Dream Theater – progmetallens konger fra verst til best

Dream Theater var med på å definere en sjanger hvor de kombinerte det melodiøse og pompøse fra prog rocken og det rytmiske og harde lyduttrykket til tungmetallen. De fikk sitt store gjennombrudd tidlig i karriere – på deres andre albumutgivelse, med en singel som gikk inn på hitlister og havnet i rotasjonen på MTV – og det midt i grungens storhetstid. Siden har de vært et band som folk elsker å hate – og det blir ofte vitset med at ingen hater Dream Theater mer enn Dream Theater-fans. 

Tekst: Kim Arthur Sakariassen
Foto: Mark Maryanovich

Bandet består i dag av John Petrucci på gitar (Intervju her – og i neste nummer av NRM!), John Muyng på bass (Intervju her!), James LaBrie på vokal (Intervju her!), Jordan Rudess på keyboards (Intervju her!) og Mike Mangini på trommer (Intervju her!). 

Selv “arvet” jeg min fandom fra min far. Han spilte mye Dream Theater i bilen, og han tok meg med på min første Dream Theater konsert i 1998. Med litt flaks kom jeg inn i den “indre kjernen” blant fans, og ble involvert i å hjelpe til med sosiale medier (den gang IRC og forum) og fanklubb. Fanklubb driver jeg fortsatt med, som lederen for den verdensomspennende offisielle fanklubben. 

Dream Theater har stor spennvidde på diskografien, og det å rangere den er vanskelig da mange legger vekt på ulike aspekter. Dream Theater har fans som kommer inn fra ulike retninger, f.eks.  proghuer, metalheads, powerballads-elskere – og derfor er det mange som hater enkelte aspekter av bandet som andre elsker. Noen foretrekker det tyngre, andre det mer melodiøse. Selv synes jeg det er vanskelig å velge favoritter bland mange gode album, og innser at hver gang jeg blir spurt om dette kommer jeg nok til å gi ulikt svar basert på dagsform og humør. Men får gi det et forsøk:

15. When Dream And Day Unite (1989)

Bandet fikk tidlig platekontrakt, bare noen få år etter at de møttes på Berklee. De hadde slitt med å finne riktig vokalist, og landet på en noe eldre Charlie Dominici. De hadde ikke mye budsjett å rutte med, og det merkes på lydkvaliteten. Dette er et umodent band, med umodne ideer. Man finner jo noen gullkorn her og der, men det elendige opptaket gjør det vanskelig å glede seg over de intrikate partiene de har bygd sammen. Det gjør nok sitt til at dette av mange anses som den svakeste platen, meg inkludert. Bandet selv har dratt frem «The Ytse Jam» og «A Fortune in Lies» flere ganger på konserter over årene, men jeg ville nok sagt at den sterkeste låta på albumet er «The Killing Hand».

14. Dream Theater (2013)

Dette var første platen etter at original-trommisen Mike Portnoy forlot bandet hvor den nye trommisen Mike Mangini var involvert i prosessen med å skrive musikk. Resultatet skulle være såpass identifiserende at det skulle beskrive hva Dream Theater er for noe, derav valget av å kalle albumet Dream Theater. Fokus på litt kortere låter enn Dream Theater er kjent for, og ellers lite nyvinning gjør dette dessverre til et litt forglemmelig album. I tillegg lider det kraftig under en alt for heit master, som gjør at lydbildet er lite dynamisk. Mange vil nok trekke frem «Illumination Theory» som en sterk låt, men selv foretrekker jeg «Surrender to Reason». (Les NRMs opprinnelige anmeldelse her!)

13. Black Clouds and Silver Linings (2009)

Siste platen med Mike Portnoy, og det var her jeg merket at det “knirket i sømmene”. Bandet inkluderte til og en låt som omhandler skrivesperre, så her virker det som at det var idetørke på gang. Seks låter, hvorav fire av dem er ca 13 minutt lange eller lengre. Jeg kritiserte platen i sin tid for å hekte seg for mye på etablerte Dream Theater klisjeer – mange låt-ideer sydd sammen uten egentlig å ha sammenheng, obligatoriske lange solo-seksjoner hvor gitaren og synth spiller hver for seg først, for så å duellere i en lang unison. I tillegg er tekstene basert på virkelige hendelser. John Petrucci har skrevet en låt om “et mareritt” av en bilulykke hvor alt egentlig gikk bra, og en annen om en ferie i Toscana hvor han fikk oppleve et vinslott med litt historie.. Mike Portnoy beskrev livet sitt sammen med sin avdøde far, og avsluttet boken om hans håndtering av alkoholisme. Problemet med mange av tekstene er at de er for bokstavelige, for rett frem. For meg en av de aller svakeste platene, og jeg tror nok bandet følte på det også.

12. Falling Into Infinity (1998)

Forventningene til Falling Into Infinity var skyhøye. Dream Theater hadde akkurat gått gjennom to flotte plater, byttet keyboardist og gitt ut en EP med en fantastisk låt på. Men med massiv innblanding fra plateselskap og produsent så ble bandet presset til å gi ut en mer kommersielt rettet plate, og måtte kutte flere låter fra demoene. Vi finner her den eneste låten hvor Dream Theater hentet inn ekstern hjelp på låtskriving, for eksempel. Fansen likte det ikke spesielt godt, og bandet var nesten i oppløsning på grunn av interne konflikter og samarbeid med plateselskap. Men samtidig er dette den platen som ofte blir fremhevet som den beste produksjonen Dream Theater har gjort, med Kevin Shirley i produsentstolen. Det er en ujevn plate, med mange ballader og et tydelig kommersielt preg. Men det finnes definitivt noen gullkorn her; «Peruvian Skies» spilles fortsatt ofte live, og «Trial of Tears» er en av de bedre ‘lengre’ låtene til bandet, med en heftig Allan Holdsworth-inspirert gitarsolo.

11. A Dramatic Turn of Events (2011)

Første plate bandet ga ut etter at Mike Portnoy sluttet. Albumet ble skrevet i en turbulent periode for bandet hvor de ikke hadde noen trommis, så John Petrucci programmerte alle trommene i Superior Drummer, før Mike Mangini ble sluppet til for å sette sin signatur på trommesporene. Det var tydelig at de hadde blitt inspirert til å gjøre sitt beste og å bevise at de fortsatt var Dream Theater selv etter at en av de viktigste frontfigurene for bandet sluttet, for her var det mye ny energi å finne. Men de har også tatt noen snarveier ved å skrive låter som følger kjente akkordrekker og oppbygninger, så det trekker litt ned. Litt dempet er det typiske “metal-preget” man kanskje har hatt tiåret før, og litt mer fokus på melodi og arrangement. En god blanding av litt av hvert, noen korte og søte ballader, noen lengre progmesterverk, og en håndfull rocka låter. «Breaking All Illusions» er nok min favoritt fra denne platen.

10. Systematic Chaos (2007)

Etter å ha skrevet en 24 minutt lang sang på den foregående skiva («Octavarium»), så kviet de seg for å lage nok en lang sang. Men da de begynte å skrive, så var det akkurat det som kom ut. Da kom også dilemmaet: hvor skulle de plassere denne nye lange sangen? Låten passet egentlig godt som både en start og en slutt på et album; så de valgte en grei løsning; de delte sangen i to. En annen ting som var ganske tydelig var at de prøvde å koble seg fra virkelighetsnære tekster. Med inspirasjon fra koreanske tegneserier, Lovecraft, vampyrer og spøkelser var det tydelig at dette måtte bli mørkt, så resultatet ble også en av de tyngste Dream Theater platene (kanskje med unntak av «Train of Thought») som er gitt ut. Min favoritt er nok “In The Presence of Enemies”, låten de delte i to. 

9. The Astonishing (2016)

Definitivt en “hat eller elsk”-plate. En plate som er skrevet helt og fullt som en rockeopera i pur musikalstil som kjent fra f.eks. «Les Miserables» eller «Jesus Christ Superstar», men hvor James LaBrie synger alle rollene. Elsker man musikaler, er nok det lettere å svelge de kreative valgene tatt her. Det er mye rolig musikk, basert mye rundt piano og orkester. Man bør sette av tid, og høre den som en helhet. Stykkevis og delt er den svak fordi mange av sporene driver historien fremover og står dårlig på egne ben. Personlig liker jeg den godt, med spesielt låter som «A Life Left Behind» og «Three Days» som jeg vil trekke frem. (Les NRMs opprinnelige anmeldelse her! Og intervju med John Petrucci om «The Astonishing» her!)

8. Awake (1994)

Hvordan følger man opp gjennombruddsalbumet sitt? Dream Theater hadde oppnådd drømmen sin og vel så det. De ble jevnlig spilt på radio og MTV. De fikk turnere jorden rundt. Så da stilte jo også plateselskapet forventninger om at de måtte levere kvalitet på neste plate. Men bak sceneteppet skjulte det seg små, gryende problemer. Keyboardisten Kevin Moore hadde innsett at han ikke egentlig likte kjendislivet, og ville ut. Men han fullførte likevel platen, men bidro svært lite i studio. Og når den var ferdig spilt inn leverte han oppsigelsen. Hans tekster på platen vitner også veldig mye om den interne konflikten han følte på. Dream Theater valgte også et mye tyngre uttrykk denne gangen – nok mye inspirert av at John Petrucci begynte å bruke 7-strengs gitar, men også som et resultat av at Kevin Moores fravær tvang frem et fokus på gitar. Mange anser nok denne platen som en av de beste, men jeg synes den er noe ujevn. Favoritten min på plata er nok “Voices”.

7. Distance Over Time (2019)

Etter mye skuffelse fra en mengde fans rundt plata «The Astonishing», gikk Dream Theater inn i studio sammen på et litt bortgjemt sted i skogen nord i New York. Resultatet ble et betydelig hardere og mer konsist resultat enn hva musikalen «The Astonishing» var, rett under en time lang. Det er kanskje ikke så mye nytt å spore sånn rent inspirasjonsmessig, men resultatet er likevel bunnsolid. Det var tydelig at det var godt for bandet å koble av og kun fokusere på samhold og låtskriving i noen uker alene. “Pale Blue Dot” stikker seg ut som en av mine favoritter, en låt tungt inspirert av Carl Sagan sin tekst rundt bildet “Pale Blue Dot”, et bilde fra Voyager 1 som viser jorden fra 6 milliarder km avgårde som en liten blå prikk. (Les NRMs opprinnelige anmeldelse her!)

6. Train of Thought (2003)

“The Glass Prison” fra forrige album åpnet nok en mengde dører. Det gjorde at de ble lagt merke til, og inkludert, på en mengde festivaler som fokuserte på tyngre metal. Dette inspirerte bandet til å prøve å lage en plate fokusert rundt låter med en tyngre fokus, og resultatet ble «Train of Thought». Den ble mottatt med blandet entusiasme fra fansen (som nok i stor grad kom fra prog-verdenen), men fikk samtidig åpnet mange dører til metallhuer som hadde avfeid Dream Theater som “puddelrock”. Plutselig ble Dream Theater stuerent også for denne gruppen! Og det har man jo også merket i senere tid, Dream Theater fikk mange nye fans i denne perioden som nok også førte til at bandet begynte å fokusere mer på metal-delen av sin “grunnoppskrift”. Generelt er det mye gitaronani å finne på denne platen. Det er tungt, og selv keyboardet prøver å leke gitar. “In The Name of God” peker seg ut som en klar favoritt for meg her.

5. Octavarium (2005)

Dream Theater er gode på motpoler. Så etter den knallharde «Train of Thought» valgte de å legge energien inn i melodier. Med inspirasjon fra blant annet bandet Muse og Pink Floyd, så er Octavarium en veldig “motsatt” skive fra «Train of Thought», med fokus på melodi, arrangement og et litt mer “poppa” fokus. Som et veldig løst konsept, siden det er den åttende platen fra bandet, og en “oktav” i musikkteori er 8 helnoter og 5 halvnoter. Det er da 8 låter på albumet, hvor hver låt følger tilhørende grunnnote i skalaen. I tillegg er det 5 skjulte “mellomspor”, som på CD’en viser seg i negativ tid per låt, som følger halvnotene.  Avslutningen av albumet, tittellåten, er en 24 minutt lang låt som drar inn mye inspirasjon fra klassiske progmesterverk. Det er nok også den beste låten på albumet. 
Det er også verdt å merke seg at alle albumene fra «Scenes From A Memory» til og med dette albumet er løst lenket sammen ved at slutt på forrige plate er begynnelse på neste plate. Dette ble avsluttet på denne platen ved at slutten på denne platen også er begynnelsen på denne platen, og derfor fungerer som en loop. 

4. Six Degrees of Inner Turbulence (2002)

“Scenes From a Memory” åpnet mange dører for Dream Theater, det resulterte blant annet at de fikk mye frihet fra plateselskapet. De hadde krevd å få kreativ kontroll på “Scenes From a Memory” etter at forrige plate (hvor plateselskapet blandet seg tungt inn i prosessen) ikke hadde gitt resultater, og eksperimentet med kreativ kontroll viste seg å være svært innbringende. Så når de skulle igang med neste plate var det med tydelige forventninger om at de skulle kunne gjøre hva de ville. De gikk inn i prosessen med ambisjon om å lage et World Music-album, men etter at Mike Portnoy og John Petrucci var på en Pantera-konsert sammen, snudde de brått – fordi den første låten som kom ut når de begynte å skrive låter var “The Glass Prison” – den tyngste og raskeste låten de hadde skrevet til da. Men de eksperimenterte mye med ulike opptaksteknikker og instrumenter, som resulterte i en ganske annerledes plate. Etter å skrevet 5 låter på 55 minutter så skulle de bare ha en låt til som skulle fylle ut platen til fylle en CD. De mislyktes. Låten ble plutselig 42 minutter lang, og det var vanskelig å kutte noe annet for å gi den plass. De gikk til plateselskapet, og til deres overraskelse fikk de tillatelse til å gi ut en dobbel CD. «Six Degrees of Inner Turbulence», seks låter, og deres sjette plateutgivelse. Det ble et semi-konsept hvor fokuset rundt mentale problemer og spørsmål rundt tanker om religiøse og moralske valg ga grunnlaget for tekstene. Personlig synes jeg “The Glass Prison” er den mest spennende låten på albumet, selv om andre nok vil peke på den 42 minutter lange tittellåten som det beste. 

3. A Change of Seasons (1995)

Det er kanskje litt juks å inkludere en EP, men det er også en veldig viktig plate fra Dream Theater. 25 minutt lang låt, ispedd en mengde cover-låter fra et live-show de holdt i ‘95. Låten omhandler dødsfallet til Mike Portnoys mor, som døde i en flyulykke. Det var en låt som opprinnelig ble skrevet allerede i perioden rett etter det første albumet ble sluppet i ‘89, og var ment å være avslutningen på platen «Images and Words». Men plateselskapet nektet, låten var for lang. Men det ga dem tid og energi til å fokusere på å finpusse låten, og den ble spilt ved flere anledninger live (og lekket til bootleg-utgivere). Dette førte til at fansen begynte å kreve låten utgitt, og de startet faktisk en veldig tidlig underskriftskampanjene på internett. Resultatet ble EPen, som også markerte første plateutgivelse med Derek Sherinian på keyboard. 

2. Images and Words (1992)

Det store gjennombruddet! Etter bytte av både plateselskap og vokalist, og med en “briste eller bære”-holdning til platebransjen, så fikk bandet gode støttespillere i sitt nye plateselskap. Med altfor mye materiale tilgjengelig måtte de velge det beste blant det de hadde. Resultatet ble en klassiker, og her finner man flotte låter som “Metropolis pt. 1”, “Learning to Live” og “Take the Time”. “Pull Me Under” ble det tydeligste gjennombruddet, med plassering på singellisten og musikkvideo som ofte gikk på MTV. Den stakk seg veldig ut fra alternative rocken og grungen som var populært på denne tiden. Denne platen definerte en sjanger, og inspirerte mange gryende artister. (Les James LaBries minner om hvordan han ble med i bandet rett før de lagde «Images And Words»!)

1. Metropolis Pt.2: Scenes From A Memory (1999)

Dette fra min første “nye” plate som nyvervet fan. Et konseptalbum løst basert på en låt fra gjennombruddsplata som de hadde navngitt “Metropolis Pt.1” som en vits. Dette var den første plata som Jordan Rudess spilte på, etter at de sparket Derek Sherinian fordi de innså at Jordan passet bedre inn i bandet etter at John Petrucci og Mike Portnoy hadde lagd to plater med ham under navnet “Liquid Tension Experiment”. Med rester fra en påbegynt demo de hadde spilt inn for å benytte på Falling Into Infinity, så gikk de i gang med å skrive det som skulle bli sett på som deres “Magnum Opus”. Med en gjennomløpende “whodunnit”-tragedie mellom to brødre og en kvinne de begge hadde et forhold til, og et tydelig “Dead Again”-inspirert snev av reinkarnasjon, så engasjerte det publikum veldig. Den dag i dag er vel “The Spirit Carries On” den låten (utenom de største låtene  fra Images and Words, “Pull Me Under” og “Metropolis pt. 1”) som Dream Theater har spilt absolutt flest ganger. Det er også min favoritt fra skiva. 

Bonus: 

1. Cleaning Out The Closet (1999)

Denne platen ble utgitt eksklusivt til fanklubbene i 1999, og var ment å fungere som en opprydning i gamle demoer og b-sider. Her finner man alle låtene fra «Images And Words», «Awake» og «Falling Into Infinity»-tiden som ikke fikk plass på albumene. Demoene har selvsagt ikke vært gjennom en profesjonell produksjon, så det låter jo ikke helt optimalt, men det er en fin samling å ha for de som ønsker å ha alle Dream Theater-låtene tilgjengelig. “Raise The Knife” stikker seg ut som en låt som absolutt hadde fortjent å få være med på plate. 

2. Alcoholics Anonymous 12 Step Suite

Nå er jo ikke dette egentlig en plate, men jeg velger å skrive om det som et eget punkt fordi det er såpass spesielt: Gjennom fem album inkluderte Dream Theater låter med tekst skrevet av Mike Portnoy som omhandlet hans kamp mot alkoholismen. Basert rundt de 12 steg fra Anonyme Alkoholikere, så er det egentlig et konseptalbum på underkant av timen vi snakker om. Mike Portnoy valgte faktisk å turnere dette konseptet for noen år siden under navnet “Shattered Fortress”. Dette er blytungt materiale.

, , , ,