Dream Police + Blodsmak @ John Dee, Oslo

Fredag 4.oktober 2019

Det er slett ikke hverdagskost at Dream Police fra Halden beærer hovedstaden med et besøk, og når de attpåtil har hallingmetalbandet Blodsmak som support, var det et blidt og feststemt publikum på snaut 250 som inntok John Dee denne fredagskvelden.

Blodsmak har klart kunststykket å definere sin helt egen nisje – det er hovedsakelig norsk folkemusikk med nynorske tekster, med blytungt komp og tostemte gitarer – hallingcore har de selv kalt det. Tenk deg en manisk Odd Nordstoga med en miks av Metallica og Rammstein i ryggen – selv om med frontmann Tom «RedakTom» Ostads nye look med barbert skalle og grått skjegg er det visuelt sett mer en manisk Odd Børretzen utkledd som Joker. Og hele bandet supplerer med en matchende stil, med bunadsaktige svarte og røde skjorter og spooky makeup. Det er lett å avfeie Blodsmak som et tulleband med hovedfokus på humor, men det er en grov undervurdering, for dette bandet har absolutt musikalske kvaliteter, og mange av riffene her er overhodet ikke enkle å spille på verken gitar eller bass. Vi må trekke frem Magnus Tveiten, en aldeles strålende og flashy gitarist som leverer soloer fra øverste hylle. Men det er vanskelig å komme unna blikkfanget Tom Ostad (intervju her!), som på kort tid har utviklet seg til å bli en hyperaktiv showmann av de sjeldne. Han drar i gang allsang, med hopp og sprett og vittige meldinger – selv om han også berører viktige temaer som selvmord og psykisk helse, noe som tydeligvis betyr mye for ham. Stemninga i låter som «Høyrde Me Skål» og avsluttende ekstranummer «Når Eg Døyr» ligger sånn sett mye nærmere Alice In Chains enn Steel Panther. Mannen har egentlig ikke noen stor sangstemme, men han treffer tonene, har trøkk og en intens tilstedeværelse, og det er mye viktigere.

Konserten var muligens litt preget av nerver siden dette var den første konserten bandet har spilt med keyboardist, etter at polske Marek Śliwka nylig kom ombord – og selv om han muligens så litt vettaskremt ut da han innså hva han har begitt seg ut på, så funket det feiende flott. Lyden var også meget bra. Publikum var nok litt avventende i starten, men etterhvert koste de fleste i lokalet seg, selv om kveldens to band står ganske langt fra hverandre musikalsk. Men vi ser mer enn gjerne Blodsmak igjen på sin egen scene, ikke bare som support. Dette var gildt! 5/6

Dream Police burde ha blitt massive da de ga ut sine to skiver i 1989 og 1991 før de sporenstreks la opp. De kom sammen igjen i 2009 og har spilt sporadiske konserter siden, men noe ny musikk har det ikke blitt – før de i år slapp to nye låter. Og jaggu låt ikke de nøyaktig like tøffe som resten av låtene deres, og kunne sømløst glidd inn på debuten – de holder seg til sin stil, og bra er det!

Dream Police er også et av landets mest solide band i alle departementer. Rytmeseksjonen med Ole Petter Hansen Chylie (kanskje Norges mest groovy trommis) og bassist Rino Johannessen sitter som ei kule, selv om de ikke spiller ofte med Dream Police – men de har samarbeidet i flere andre prosjekter opp gjennom årene og kjenner hverandre ut og inn. Sistnevnte fungerer nærmest også som frontmann med å konstant være i front og skjære grimaser, kauke med på teksten, og pushe publikum til å delta med allsang og taktfast klapping. Odd Rene Andersen synger minst like bra nå som han gjorde for 30 år siden, og han har en unik sjel i stemmen sin. Og Trond Holter har for lengst etablert seg som en av Norges fremst gitarhelter. Og det som slår en når en ser dette bandet i aksjon, er spillegleden som stråler ut ifra alle fire – de virkelig koser seg på scenen, gliser mot hverandre og mot publikum, og slikt er smittende.

Setlista lener seg tungt på den selvtitulerte debutskiva, som er klassikeren deres, selv om det er mye gull også på oppfølgeren «Messing With The Blues». Åpninga med «Rock Dolls» og «Hit And Run» får øyeblikkelig publikum med på notene, og det er høy stemning i lokalet (til tross for at det bare er litt over halvfullt) frem til de halvannen time senere avslutter med «Uncle Gus» som passende nok ebber ut med mantraet ‘Goodbye… goodbye… goodbye‘. Underveis pøses det på med gull på det som på mange måter fortoner seg som Norges svar på Van Halen, et band de ikke legger skjul på at de er inspirerte av – men den eneste direkte linken denne kvelden er coverversjonen av «Tobacco Road» som også David Lee Roth har spilt inn. Gutta bør også notere seg en overraskende bra publikumsrespons på den nye låta «Raw In The Middle» – la oss håpe at det kan bidra til å inspirere bandet til å komme seg i studio og få banket ut sin tredje skive, det er tross alt 28 år siden forrige.

Så joda, å bruke en kveld på å se eminente musikere stråle på scenen mens de koser seg med å spille klassiske låter fra to av de aller beste rockeskivene noensinne utgitt her til lands, foran et takknemlig publikum? Klart det var knallbra! 5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

,