Dream Theater | Distance Over Time

InsideOut

Progmetallens ubestridte konger Dream Theater er ute med sin nye skive «Distance Over Time», og mange av fansen har vært litt avventende til denne, siden forrige utgivelse (det doble konseptalbumet «The Astonishing») blant de fleste anses som en skivebom. Og det var utvilsomt et modig trekk å gi ut 34 spor over 2,5 timer i noe som føltes mer som en musical enn som en Dream Theater-skive, men spesielt vellykket kan det ikke sies å ha vært. Dette har nok bandet innsett selv, ikke minst etter at de brukte like mye tid på å turnere med 25-årsjubileet til ultraklassikeren «Images And Words» som til den nye «The Astonishing». Responsen fra fansen har nok gjort sitt til at de denne gang er tilbake i det musikalske landskapet vi forventer – det er atter tungt, melodiøst og progressivt, og med den sedvanlige dosen av halsbrekkende instrumentalakrobatikk. Mange assosierer Dream Theater med lange låter på tosifret antall minutter, men her er det litt mer lettsvelgelige posjoner – 57 minutter og ni låter hvorav den lengste «bare» bikker ni minutter. Det låter atskillig mer løssluppent og lekent enn på lenge, og lyden er organisk, krystallklar og kompakt.

Fansen fikk høre første smakebit allerede før jul, og åpningslåta «Untethered Angel» er en klassisk moderne DT-låt, med akustisk intro før det braker løs med et majestetisk riff. Den har også et minneverdig refreng og et ellevilt instrumentalparti som vil få amatørmusikere til å dunke hodet i veggen i frustrasjon – alt er med andre ord som det skal være. Andrelåta «Paralyzed» har et blytungt riff, men igjen en fengende melodilinje fra James LaBrie, mannen som mange holder som det svake leddet i bandet. På nyåret slapp de andre smakebit fra skiva, og «Fall Into The Light» har et introriff som nærmest kunne vært 90-talls Metallica – man forventer nesten å høre et Hetfieldsk ‘Ooooh! Yeah!‘ i starten. Men gitarene på det vakre mellompartiet som jager frem skivas første gåsehud kunne ikke vært andre enn John Petrucci.

Nok et høydepunkt kommer i fjerdelåta «Barstool Warrior» som etter en Rush-aktig intro også har et fantastisk vakkert mellomparti, og Petrucci bringer nok en gang fukt til øyenkrokene våre.  Denne vil nok bli manges favoritt fra «Distance Over Time» – en klassisk DT-låt som like gjerne kunne vært på en av 90-tallsutgivelsene. Så flater skiva litt ut – «Room 137» (med trommis Mike Manginis første tekstkreditering) og «S2N» («Signal To Noise») har nektet å feste seg på undertegnedes hjernebark tross et par gjennomhøringer hver eneste dag i halvannen måned.

«At Wit’s End» er skivas lengste låt, og går fra ellevill shred i starten til en melodiøs og fengende avslutning, før skivas obligatoriske ballade «Out Of Reach», med kun piano, gitar og vokal den første halvdelen. Avsluttende «Pale Blue Dot» er nok låta som kommer til å få fansen til å gå amok – de utvidede instrumentalpartiene inneholder alt det som får folk til å elske/hate Dream Theater. Enkelte utgaver av skiva har også bonussporet «Viper King», en leken rocken som mest av alt minner om Deep Purple, ikke minst på grunn av teksten som virker inspirert av både «Highway Star» og «Speed King». Artig låt, men det er en grunn til at den bare er et bonusspor, for stilmessig passer den ikke inn sammen med resten av materialet her.

Så joda – hvis du likte «A Dramatic Turn Of Events» og «Dream Theater», så kommer du nok til å like denne også. Hvis du ikke er fan fra før, så er det lite sannsynlig at «Distance Over Time» kommer til å omvende deg. Den når ikke opp mot DT-klassikerne «Images And Words», «Awake» eller «Scenes From A Memory», men et band som ikke lenger har noe å bevise, demonstrerer med dette ovenfor fanbasen at de ikke har glemt hvordan de trøkker til.

(Og ikke glem at vi har intervju med James LaBrie i kommende nummer av Norway Rock Magazine, i butikkene 05.mars! I mellomtiden kan du jo lese dette arkivintervjuet fra 2017 hvor James snakker om «Images And Words» og hans første måneder i Dream Theater!)

4,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 22.02.2019