Doyle II | As We Die

EMP

Dette er tredje soloskiva fra tidligere Misfits-gitarist Doyle Wolfgang von Frankenstein, kanskje den største og skumleste veganern i verden?

Forrige plata var banal og enkel, spesielt tekstene var lavmål på Abominator fra 2013. Denne gangen viser Doyle at han kan mer enn å hamre ut punkriff på gitaren, vi blir servert riffing som kan minne om både Black Sabbath og Satyricon. På vokal har han med seg Alex «Wolfman» Story fra Cancerslug, som eneste gjenstående medlem fra forrige plate. Vokalen er variert, tidvis ren og nesten litt crooner-aktig, tidvis aggressiv og dyp, atter andre intens og punkete.

Plata innledes av noen dype toner, som kan minne om en miks av Black Sabbaths selvtitulerte mesterverk og Misfits-låta «Kong at the Gates» før den glir over i mer kjent Misfits (uten Danzig) stil. «Kiss Me as We Die» er et solid åpningsspor, selv om koringa på siste refreng er vel cheesy.

Det som gjorde Misfits på nittitallet til noe spesielt var kombinasjonen av operatisk vokal, popete melodier, raske punkeriff og makabre tekster. Det er dette Doyle fremdeles sysler med. Låtene er lett gjenkjennelige og har et allsangpreg, som sitter fra første gjennomlytting. Det Doyle gjør annerledes på denne plata er at riffene er et hakk mer kompliserte enn tidligere og har mer en følelse av metall enn punk… ofte… på relativt mange av riffa i alle fall. Han har også gitt seg selv mer rom til gitarfiller, melodisnutter og det som med litt velvilje kan kalles gitarsoloer.

Låtene som skiller seg ut er «Witchcraft» og «Darkside» fordi de har refrenger som minner meg litt om Elvis. «We Belong Dead» er nesten som en ballade å regne. Den kan minne om en kjærlighetssang fra 60-tallet, men med gitar med tung overdrive og en relativt morbid tekst. «Show No Mercy» har et litt boogie woogie preg som jeg liker.

Det er en artig plate, den har fine, allsangvennlige melodier og riffa sitter godt i rockefoten og jeg har allerede lært meg flere av låtene på luftgitar.

PS. Skal du finne denne på Spotify, må du søke på Doyle II.

4/6 | Ingar Eftedal Høgseth

Utgivelsesdato: 02.06.2017