Dream Police – fra guttedrøm til Stream Police

Dream Police er kanskje det nærmeste vi kommer ei norsk supergruppe her til lands. I fjor feiret de 30-årsjubileum, med to meget sterke singler, og et pent knippe konserter i beltet. Hva har vi i vente framover fra denne groovy kvartetten i tiden som kommer? Vi satte oss ned på verdensveven i hver vår coronabås for en uformell prat, som ble både lang og latterfull.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Svein Finneide

Livefotos: Anne-Marie Forker

– Vi er midt i en svært spesiell tid for kulturbransjen. Hvordan har dette påvirket dere så langt?
Trond Holter: –
Jeg har vært ute med søpla, og ryddet i garasjen, men ellers er det ikke mye som er annerledes. Jeg har mye å holde på med i studio, og berger bra på det enn så lenge. Som band har vi mistet tre jobber bare i mars, og regner med at flere ramler ut etter hvert. Vi håper konsertene vi har flytta til i høst blir noe av.
Rino Johannessen:
– Det er som Trond sier; vi mister det vi liker best, å spille live, men vi har ting å gjøre i studio, og det er ikke tvingende nødvendig å være i samme rom for å jobbe sammen.
Nettopp. Og du og Ole Petter (Hansen Chylie, trommer) har jo Greenroom Studio sammen. Hva skjer der?
Rino: – Vi har gjort noen streamingkonserter derfra, og har noen faste kunder i tillegg, så vi klarer å holde oss i aktivitet. Men vi håper virkelig vi kommer oss ut for å spille live snart.
Ole Petter: – Vi hadde jo en tracking her seinest i går.  Det fungerer så enkelt som at vi får en forespørsel, spiller inn noen låter, og sender de til oppdragsgiver som gjør resten av jobben.
Rino: – I tillegg forsøker vi å bruke tida fornuftig til å få skrevet noe nytt materiale. Odd René (Andersen, vokal) og jeg har jobbet litt sammen i det siste, sånn at vi er forberedt når verden åpner igjen. Vi i Dream Police har ikke fått møtt hverandre så ofte i det siste, ettersom Trond har jobbet mye i studio, blant annet.
– Dere har jo hatt en streamingkonsert selv. Hva kan dere si om den?
Ole Petter:
– Det var ikke et enkelt prosjekt. Vi har ikke akkurat økonomiske muskler til å leie inn crew osv, så vi ordna det meste sjøl, med hjelp av et par kompiser.
Odd René: – Og punch-linen her er sånn at «Vipps, så er vi millionærer!» (Og hele panelet lo!)
– Hvordan så tallene ut for dere, vet dere noe om det?
Ole Petter: – Vi sjekka bare for moro skyld, og vi er svært fornøyde med våre ca 52.000 streams. Jan Eggum og Thomas Dybdahl har hhv 44.000 og 43.000. Veldig stas!
Rino: – Ja, det var en solid opptur og en real vitamininnsprøytning!

Dere er kanskje det nærmeste vi kommer ei «supergruppe» her til lands, og har spilt med de fleste av de beste. Trond, du var jo pophelt allerede i ungdommen, da du spilte med Ole I´ Dole.
Trond: –
Ja, jeg var jo bare guttungen da jeg ble dratt inn i det der, og spilte på førsteskiva i 1983, vel. Det ble jo fem album der før den første Dream Police-skiva. Jeg slutta i bandet til Ole (Evenrud) i 1989, og hadde da en klar plan på Dream Police, og gleda meg til det. Odd René og jeg gikk i studio i Halden og gjorde fire låter, før vi kjørte inn til Oslo og leverte en kassett, og rakk nesten ikke å komme hjem før jeg ble oppringt med beskjed om at vi hadde blitt signa på CBS Records og alt var i orden. Det var en merkelig følelse å bli signa på et av de store selskapene så fort!
– Nettopp. Og da kom det to klassikere på rappen, i 1990 og 1991.
Trond:
– Ja, det gjorde jo det.
– Begge skivene er jo sjelden vare å komme over. Jeg har sett «Messing With the Blues» ligge ute for 1600,- på finn.no.
Trond:
– Jeg har to eksemplarer av hver plate på vinyl, de tar jeg godt vare på.
Ole Petter: – Dæven, det er jo over 5000 spenn det!

– Ole Petter, vi kommer ikke utenom «Beat for Beat». 20 år i det som må være et av de lengstlevende musikkprogrammene på norsk fjernsyn. Hvordan føles det nå når en epoke er over?
Ole Petter:
– Det er både og. Det var veldig rart når det først var over. Man har jo jobbet et sted i 20 år, så skal man plutselig ikke dit mer. Det er mange mennesker man blir glad i, man blir nærmest som en familie. Jeg fikk litt sjokk med en gang, men så begynte jeg å tenke; «men herregud, jeg fikk lov til å holde på med dette i 20 år, det er jo helt fantastisk!»
Fullt forståelig! Og bandet lever vel i beste velgående? («Det Originale Beat for Beat- bandet» gjør fortsatt konserter)
Ole Petter:
– Ja, vi gjør jo det, og det er moro. Det er veldig annerledes å spille andre steder enn i selve programmet, men vi trives jo veldig godt i lag. Det var nok meninga at det skulle endringer til i programmet etter så mange år.
– Konsepter endres jo. Odd René, du fortalte meg en gang at du er den artisten som har flest opptredener i Beat for Beat?
Odd René: –
Ja, jeg har vært med ti ganger.
– Ti ganger?? Det må da være en slags rekord!?
Odd René:
– Haha, ja, og jeg tror Trond Viggo Torgersen er på andreplass.

– Dere kom jo med to nye singler i fjor, og har jobbet med nye låter sammen. Betyr dette at vi kan forvente en ny full- lengder fra Dream Police snart?
Odd René:
– Vi er i startgropa vi nå! (Latter fra de andre tre) Det hadde vært moro det, men det er jo vanskelig å møtes så ofte som vi ønsker alle fire, og vi tenker jo som mange andre vi også; «er det noen vits, kommer folk til å kjøpe ei hel skive?» Nå har vi sluppet én og én låt av gangen, noe som har fungert veldig fint for oss. Men rent personlig skulle jeg veldig gjerne gitt ut ei hel skive.
– Noen av oss kjøper jo fortsatt vinyl også…
(Her prates det i munnen på hverandre, men gjennomgangstonen er «ja, ja, ja», og «det er jo absolutt i tiden det»)
Trond: – Vi sitter jo i hvert vårt studio, så det burde jo vært mulig det, men her har vi tre sessionmusikere, og så sitter jeg i mitt studio og skriver tungrock for andre artister, så tida går. Vi er ikke et band på samme måte som før i tida, da vi møttes på øvingslokalet tre ganger i uka.
Odd René: – I tillegg er det jo sånn at vi foretrekker å sitte i samme rom når vi skriver, det er jo sånn Dream Police er som band. Det er jo da magien kommer, og de små «fintene» dukker opp.
Rino: – Det er definitivt masse ideer som ligger der. Vi har jo møttes innimellom, så vi har mange skisser, men det er et langt lerret å bleke før ei hel skive er på plass.
Ole Petter: – Vi legger jo lista høyt. Vi har store forventninger til oss sjøl, og har ikke lyst til å slippe hva som helst.  Så er det jo sånn at når du slipper én og én låt, så slipper du på en måte en ny singel hver gang, og ikke ei «låt nummer fire på side to». I tillegg så har vi verken plateselskap eller management, vi tar oss av alt sjøl, så det er mye arbeid å ta seg av i tillegg til låtsnekring, innspilling og produksjon, mastring og så videre. Men vi slipper at et plateselskap henger over huet på oss og roper «nå får dere komme dere i studio og lage plate, gutter!»
– Trond, du skulle jo ut med Wig Wam igjen i år. Det ser vel også skummelt ut?
Trond:
– Ja, det blir vel forhåpentligvis til neste år, vi har ikke begynt å se på detaljene enda, men det går ut av spillelista i år, dessverre.

Det er jo en kjensgjerning at det er vokalister og gitarister som tar spalteplassen. Derfor vil jeg høre fra et av landets tighteste komp. Dere har spilt sammen med utallige artister, og driver Greenroom studio sammen. Hvordan jobber dere?
Rino: –
Vi er vel nærmest som et gift, gammelt ektepar, hehe. På godt og vondt. Det krangles, og det er mye kjærlighet. Vi har sett hverandre nærmest daglig de siste årene. Vi kjøpte oss inn i Fredrikstad lydstudio i 1994/95, med båndmaskin og det hele, og flytta til Greenroom og digitaliserte oss i 2000, var det vel. Vi har jobba sammen i så mange år, noe som gjenspeiler seg når vi spiller. Den kjemien blir ikke borte over natta, vi må ikke starte på nytt igjen når vi møtes, verken med Dream Police eller andre ting. En veldig behagelig situasjon, kan man si.
– Odd René, da er det din tur!
Odd René:
– Halla!
– Du har jo vært soloartist i en årrekke. Har du noen skumle planer?
Odd René:
– Joda, jeg driver jo og jobber i studio, og det skrives jo låter hele tiden, så det kommer nok noen låter etter hvert. Forhåpentligvis blir det en plate når vi er i mål. I tillegg så holder jeg på med et «Coronaprosjekt», der vi legger vekk alt av artisteri og jammer litt, og sender hverandre lydfiler, så får vi se hva det blir til. I tillegg så er vi kommet i en situasjon der vi faktisk må tenke på hva vi bruker denne tida på, nå når vi er atskilt fra hverandre.
– Man har kanskje litt tid til å faktisk sette seg ned og skrive på egen hånd når man ikke kan møtes?
Odd René: –
Nettopp. Det er på en måte en investering i framtida.
Rino: – Det er sånn vi tenker med Dream Police også. Når det forhåpentligvis løses opp snart, så kan vi møtes og jobbe sammen som band igjen. Det er jo mye som er avlyst i sommer av ting vi var booket på som enkeltmusikere. Om alt dette forsvinner, blir det plutselig mange ledige datoer, noe vi kan benytte oss av til å få skrevet litt sammen.
Ole Petter: – Vi er jo fryktelig effektive, for det blir en ny låt nesten hver gang vi møtes, selv om ikke alt når opp til våre egne forventninger. Som sagt, så legger vi lista vår høyt!
Trond: – Det som var fryktelig gøy i fjor, var jo da vi ga ut «Raw in the Middle» i januar. Den nådde ut til veldig mange! Den ble en livefavoritt fra første gig. Der kom det unge folk som ikke hadde noe spesielt forhold til verken «Hot Legs» eller «Rock Me» og sang med. Den ble faktisk den store allsanglåta. Det var litt overraskende!
Ole Petter: – Og det gjorde vi uten plateselskap. Utrolig moro!
Rino: – Helt enig! Det å gi ut noe nytt i disse dager, og se den umiddelbare responsen var et enormt kick! Det er en boost vi tar med oss videre!
– Personlig var oppfølgeren «Here We Go Again» årets høydepunkt i 2019. Den gjorde det også bra?
Ole Petter:
– Javisst. Vi er veldig fornøyd med den. Produksjonen ble jævla fet! Men vi hadde jo ikke klart dette på «gamlemåten» uten plateselskap. Nå bruker vi internett for det det er verdt, og har tydeligvis gjort noe riktig der.

– Om alt går som vi ønsker, når ser vi dere live igjen? (Her prates det i munnen på hverandre igjen, om Trondheim og Gregers på Hamar, og om når Ole Petter egentlig har bursdag?)
– Foreløpig er det Folken (Stavanger) 11. september, og Båthuset Scene (Fredrikstad) 12. september, før turen går til Gregers (Hamar) 23. oktober og Nidelven Bar og Scene i Trondheim 24. oktober.  Forhåpentligvis er verden blitt et åpnere sted igjen til da, så kanskje kommer det flere datoer.
– Suverent! Da tror jeg faktisk vi er i mål. Takk for praten, vi sees forhåpentligvis i levende live om ikke så alt for lenge!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020