Dream Theater + Devin Townsend @ Oslo Spektrum

Torsdag 19.mai 2022

Det føles ikke som om Dream Theater har blitt så veldig bremset av pandemien, for de var et av de siste bandene som spilte i Oslo Spektrum før verden stengte ned, og nå ble de jaggu et av de første bandene som spilte i Oslo Spektrum etter at verden åpnet opp igjen, men en ny skive i bagasjen, «A View From The Top Of The World». Med seg på lasset hadde de også den kanadiske eksentrikeren Devin Townsend, som kansellerte sin egen Europaturné for å i stedet være forband for Dream Theater.

Devin Townsend skulle egentlig spilt på Sentrum Scene den 14. mai, i støtte for en ny plate som skulle vært utgitt rundt denne tiden. Men med en tilbakelagt pandemi og utsettelser på platefronten, så ga det nok mer økonomisk mening for Devin å utsette konsertene og åpne for Dream Theater i stedet. Til sterkt blandede følelser fra undertegnede; på den ene siden er det jo en drøm å få oppleve to av mine favoritter på samme kveld, men jeg skulle så gjerne sett Devin spille et fullt sett. 

Devin turnerer rundt under kun eget navn igjen, etter å ha lagt ned Devin Townsend Project-bandet i 2018. Det betyr også at bandet han har med seg er innleide for denne turneen spesifikt, med Darby Todd på trommer, Stephen Platt på gitar, og James Leach på bass. Solide musikere, alle sammen. 

Devin har valgt å fokusere setlisten sin rundt relativt tunge låter, samt et par av hans mest gjenkjennbare sanger. Åpnet med «Failure» fra platen «Transcendence», men lyden på dette tidspunktet var så grøtete at det var nesten umulig å nyte låten. Men neste låt var det straks litt bedre lydbilde, og i og med at «Kingdom» nok kanskje er en av Devins mest gjenkjennbare låter, så var det godt at Dream Theater fansen som ikke har hørt Devin før fikk høre denne noenlunde ålreit lyd. Så kom det en obligatorisk Ziltoid-låt med «By Your Command», før Devin spolte tilbake til sitt tidligere band Strapping Young Lad og låten «Aftermath». 

Å spille «Aftermath» for et Dream Theater-publikum så ut til å sjokkere, da Devin selv kommenterte fra scenen at han hadde observert flere med hendene over ørene. Devin selv var i god form, med sin sedvanlige selvironiske innstilling med fis og promp-vitser fra første stund, og lengre utgreininger om aspargeslukt fra urin… Men han kommenterte også ofte på at han synes det var rart og uvant å være på en scene igjen etter en lang pandemi. 

Videre spilte Devin låtene «Regulator», «Deadhead», «Deep Peace» og «March of The Poozers», før han avsluttet med låten «More!». Alt i alt var jeg svært fornøyd med Devins sett, bandet var bunnsolid, men lyden kunne vært mye bedre. Men det er jo også utfordringen med å være oppvarmingsband – man får nok ikke like mye tid på å forberede godt skrudd lyd som man ville fått som headliner. Og jeg er usikker på om Dream Theaters publikum er en god match for Devin, sånn egentlig. Mange digget det de hørte, men det var også kanskje like mange spørsmålstegn i salen… 4,5/6

Det skal innrømmes at forventningene var ganske lave før min attende konsert med mitt absolutte favorittband gjennom tidene, Dream Theater. En ting var at de bare har spilt ti låter på denne turneen, men fire av disse er fra den nyeste skiva, som jeg enda ikke helt har klart å bli helt venn med. Slett ikke dårlig, men likevel blant de svakere skivene i katalogen deres. (Anmeldt her!) Og av de resterende seks låtene var kun én fra det gyldne 90-tallet. Men, man stiller likevel opp av ren solidaritet og pliktfølelse når Dream Theater er i byen.

Forventningene hadde sunket til ankelnivå etter å ha lidd oss gjennom 50 minutter av den ellers briljante Devin Townsend, for verre lyd har jeg ærlig talt aldri hørt i Spektrum. Det var en lidelse! Det var umulig å oppfatte noe vokal eller melodier. Det skal innrømmes at jeg sto seriøst og vurderte å rømme lokalet tidlig og skrive en feik bløffeanmeldelse om det skulle vise seg at Dream Theater hadde like elendig lyd. Og da de åpnet ballet med «The Alien» og James LaBries vokal gjemt bak en vegg av støy, grep panikken meg for alvor. For denne musikken er så kompleks og detaljrik at den krever glassklar lyd, ellers rakner det.

Heldigvis tok lydmannen seg selv kraftig i nakkeskinnet og klarte etter hvert å skru seg opp på et akseptabelt nivå, men det var bare så vidt. Andrelåt og eldstelåt «6:00» fra «Awake» fikk naturlig nok publikum med på notene, før LaBrie (iført en noget overraskende Joy Division t-skjorte) ønsket oss velkommen og introduserte nok en ny låt, «Awaken The Master». Og her passer det godt å nevne en elegant og smakfull sceneproduksjon med bakgrunnsfilmer som matchet samtlige låter. (At vi har fått mye mer strømlinjeformede og produserte Dream Theater-konserter har dessverre gått på bekostning av spontaniteten og variasjonen til et band som tidligere sjelden spilte samme setliste to kvelder på rad – på årets turné har de spilt akkurat de samme ti låtene i akkurat samme rekkefølge på samtlige konserter.)

Til gjengjeld kan det virke som om denne turnéen skal få luftet lange låter de ikke har spilt på årevis, som for eksempel fjerde låt, den storslagne «Endless Sacrifice» fra «Train Of Thought», som ikke har blitt spilt siden 2011. Også en av deres mer oversette perler, «Bridges In The Sky» fra «A Dramatic Turn Of Events», har heller ikke blitt spilt mange ganger de siste ti år. Den nye «Invisible Monster» fulgte, før «About To Crash» ble et kjærkomment melodisk pusterom i et ellers ganske tungt og hardt sett kjemisk fritt for ballader. Heller ikke denne har blitt spilt på konserter mer enn en håndfull ganger siden 2004.

Det var fortsatt nesten en time igjen av konserten da de startet på kveldens tredje siste låt, 15-minutters eposet «The Ministry Of Lost Souls» fra «Systematic Chaos», sist fremført i 2008, før de avsluttet det ordinære settet med det 20-minutters tittelsporet fra den nye skiva. Selvsagt kom de tilbake og leverte det som ble kveldens suverene høydepunkt, den aldeles majestetiske (men lyrisk aldeles latterlige) «The Count Of Tuscany». Armer veide og struper kauket av full hals under sluttpartiet, og jaggu rant det ikke en liten tåre også.

Det er selvsagt totalt overflødig å nevne at herrene Petrucci, Myung, Rudess og Mangini spilte helt umenneskelig bra, og bare det å se så eminente musikere leke seg på scenen rettferdiggjør billettprisen. LaBrie er som alltid bandets løse kanon på dekk og svakeste ledd, men lyden i Spektrum var såpass ullen denne kvelden at jeg er ærlig talt ikke helt sikker på hvordan James klarte seg. Stemmen hans druknet i resten av bandet på de hardere låtene, men han klarte seg fint på de roligere partiene. (Og vi registrerte at det var mye ekstra vokal på tape i bunn.) Kanskje er setlisten på årets turné skreddersydd etter hva stemmen hans tåler pr 2022, siden det nesten ikke er noen låter fra den første tredelen av bandets karriere. (Men de har tross alt fremført både «Images And Words» og «Scenes From A Memory» i sin helhet de siste fem årene, og følte vel at de kunne la de låtene hvile denne gangen.) Dette var også den korteste Dream Theater-konserten jeg har sett siden 90-tallet (med unntak av festivaler), bare drøyt to timer fra et band som nesten alltid har spilt både 2,5 og 3 timer. Dette medførte at det for en gangs skyld ikke var noen egne tromme- eller gitarsoloer hvor resten av bandet forlot scenen i ti minutter – heldigvis/skuffende nok. (Stryk det som ikke passer.)

Tross lave forventninger var det likevel en fornøyelse å få et gjenhør med så mange av Dream Theaters mindre kjente låter, og bandet leverte som alltid til tusen. Vi har derimot sett de atskillig mer på høgget, setlista var ikke optimal, og den ulne lyden la en demper på begeistringen, selv om fansen på gølvet virket meget entusiastiske. Likevel, dette bandet er fullstendig ute av stand til å gjøre dårlige konserter, og tidvis var dette helt storveis. 4/6

Tekst: Kim Arthur Sakariassen (Devin) / Geir Amundsen (Dream Theater)
Foto: Geir Kihle Hanssen

, , , , , ,