Dream Theater @ Oslo Konserthus

Fredag 26. februar 2016

New Yorks progmetalgiganter hadde jammen ikke spart på kruttet da deres nyeste monster-opus og rockeopera «The Astonishing» skulle presenteres i sin helhet foran norske fans, og det var en særs entusiastisk og positivt innstilt gjeng, hvorav 80% iført Dream Theater-t-skjorter, som hadde møtt opp denne fredagen til det som i praksis var den andre ekstrakonserten, men debutkvelden, i Oslo Konserthus.

Undertegnede hadde både gruet og gledet seg til dette – vel er Dream Theater mitt absolutte favorittband gjennom tidene, og jeg har sikkert 2-3 av skivene deres på min Topp 10-liste, men til tross for at jeg har hørt på den siden advent, synes jeg «The Astonishing» er altfor langdryg og tidvis kjedelig. Jeg har bare ikke klart å bli venn med den skiva. Heldigvis skulle det vise seg at «The Astonishing» på CD og på scene er to helt forskjellige ting.

Først og fremst skyldes dette en fantastisk sceneproduksjon som visualiserer John Petruccis historie. Lyssettingen og lyden er helt optimal, selv om James LaBries vokal druknet litt i starten, og bassen til John Myung var nesten like uhørlig som på skiva. Orkestreringen og koret vi hører på skiva, var klart og tydelig i stereo i høyttalerne, selv om det bare var de fem bandmedlemmene på scenen. Og på store skjermer ble historien illustrert, og satte stemningen på en helt riktig måte.

Som alltid på en Dream Theater-konsert, faller mye av ansvaret for hvor bra konserten blir, på James LaBrie. Resten av bandet leverer alltid umenneskelige prestasjoner, det eneste usikkerhetsmomentet er LaBries stemme. Og han har blitt bedre med årene, etter en periode hvor han skingret fælt – han vet nå å begrense seg, og fikser skrikene bedre enn han gjorde for 15 år siden. Vokalmessig er det naturlig nok lettere for ham å fremføre låter fra årets skive, enn låter han sang inn mens han var i tyveårene. Han er selvsagt avhengig av perfekt monitoring for å høre seg selv, og slet denne kvelden mer med den lavmælte vokalen enn skrikene sine. Et par feilskjær var det, spesielt under «Brother, Can You Hear Me?» som førte til kollektiv skjæring av tenner i salen, men jevnt over skal James få godkjent karakter.

Mike Mangini er som alltid en helt fantastisk trommis, og han spilte vanvittig mye bedre denne kvelden enn han gjør på skiva. Han er rett og slett en fryd å se på. John Myung ved hans side står som alltid i sin egen verden og har fullt fokus på venstreneven sin, og løfter knapt nok blikket en eneste gang for å se publikum i øynene. Og at Petrucci og Jordan Rudess leverer til de grader er vel helt overflødig informasjon.

Publikum var selvsagt helt med på notene, og det var musestille i salen på de roligere partiene – og de er det mange av på denne skiva. Sjelden ser man et så lyttende publikum, hvor ingen var opptatt med Facebookinnsjekking og Snapchats. Først under ekstranummeret og tittellåta brast det for det sittende folket, og alle var på beina de siste ti minuttene. For øvrig besynderlig å se halve publikummet på ærverdige Konserthuset gå rundt med bokser med Carlsberg – men det var det som ble tilbudt av alkoholservering.

Hvis du hører blant de som synes «The Astonishing» er en knallbra skive, så er livefremføringen en nytelse – så lenge du drar på konserten vel vitende om hva du går til – det er kun «The Astonishing» som fremføres i en ekstensiv utgave fra første til siste låt, med en tjue minutters pause innlagt. Så lenge du er klar over at de ikke kommer til å spille «Pull Me Under» eller «The Spirit Carries On», så skal det godt gjøres å gå skuffet fra denne nesten tre timer lange konserten – Dream Theater gjør det aller meste helt riktig på scenen. Og hvis du, som meg, ikke er så glad i skiva, så vil likevel konserten være en særs positiv opplevelse som kanskje får deg til å høre på «The Astonishing» med nye ører.

Les intervju med John Petrucci i kommende nummer av Norway Rock Magazine, som har Dream Theater på frontcoveret!

5/6 | Geir Amundsen

Foto: Arash Taheri