frankrike.
– Ja riktig. Men jeg har utrolig lyst til å se nordlys, det har jeg aldri opplevd før.
– Men nok koseprat, la oss snakke om Dream Theaters nye skive ”Distance Over Time”! Det første som slo meg er kontrasten fra ”The Astonishing”, nå er dere tilbake i klassisk DT-modus. Er dette en konsekvens av at dere turnerte 25-årsjubileet til ”Images And Words” i fjor, og fikk kjenne på hva fansen forventer og ønsker fra Dream Theater?
– Ja, i flere måneder spilte vi jo alle disse 25 år gamle låtene fra ”Images And Words”, i tillegg til hele ”A Change Of Seasons”. Vi satt ofte etter konsertene og diskuterte hva som fikk disse låtene til å fungere så bra, hvorfor fansen er så glade i den skiva, og vi fant ut at låtene er litt enklere her, det er distinkte melodier og instrumentalpartier som er enkle å huske. Det er flere åpne og pustende komposisjoner, og en akkordrekke som som ikke stresser lytteren. Vi har nok hatt det i bakhodet da vi begynte å skrive de litt mer konsise låtene til ”Distance Over Time”. Likevel har vi ivaretatt både den progressive siden av Dream Theater, og den hardere siden av Dream Theater. Hører du f.eks på en låt som ”A Change Of Seasons”,  så glir den fra det mest melodiske til det steinharde før du kommer inn i et Rush-aktig parti, eller noe Kansas-aktig. Så ja, jeg tror vi innså at ’Vent nå litt her, det foregår noe i disse låtene som skaper magi’. Spesielt i kjølvannet av en skive som ”The Astonishing”, som var mer en teatralsk rockeopera, så gjorde det at vi på naturlig vis drev mot den tyngre delen av Dream Theater. Tilbake til en mer organisk måte å skrive låtene på. Vi visste at denne skiva kom til å fokusere mer på den skarpe, harde, mer metalliske siden av Dream Theater, samtidig som det skulle være melodiøst. Så da jeg, John (Petrucci, gitarist) og Jordan (Rudess, keyboards) begynte å skrive melodilinjene, var det viktig at det var fengende og minneverdig.
– Hadde dere samme inngangsport på musikken?
– Ja, det skulle også helst være litt mer instant treffende, noe man kan bli fascinert av fra første lytt. Men noe av det som gjorde ”Distance Over Time” til skiva det til slutt ble, var at vi alle fem bidro kollektivt mens vi var i samme rom.
– Jeg har skjønt at dere har vært mye i samme rom i sommer?
– Ja, vi har bodd sammen, i en gammel gårdsbygning mens vi øvde på låven! Hver kveld lagde vi middag sammen og spiste sammen, det skapte et familiært samhold og vi hadde det utrolig hyggelig der. Det ligger i nordlige New York State, nært Woodstock. Det var veldig inspirerende!

– Og der skrev dere altså alle låtene sammen? Eller kom noen med utkast og demoer?
– Nei,  alt av låter ble skrevet der på The Yonderbarn som det heter. Selve studiorommet som vi spilte inn alle låtene i var helt fantastisk, en gammel låve med trevegger og tretak, med kontrollrommet oppe på det tidligere høyloftet. Vi hadde kanskje et par idéer og riffs, noe ble en del av ”Pale Blue Dot”, og vi hadde en jam på en lydprøve på den forrige turneen som utviklet seg til å bli ”Viper King”. Og Petrucci hadde et riff som ble spiren til ”Fall Into The Light”. Men det var det, alt annet ble lagd der og da.
– Hvor lang tid brukte dere totalt på å skrive og spille inn disse ti låtene?
– Vi brukte atten dager på å skrive låtene. Så det var tilbake til den gammeldagse, klassiske måten å lage en skive på, slik Zeppelin og Deep Purple gjorde det.
– Men en Dream Theater-låt er vesentlig mer kompleks enn en Deep Purple-låt!
– Tja, men for oss er ikke dette uvanlig når vi lager skiver på denne måten. Vi gjorde ”Train Of Thought” på samme vis, og vi bruker vanligvis en til tre dager på å skrive en låt. Det har aldri vært vanskelig for oss, når vi først setter i gang, går det ganske kjapt fremover. Vi har aldri hatt en idétørke. Vi fleipa med det nå, om at vi kunne like gjerne ta oss tre uker til når vi først var der, og skrive enda en skive siden vi allerede var så godt i gang.
– Atten dager på å skrive, og så selve innspillingen?      
– Ja, etter atten dager hadde vi musikken klar. Deretter begynte vi å spille inn låtene mens vi samtidig jobbet med melodilinjene, og alle bidro med å skrive tekstene. Innen vi hadde spilt inn alt av trommer, bass, keyboards, gitarer og vokal, så hadde det gått tre måneder. Egentlig hadde vi bare tenkt til å være på The Yonderbarn i noen uker for å skrive låtene, og så dra i et konvensjonelt studio for å spille inn skiva. Men det var så utrolig god stemning i det rommet, det låt så bra og vi fikk så gode vibber at det gikk ikke lang tid før vi begynte å spørre oss selv om hvorfor i all verden vi skulle dra der ifra? Hvorfor ikke hente inn det nødvendige utstyret og spille inn skiva der hvor vi følte oss bekvemme? Som sagt så gjort, og i løpet av tre dager hadde våre dyktige teknikere rigget opp alt for innspilling. Vi kom ikke over hvor bra det låt i det rommet, og det gjenspeiler seg i skiva, føler jeg. Den høres veldig organisk ut, med et rikt og fyldig lydbilde.
– Men vokalen pleier du å gjøre på egen hånd?
– Ja, det har jeg gjort denne gangen også, her hjemme i Canada, med hjelp av Rich Chycki, som har vært lydtekniker på alle våre senere skiver. Vokalen jeg spilte inn i The Yonderbarn ble mer en demo for de egentlige vokalsporene jeg sang inn hos Rich.
– Skiva slippes i februar, men kan du fortelle meg litt om platetittelen og idéen bak coveret?
– Den tittelen startet egentlig som en spøk, vi hadde først tenkt å finne en tittel bestående av ett ord som kunne oppsummere denne skiva. Vi vred hjernene våre for å finne det rette ordet. En kveld satt John og stilte lyd på gitarriggen sin, og han sa til vår lydtekniker og hans gitartekniker at ’Vi må komme opp med en formel som beskriver lyden av gitaren min’. Så de noterte ned masse forslag på en tavle, skikkelig nerdete! De skrev på fleip noen kjemi-formler som skulle beskrive gitarlyden, og kom opp med uttrykk som hurtighet, fart og distanse. Og så smeller det fra Jimmy T, vår lydtekniker: ’Yeah velocity man. It equals distance over time!’ Og så slår det oss at ikke bare høres det kult ut, men initialene for distanse og tid er det samme som for Dream Theater, altså DT. Vi hadde egentlig bestemt oss for tittelen ”Velocity”, men så sier John at ’Her har vi en annen tittel rett i fleisen som høres enda bedre ut – på tavla der står det faktisk ”Velocity = Distance over Time.”’ Det låter bra, og det definerer nærmest hvem og hva vi er.
– Og platecoveret?
– Vi ga tittelen til Hugh Syme, som har gjort flere platecovere for blant andre Rush. (Og Bon Jovi, Whitesnake, Kiss, Aerosmith, Def Leppard, Iron Maiden, Whitesnake, Alice Cooper, Megadeth, The Band, Queensrÿche og ikke minst; Celine Dion) Det han først kom tilbake til oss med, spilte ganske bokstavelig på uttrykket ’D over T’, noe ingen i bandet var i hundre over, vi syntes det ble litt for enkelt. Så nevner han at han har et ferdig verk som han trodde kunne passe bra til vårt bruk, og presenterer oss for det som faktisk er coveret, basert på Shakespeares ”Hamlet”.
– Dream Theater møter sin gamle venn Hamlet igjen! Er ikke teksten på ”Pull Me Under” basert på nettopp den?
– Ja, det har du jaggu rett i, det hadde jeg ikke tenkt på ! Men jo, det var Kevin Moore som skrev teksten til ”Pull Me Under”, basert på ”Hamlet”, riktig det. Pussig, her er vi 26 år senere, og nok en gang har vi med Hamlet og Shakespeare å gjøre! Men joda, coveret spiller på hvor stor innflytelse teknologien har på menneskeheten pr idag. Her har du en mekanisk arm som holder i det menneskelige, representert ved en hodeskalle.  Mange av tekstene på denne skiva dreier seg også om dette, om hvor lett det er å isolere seg ved PCen og miste den menneskelige kontakten. Den sanne essensen av hvem og hva vi er, om hvorfor og hvor vi er i dag i menneskehetens utvikling. Vi står i fare for å dø ut hvis vi lar teknologien ta overhånd. Et visst samspill må det være, men vi må finne den rette balansen.

– Jeg registrerer at med unntak av Jordan Rudess, så har samtlige i bandet bidratt med tekster – til og med Mike Mangini (slagverk) har for første gang fått navnet sitt under en Dream Theater-låt!
– Ja, riktig det! Han har skrevet teksten til ”Room 137”, som opprinnelig gikk under navnet ”Song 5”. 137 er tempoet på låta, altså 137 slag i minuttet. Og han foreslo etterhvert at låta burde hete ”Room 137”, og fortalte oss en historie om Wolfgang Pauli, en Nobelprisvinnende fysiker som var besatt av tallet 137, som er et alfanummer, et dimensjonsløst tall. Det har med finstruktur i atomspektra å gjøre, med universets oppbygging.
– Det høres ut som noe Mike Mangini er opptatt av ja, han har vel tidligere jobbet med fysikk og vitenskap.
– Riktig. Denne fysikeren Pauli arbeidet intenst hele sitt liv med å forstå betydningen av tallet 137. Da han var døende av kreft, ble han brakt til sykehus, og ble plassert på rom 137, noe som satte ham helt ut, og han kunne ikke tro at det var en tilfeldighet at av de flere hundre rom sykehuset hadde, så ble han plassert på det romnummer som tilsvarte tallet som hadde preget hans liv. Så det er hva teksten handler om – ganske komplekse greier!

– Hvordan er turnéplanene deres i år? Dere har Europa og Norge på lista?
– Selvsagt, vi starter runden på festivaler i Europa i juni, (blant annet på Tons Of Rock i Oslo) men vi satser på å være tilbake i løpet av senhøsten for en egen turné. Da kjører vi konseptet ’An Evening with Dream Theater’ med to sett, hvorav Del 1 er låter fra ”Distance Over Time” og noen låter fra alle andre skiver – her kommer vi antagelig til å variere litt fra kveld til kveld, vi kjører ikke de samme låtene hver kveld hele turneen!
– Og i Del 2 blir det gjenhør med en gammel favoritt, ryktes det?
– Stemmer, da skal vi kjøre ”Scenes From A Memory” i sin helhet, fordi det er 20-årsjubileet til den skiva, som mange fans har høyt på lista over sine favoritter av Dream Theater, riktig det!
– Fantastisk! Hvilket forhold har du selv til den skiva?
– Jeg anser ”Scenes From A Memory” som et særdeles viktig album i Dream Theaters historie. Da hadde vi akkurat gjennomgått en ganske tung periode, etter at vi hadde avsluttet turnéen for ”Falling Into Infinity”. Vi hadde en del intern friksjon og problemer, flere i bandet hadde mistet nære familiemedlemmer, så det var mye turbulente følelser ute og gikk. Og ikke minst var det problemer eksternt, med både management og plateselskap. På ”Falling Into Infinity” var det litt for mange utenforstående som prøvde å styre hva slags album vi burde lage, hva slags band vi burde være, og presset oss til å skrive med eksterne låtskrivere. Og det er ikke Dream Theater. Da vi begynte arbeidet med ”Scenes From A Memory”, startet vi med blanke ark. Vi ga klar beskjed til plateselskap og vårt nye management ’La oss være i fred, dere får ikke ha noen innvirkning på den kreative prosessen, og hvis dere ikke godtar det, så oppløser vi heller bandet.’. De godtok å la oss gjøre ting på vår måte og heller høre skiva når den var ferdig. Det var den første skiva vi produserte selv, det var den første skiva med Jordan, og det var vår første konseptskive. Og den ble ikke bare en suksess for oss, men den gjenopprettet kontakten med våre fans, hvorav flere hadde begynt å miste litt troen på oss etter ”Falling Into Infinity”. Så jo, det var en skive vi følte vi måtte gjøre, og den ga oss en ny start. Litt som med Rush og ”2112” – de satset høyt på egne premisser for å enten lykkes eller havarere som band. For vår del satte det også standarden for fremtiden, med skiver som ”Six Degrees Of Inner Turbulence”.

– Hvordan takler stemmen din å synge 20-25 år gamle låter som du opprinnelig spilte inn mens du fortsatt var i 20-30-årene?
– På fjorårets turné, da vi gjorde hele ”Images And Words”, stemte vi for første gang ned instrumentene en halvtone for at det skulle bli litt enklere for meg å nå de høye tonene, og jeg endret også litt på noen av melodilinjene. Som du sa, dette var et kvart århundre gamle låter, og det er nesten ingen vokalister som er i stand til å synge låtene nøyaktig slik de gjorde for 25 år siden. Det utgjør ikke den store forskjellen, men vi tok de nødvendige grepene for at vi skulle kunne gjøre hele den skiva. Med ”Scenes From A Memory” kommer vi ikke til å ha det problemet, selv om låter som ”Finally Free” og ”One Last Time” går ganske høyt. Men da vi lagde ”Scenes…” var jeg ganske bevisst på å ikke ta vokalen ut i stratosfæren. Låtene derifra fikser jeg greit, de er jeg komfortabel med å synge kveld etter kveld. Men spør en hvilken som helst sanger som har holdt det gående i over 25 år – man er nødt til å tilpasse seg den nye realiteten om at man nå er i 50- eller 60-årene, og det er naturstridig at man fortsatt skal kunne synge som man gjorde da man var i 20- eller 30-årene. Det kan likevel bli en knallbra konsert hvor fansen kan nyte musikken.
– Ja, enkelte vokalister har jo fått bandet sitt til å spille låtene fem-seks halvtoner lavere, og det merker man! En halvtone er det derimot de færreste fans som registrerer.
– Ja, det har aldri jeg gjort, og det kommer heller aldri til å skje, det kan jeg love! Den høyeste tonen i ”Learning To Live” er en Fiss, men om vi spiller den i F i stedet, er det ingen som merker det. Det er minimale forskjeller, men det hjelper meg. Og i ”Take The Time” endret jeg melodien litt, men den er fortsatt gjenkjennelig, og fansen kan fortsatt nyte låta i sin essens. Hør for eksempel på når Bruce Dickinson synger ”Run To The Hills” – han har jo endret melodilinjen i årevis nå, men det gjør ikke låten noe mindre mektig av den grunn, og den er stadig et høydepunkt på Iron Maidens konserter.
– Jeg var forresten ganske imponert over deg her om dagen, etter at jeg hadde postet på den norske DT-fansens Facebookside at jeg skulle snakke med deg i dag, og oppfordret fans til å komme med spørsmål. En kar svarte meg på engelsk og tagget deg – og du svarte ham direkte der på Facebook! 
– Det hørtes kjent ut. Hva var det om?
– Om hvordan du taklet konserten i Oslo i 2017 da du sto på scenen med influensa…
– Ja ja, riktig!
– Så du bruker mye tid på sosiale media og har direkte kontakt med fansen?
– Det gjør jeg. Og jeg setter pris på at fansen har forståelse for hvordan det er å gå på scenen kveld etter kveld som vokalist, uansett hvordan formen er. Jeg har snakket om dette med utallige kjente vokalister i store band, og alle kjenner til problemene med å måtte levere vokalt hver eneste kveld selv om du er sjuk eller har en dårlig dag. Og hvordan vi takler at fansen er kritiske hvis det ikke låter optimalt – og alle sier at det må vi bare lære oss å leve med. Vi må ha tykk hud og ikke la det affektere oss. Jeg husker da vi spilte på Wacken-festivalen i Tyskland i 2015, og jeg var skikkelig sjuk, jeg hadde feber og kastet opp, og ville egentlig kansellere. Men vi ble overtalt til å gå på, vi fikk høre at vi kunne uansett ikke kansellere opptredenen på så kort varsel. Så jeg gjorde det, men jeg var som sagt steinsjuk og sto nærmest og sjanglet på scenen. Jeg hadde mildest talt ikke en bra dag, men hva kan man gjøre i slike tilfeller? Man må bare ta seg sammen, prøve å være proff, og levere så godt man kan.
– John Myung eller Jordan Rudess hadde sikkert spilt umenneskelig bra selv om de hadde hatt influensa, men for en sanger blir det selvsagt noe helt annet.
– Ja, det kan nesten ikke sammenlignes! Det har skjedd at John Petrucci har spilt konserter med 40 i feber uten at noen har merket det! Ja, han føler seg som dritt, men han kan ta en Paracet og komme seg igjennom konserten uten at det affekterer hans opptreden vesentlig. Hans instrument høres likedan ut uansett. Men enhver vokalist kan fortelle deg at hvis man er syk, så er instrumentet ditt tilsvarende redusert. Man må bare prøve å komme seg igjennom konserten og levere noe som likevel kan verdsettes.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019