Dream Theater @ Auditorium Parco della Musica, Roma

Mandag 30. januar 2017

Premierekvelden på Dream Theaters 25-års jubileumsturne for «Images And Words» fant sted i Roma, og siden man er over gjennomsnittlig begeistret for New Yorks progmetal-gudfedre, så stilte man naturlig nok opp i Den Evige Stad for å varme opp til Norgeskonsertene om noen uker.

Arenaen for kvelden er ikke ulik Oslo Konserthus, hvor Dream Theater spilte tre kvelder for ett år siden, men kanskje litt større. Fortsatt bare sitteplasser, men skal vi tippe rundt 2000 seter? Likevel på langt nær samme størrelse som vi har vært vant til å se DT i her til lands de siste 15-20 år – der har det stort sett alltid vært Spektrum (og Valhall) når de har vært i Oslo.

Først av alt må det sies at lyden var fullstendig grusom. Under første akt slet jeg voldsomt med å i det hele tatt kjenne igjen låter som har vært lydsporet til mitt liv de siste 20 år. Spesielt vokalen druknet totalt i lydgrøten de andre instrumentene skapte, og det var ikke før i andre sett av konserten at det nærmet seg et akseptabelt nivå. Dream Theaters musikk er så kompleks og detaljrik at det krever god lyd. Hadde du vært til stede denne kvelden uten å kjenne til låtene fra før, ville du neppe hatt noen form for musikalsk utbytte av det du hørte. Og selvsagt skjemmer det totalopplevelsen og sluttkarakteren, uten at bandet skal ha pepper av den grunn.

For første gang noensinne hadde Dream Theater valgt «The Dark Eternal Night» som åpningsnummer, og bandet virket ørlite grann famlende i starten – noe som kanskje kan forklares med at dette var deres første konsert på to måneder, og det var fem år siden de har spilt denne låta live. Videre fikk vi premierefremføring av «The Bigger Picture» fra den selvtitulerte 2013-skiva, en låt de altså aldri har spilt på konserter før. Instrumentalen «Hells Kitchen» har heller ikke fått luftet seg på nærmere 20 år, og samspillet mellom John Petrucci og John Myung får som vanlig underkjevene i salen til å ramle i gulvet.

James LaBrie virket å være i godt slag denne kvelden. Han er jo for evig stemplet som bandets svake ledd, og en Dream Theater-konsert står og faller på hans prestasjoner, fordi man VET at de fire andre alltid leverer på et umenneskelig høyt nivå. Men så vidt vi kunne konstatere (i den grad vi hørte ham) gjorde han er strålende innsats med mikrofonen – han er mye mer kontrollert nå enn han var for 15 år siden.

Til tross for at de turnerte med «The Astonishing» i hele fjor, og skulle fokusere på «Images And Words» i år, klarer de ikke å la være å spille noen låter fra sin nyeste skive. Heldigvis er det tre av de beste låtene fra deres svakeste skive vi får servert, i form av «The Gift Of Music», «A Life Left Behind» og «Our New World». Likevel er vi ikke 100% fornøyde med at første sett av konserten, som skulle presentere godbiter fra hele deres karriere, foreløpig ser ut til å nesten bare være låter fra de siste ti år.

John Petruccis improviserte gitarsolo introduserer «The Spirit Carries On» som roer det hele ned, og vi kan faktisk høre James La Brie. Som alltid en fantastisk låt som får gåsehuden til å stritte, men det er også en låt vi har hørt Dream Theater spille veldig mange ganger. Det er ikke ofte vi ser resten av bandet evakuere scenen for å overlate rampelyset til John Myung, men hans tominutters bassolo, en hyllest til hans store helt Jaco Pastorius, viser nok en gang hvilken hinsides dyktig musiker han er. Soloen glir over i introen til blytunge «As I Am», og riffinga får hele salen på beina. Mot slutten glir den over i riffet til Metallicas «Enter Sandman», som de tar første vers og ett refreng av før de vender tilbake til programmet. «Breaking All Illusions» med sin halsbrekkende instrumentalakrobatikk avslutter første sett før de går av scenen for en 20 minutters pause.

Så er det klart for kveldens hovedrett, det som har fått store deler av publikum til å kjøpe billett. I anledning 25-årsjubileet til Dream Theaters gjennombruddsskive «Images And Words» skal denne fremføres i sin helhet, fra «Pull Me Under» til den aldeles majestetiske «Learning To Live». Mange av disse låtene har såpass mye luft at endelig kommer LaBries stemme til sin rett, og ikke bare i balladene «Another Day» og «Surrounded». Rosinen i pølsa er «Metropolis», med sin sinnssyke instrumentering og et inferno av synkoper og odde taktarter. Her inkorporeres også Mike Manginis trommesolo, som aldri lar være å imponere – vanligvis er trommesolo = dopause, men ikke når Mangini holder i stikkene.

Selvsagt blir det ekstranummer, og også det er relatert til «Images And Words». Monster-opuset «A Change Of Seasons» ble skrevet i denne perioden, men ble utelatt fra skiva (mot bandets vilje) og dukket i stedet opp på en EP (med lengre spilletid enn bandets to første skiver, for øvrig) i 1995. Men her fikk vi for første gang på 13 år høre hele det 23-minutters maratonet, og det gikk et brøl av forventning gjennom publikum da Petrucci åpnet ballet. Etter 3 timer og 15 minutter sier Dream Theater endelig takk for i aften og går av til rungende trampeklapp fra det romerske publikum.

Ikke den aller hvasseste av de rundt 15 Dream Theater-konsertene som undertegnede har overvært, men lyden må ta mye av skylden for dette. Til en turnedebut å være var dette langt over godkjent fra bandets side – de pleier bare å bli bedre og bedre i løpet av turneen. Norske fans kan bare glede seg til de totalt fem konsertene i Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Oslo om noen uker, det kommer til å bli fem festaftener.

Les intervju med James LaBrie i neste nummer av Norway Rock Magazine, i bladhyllene 9. mars.

4,5/6 | Geir Amundsen

Foto: Geir Amundsen

Les også våre tidligere samtaler med Dream Theater fra 2016 og 2012.