Dream Theater ligger ikke på latsida om dagen. Bandet med flere epos enn boxere i skuffen er klare med et nytt album; «A View From The Top Of The World». Etter å ha avsluttet turnéen for å feire 20-årsjubiléet til «Metropolis Pt. II: Scenes From A Memory» på grunn av covid19, gikk bandet rett i studio, for første gang sitt eget, «Dream Theater Headquarters», for å jobbe med det som blir bandets femtende studioalbum. I den forbindelse fikk vi ta en prat med bandets vokalist, James LaBrie på Zoom fra Canada.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Rayon Richards
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Hei, James. Snakk om å være ute i rett tid. Jeg antar at tidsskjemaet stort sett dreier seg om intervjuer om dagen?
– Haha, ikke sant. Vi er i full vigør hele gjengen, men har akkurat startet intervjurundene. Det er spennende tider sånn rett før plata kommer ut, sånn er det hver gang.
– Jeg har hatt skiva ei stund nå, og må si at dette er Dream Theater sånn som vi liker å høre dere. Såvidt jeg har latt meg fortelle, er dere ganske gira sjøl også.
– Javisst, helt klart! Alle band kommer til et punkt i karrieren der du forventer at kommunikasjonen innad i bandet skal være bra, og de siste årene i Dream Theater har virkelig vært gode i så måte. Vi diskuterer stadig hva vi mener er best for bandet, hvilken vei skal vi velge, og hvordan ser vi for oss at det nye albumet skal låte. Jeg tror det var rimelig klart for oss hvordan den nye plata skulle bli, og det hersket ingen tvil om at vi skulle ha et epos på plata, og vi ville tilbake til det klassiske Dream Theater-eposet. Bare å lande den idéen, hjalp oss til å finne retningen på hele plata, og ellers har vi gjort som vi pleier; alle kommer med sine idéer, i tillegg til de spontane idéene som kommer i skriveprosessen. Det er kanskje min favorittdel i prosessen, der man bruker hverandres energi til å finne nye veier i musikken, jeg syns vi utnytta den prosessen veldig godt på dette albumet. En annen ting er at vi spilte inn alt i vårt eget studio, så vi hadde ikke noe tidspress på oss for å bli ferdige. Alle disse elementene har bidratt til at plata har blitt så bra som den faktisk har.
– Å ha «The Dream Theater Headquarters», som dere har navngitt det…
– Haha, ja, kult navn ikke sant? Hehe.
– Hehe, absolutt! Har denne investeringa hjulpet bandet ved å hjelpe dere med å senke skuldrene gjennom prosessen?
– Absolutt! Det har vært en befrielse å jobbe i sitt eget tempo, uten å sitte med tanken på at du har booka studioet for tre måneder, og da må vi være ferdige. Nå kunne vi sette oss ned og jobbe, og være bevisste på at vi er ferdige når vi er ferdige. Vi kommer og går når vi vil, og jobber når vi føler for det. Det har vært en befrielse. Ikke misforstå; vi hadde fine opplevelser i de andre studioene vi har jobbet i, og vi har tilpasset oss behovene og rammene til de vi jobba med, men til syvende og sist har det vært helt nydelig å følge sitt eget tidsskjema.
– Du bor jo fremdeles i Canada, mens resten av gutta er lokalisert i New York. Dere skrev deler av albumet via Zoom, hvordan opplevde dere det?
– Joda, jeg satt i hjemmestudioet mitt og kommuniserte live med gutta fra DTHQ. Vi hadde hverandre på skjerm, og jeg fikk instrumentene deres på studiohøyttalerne mine, så det låt som om jeg var der sammen med dem. For å være ærlig, var det en befriende måte å jobbe på, i hvert fall for min del, fordi jeg satt isolert, og kunne mute de om jeg fikk en idé, og kunne synge ei melodilinje jeg kom på, eller også et riff, om jeg skulle få noen idéer der. Tidligere har jeg vært i samme rom, og vært tvunget til å vente til de var ferdigspilt før jeg kunne komme til orde, og da var gjerne idéen tapt allerede. Det var veldig frustrerende, men nå kunne jeg bare mute bandet, og slippe ut idéen umiddelbart, det var helt nydelig. Da kunne jeg lufte idéene mine for de etterpå, og si; ‘Hei, gutter, mens dere spilte, kom jeg på dette’, og viste de hva jeg hadde tenkt på. Det var rett og slett et mer kontrollert miljø for min del.
– Så det har aldri falt deg inn, under tidligere prosesser, å brøle; ‘Hei, gutter! Hold kjeft, og hør på dette!»
– HAHAHA, nei, aldri! Du må tenke på at når de spiller, så er de allerede inne i en groove, eller i ferd med å lage en overgang til et nytt parti eller noe sånt, så det hadde vel ikke tatt seg helt ut om jeg skulle brutt inn og ropt ‘STOPP!!’ Det ville vel vært ganske kontraproduktivt, men fremgangsmåten vi brukte denne gangen, der jeg bare trykka på mute, funka glimrende for oss alle sammen. Jeg må vel forresten innrømme at jeg har avbrutt dem noen ganger tidligere, haha, men som sagt, det er ikke en spesielt produktiv fremgangsmåte.
– Absolutt ikke, og det fremstår jo som om din idé er bedre enn deres, og kan vel oppleves som respektløs overfor de andre.
– Helt klart. Jeg kunne like gjerne ha sagt; ‘Hei, gutter, mine idéer er bedre enn deres, så bare stopp det dere driver med, og hør på meg i stedet.’ Men som sagt har dette vært en givende prosess for min del, der jeg føler at jeg hadde mer kontroll over det jeg kunne tilføre musikken enn tidligere.
– Det har med gjensidig respekt å gjøre; å la alle få sine idéer hørt.
– Nettopp, og sånn har det alltid vært i Dream Theater. Alle skal bli hørt, og denne gangen var det lettere for meg å kontrollere hvilke idéer jeg kunne få frem. Det være seg om Mike fant på en rytme, og ba oss høre på den, før vi eventuelt jobba videre med idéen, eller John Petrucci måtte få et øyeblikk til å jobbe med et riff. Kanskje satt Jordan og jobba med noe i bakgrunnen, og ba oss høre om vi skulle ha orkesterlyd eller noe annet på det han drev på med. Det er vanvittig mye som foregår på én gang, så det er et intenst øyeblikk når vi er i den produktive sonen.
– Med den historikken dere har, med så mye kompleks musikk dere har lagd, bør det vel være rom for å høre på alle idéer som kommer fram også?
– Absolutt! Det er flere elementer som må tas med i betraktningen når vi skriver. Retningen på låten, hvordan den påvirker tankegangen din, og hvordan vi vil at sluttresultatet skal bli, alt dette er elementer vi tar med i betraktningen når vi sakte jobber oss mot et endelig resultat.
– Som vanlig har dere utviklet dere, som dere jo alltid gjør. Likevel hører jeg elementer fra tidligere utgivelser i musikken. Det er partier her som kunne passet perfekt på «Scenes From A Memory», «Six Degrees Of Inner Turbulence», eller «Octavarium». Er dette tilfeldigheter, eller er det et resultat av at dere har gjenvisitert «Scenes From A Memory» ei stund?
– Vet du, det der er en fin analogi. Å spille den plata i sin helhet hver eneste kveld, gjør at den blir en del av deg igjen. Du blir inspirert og influert av den, og man befinner seg plutselig i en situasjon der du analyserer plata på nytt for første gang på så mange år. Det gjør noe med en, og for vår del ble det en fin anledning til å sette pris på det vi oppnådde med den plata. Den kryper inn under huden og inspirerer måten vi jobber på når vi skriver ny musikk, så den har nok inspirert oss, om enn i underbevisstheten. Jeg vet at vi har uttalt at det er noe med den nye plata som vi er spesielt stolte over, og at vi er fornøyde med måten vi har jobbet på, men like fullt funnet plass for inspirasjon fra tidligere album uten at det tar oppmerksomheten fra de nye idéene.
– Hørte dere disse detaljene sjøl da dere jobba med låtene?
– Ja, på en måte, så tror jeg vi gjorde det. Jeg kunne nok ha funnet på å si noe sånt som; «vet dere, dette minner nesten om klassisk Dream Theater. Vi fikk noen sånne opplevelser da vi satt i DTHQ og hørte igjennom låtene etter jeg var ferdige med vokalen. Petrucci og jeg satt sammen med James Meslin, som var tekniker på plata, og vi sank virkelig inn i materien på det vi hadde lagd, og tenkte; ‘Wow, dette er massivt!’ Jeg kan ikke se for meg annet enn at Dream Theater-fansen vil sette pris på dette albumet.
– Det må være en deilig følelse.
– Det er en fantastisk følelse! Ingen artist vil sitte med følelsen av at musikken ikke treffer deg. Vi ville selvfølgelig ikke bruke tid, penger og energi på å spille inn noe vi ikke føler er riktig.
– Sånn som jeg kjenner dere, tar dere opp underveis i skriveprosessen. Med de komplekse greiene dere driver med, er vel det en fornuftig fremgangsmåte.
– Når vi jobber, plukker vi partiene fra hverandre, vi dissekerer dem. Om Mike, for eksempel, kommer med et trommeparti, sier han gjerne noe sånt som; ‘Hør, gutter, jeg har en idé her. Det er ikke sånn grooven blir til slutt, men dette er skjellet jeg vil jobbe rundt. Jeg må bare få spilt det inn mens jeg fortsatt har det i hodet’. Når det gjelder Mike, kunne det første opptaket han gjør ende opp på plata, så sjukt bra er han. Når alle partiene i låta er ferdige, og låta er klar til innspilling, setter Mike i gang, og spiller inn låta på én eller kanskje to dager, mens alt er nytt og friskt i oss. Alt er mye mer spennende de første dagene etter ei låt er ferdig. Sånn fortsetter vi til alle låtene er ferdige, og så kommer John Myung inn og spiller inn bassporene, før Jordan legger keyboards, John spiller inn sine gitarspor, før jeg gjør mine greier på vokal. For min del er det den optimale fremgangsmåten, for da har jeg ferdige tracks å jobbe med.
– Med alt materialet dere tar opp, må det vel eksistere en haug med idéer som kan brukes senere, eller holder det ikke høy nok standard til å gi ut?
– Phew, wow! Vi har så mye materiale, at om vi skulle gå tilbake og høre på, og sortere det vi har, ville det tatt månedsvis! Vi har mengder med ting vi syns er kult, men som ikke endte opp med å bli brukt, så vi har masse bra greier i et hjørne på harddiskene våre. Vi tenker ofte at vi legger til side noe, for å bruke det senere, men vi gjør det aldri, for når vi starter på et nytt album, er det de nye, friske ideene som blir brukt. Vi har ofte prata om å faktisk gå tilbake til noen av de gamle tapene eller harddiskene, men så langt har vi ikke gjort det. En ting jeg kan fortelle deg om, som faktisk skjer, er, som jeg fortalte om Mike, når han jobber fram sine partier, at han kommer med et førsteutkast, og det faktisk ender opp med å bli det endelige resultatet på plata. Det samme gjelder Jordan, når han kommer med en idé, så ender vi opp med å spørre hvorfor han i det hele tatt vurderer å endre et parti eller en solo. Petrucci også, for den del, men han er svært selvkritisk, og setter seg på bakbeina når vi andre mener han leverte en fantastisk solo, mens han mener en liten detalj kan velte hele greia. Heldigvis har vi fått viljen vår innimellom, der vi har sagt; ‘Herregud, John, la det der være, det er helt perfekt!’
– Det vil jeg tro. Han er i stand til å levere noen aldeles nydelige soli. Alle prater om ham som shredderen av shreddere, men når han spiller melodisk, det er da han skinner, i mine øyne i hvert fall, han er skyldig i mange gåsehudøyeblikk for min del.
– Der har du det! «You nailed it!» Og det er akkurat det som skiller gutter fra menn. For meg er det styrken til John. Jeg husker da jeg først reiste ned til New York for å jamme med gutta, etter «When Dream And Day Unite», og jeg hørte ham spille, så tenkte jeg; ‘Hvem i helvete er denne fyren, og hvordan får han til disse melodiske greiene?’ Da var han ikke gammel, kanskje 20 eller 21 år. (23, faktisk. Red.anm.) Nei, den fyren er dyrebar, og han var langt forut for sin tid! Nå dukker fenomenene opp overalt, for det er så ufattelig mange gitarister der ute. Når jeg tenker på John, så legger jeg ham i samme bøtte som David Gilmour eller Neal Schon. Disse gutta har en helt ufattelig evne til å finne gode melodier, og spinne på disse. Å spille gitar er så mye mer enn shredding og teknikk, det er vel så mye å finne uttrykk og melodi. Det er som du sa; han har evnen til å fremkalle gåsehud og bevege deg. Enkelte av soloene hans, og strukturen han bruker, er forbløffende. Svært, svært få gitarister har den evnen, John Petrucci er en av de.
– Det gjelder jo hele bandet. Vi har allerede vært innom Mike, og hans evne til å utvikle noe musikalsk i sin fremgangsmetode.
– Absolutt! Mike har en instinktiv måte å jobbe på, noe som skyver oss framover på en effektiv måte. Om John sier at han hører noe annet i rytmikken, er Mike rett på, og legger an en ny groove. Det som er morsomt for min del, er at Mike hører på mine forslag også, han viser alltid respekt for at jeg spilte trommer i 12 år fra jeg var 5 til 17 år. Selv om han er så dyktig som han er, er han fortsatt veldig åpen for andre forslag, men han er ufattelig fokusert når vi jobber. Han har umiddelbart en tanke om hva han vil når vi skriver. På de to siste platene har han ikke bare vært involvert ved å spille trommer, han er også involvert i skriving og produksjon. Han har blitt en ressurs på låtskrivinga også. Vi har virkelig blitt en enhet på de siste to platene; på «Distance Over Time» og «A View From The Top Of The World», og det høres på resultatet, det er jeg sikker på, uten å sette til side albumene i forkant av disse. Alle platene har sin egen plass i Dream Theater-universet, vi står for alle platene vi har gitt ut, men på de siste to platene har vi funnet et sted vi trives i, men vi vil fortsette å utvikle oss også i framtiden.
– Å legge vokal på låter som er så komplekse som Dream Theater lager, det er ikke for smågutter heller. Hvordan går du fram når du synger disse låtene?
– Jeg gjør som jeg alltid har gjort; jeg sitter med låtene, og lager melodilinjer, og både John og Jordan er involvert i mange av melodilinjene. Alle bidrar i denne prosessen, og når vi har lagd våre bidrag, møtes vi og fletter det sammen til ei låt. Jeg tenker ofte på at det vi skriver må være vokalistvennlig, så enkelte av idéene de andre kommer med, endrer jeg til noe som enten er enklere å synge, eller passer bedre til bakgrunnen. Det må føles riktig, og det må være en viss logikk i det, i tillegg til å føles naturlig, og ikke fremtvunget. Musikken er viktigst. Heldigvis er de andre bevisste på dette. Ofte endrer ting seg så fort jeg kommer bak mikrofonen, også når det gjelder ting jeg har skrevet selv. Så fort jeg begynner å synge, kan følelsen av at noe ikke stemmer dukke opp, og jeg må stoppe gutta, og forklare at noe må endres, jeg føler rett og slett ikke det jeg følte da jeg lagde melodien. Det behøver ikke værer store endringer, men bare småting som utgjør den store forskjellen. Noen ganger kommer endringa lett, mens andre ganger veksler vi idéer ei stund, før vi kommer i mål. Det har egentlig vært måten jeg foretrekker å jobbe på. Vi blir alltid enige om hvem som skriver tekster til hvilke låter også, og det er viktig at teksten passer til den melodiske strukturen.
– Der kom du meg i forkjøpet til mitt neste spørsmål. Evnen dere har til å skrive tekster som passer musikken har alltid fascinert meg. For eksempel har dere nok en gang tydd til tekster om menneskesinnet, tekster som alltid har truffet en nerve i meg når det gjelder Dream Theater. Hvordan jobber dere med tekster?
– Så hyggelig av deg å legge merke til det. Det har alltid vært viktig for meg å skrive om menneskets tilstand, og for meg er det noe hele bandet responderer på. Vi bruker våre egne følelsesspektre, og spinner på disse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet at resten av bandet er like opptatte av dette som jeg, av å skrive om ting som opptar mennesker. Jeg er i ferd med å ferdigstille ei soloplate som kommer til våren, den er ferdig mikset i disse dager, og skal snart mastres, der jeg har jobbet mye med tekstene. Det er tekster om de hverdagslige trivialiteter, opp- og nedturer, seire og nederlag og slike ting. Jeg tror at når vi skriver tekster folk kan kjenne seg igjen i, vil de føle at de tar del i opplevelsen.
– Da får vi ta en prat når plata kommer. Vi ser fram til endelig å se dere på scenen igjen.
– Åh, vi gleder oss vi også! Det skal bli fantastisk å komme tilbake til Norge igjen også! Hvor er du fra?
– Jeg er fra Trondheim.
– Ah, jeg husker Trondheim godt. En nydelig by!
– Vi sees der, James. Takk for en hyggelig prat.
– Vi sees!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021