Doogie White – Flukten til Alcatrazz

Vi husker alle dramaet som utspant seg da Queensrÿche ble delt i to leirer. Nå er det samme i ferd med å skje i Alcatrazz, der Graham Bonnet har takket for seg, og Doogie White har tatt hans plass. Forhåpentligvis vil det skje i litt mer minnelige former enn det vi opplevde fra Seattle. Vi tok en prat med Doogie om musikkhistorien hans, det nye prosjektet Long Shadow´s Dawn, og selvfølgelig om Alcatrazz.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Livefoto: Anne-Marie Forker
Promopic: Christina Willoughby

– God morgen, Doogie. Trivelig å se deg!
Good morning, Jan, how are ye? (Finn fram din beste skotske imitasjon her nå!)
– Hvordan er livet om dagen?
– Ikke ille, ikke ille! Været er nydelig, så jeg sitter her i hagen mens jeg prater med deg. Jeg vet ikke om du ser det, men der borte ligger Pentland Hills
– Ikke egentlig. Bakgrunnen din er uklar. Innstillingene dine er private. Det gjør ingenting, vi er ikke her for å prate om det skotske landskapet, hvor vakkert det enn er, hehe.
– Vet du, jeg var i Norge for et par år siden, og gjorde en jobb med Come Taste The Band, et Deep Purple tributeband (på Rockefeller i februar 2019). Jeg har sett min del av verden, og kjørt i Italia, gjennom Alpene, for eksempel, men vet du, Norge, for et spektakulært vakkert land! Dyrt, men spektakulært, haha!
– Du får komme tilbake igjen snart da.
– Helt klart! Men du vet, for første gang er Storbritannia nummer 1 i noe. For første gang! Og det er selvfølgelig… flest Corona-smittede. Ikke bra, ikke bra! Men vi er ikke her for å prate om Covid heller. Håper jeg, haha!
– Nei, la oss heller prate om noe trivelig istedet. Musikk, for eksempel.
– Ok, mann, haha!

– La oss starte med den spede begynnelse. Hvordan lærte du å krabbe før du kunne gå, musikalsk sett?
– Jeg ble spurt om å bli med i mitt første band som 15-åring, men jeg var en forferdelig trommeslager. Jeg var alt for opptatt med å klatre i trær, og være Evil Knievel eller Bruce Lee, så jeg hadde ikke tålmodighet nok til å lære meg å spille gitar heller. Jeg gikk i kirken hver søndag, og kompisene mine trakk meg til side, og spurte; ’Vi har et band, vil du være med og synge?’, og jeg svarte selvfølgelig ’Aye, okey!’. Det varte vel i tre uker, til gitaristen fant ut at kjæresten hans skulle være manager, så allerede der begynte kjærestene å komme i veien for bandet. Det var mitt første forsøk som vokalist. Deretter ble det flere band, blant andre Trixter. Vi spilte egne låter, men også covermateriale. Så møtte jeg Chic McSherry, og vi dannet La Paz sammen. Jeg var den kjekke vokalisten, og Chic var den kjekke gitaristen i nabolaget, så vi satte sammen La Paz, hehe. Det var flere som var innom for å sjekke ut bandet, men det løsnet aldri helt, så gutta gikk videre med livene sine, mens jeg holdt meg til dette. Flere av de er fortsatt mine beste venner, men jeg tror ikke de ville byttet livene sine med mitt, og jeg ville ikke byttet mitt mot deres. Alle har gjort det godt på sine respektive felt, så det er ingen sure miner på noen som helst måte. Deretter flyttet jeg til London, og ble med i et band kalt Midnight Blue, og vi ble signert på Chrysalis Publishing, og bandet holdt vel sammen i rundt ti måneder, før gitaristen, Alex Dickson, fikk tilbud fra Gun, som ble slutten på Midnight Blue. Jeg var knust! Jeg hadde en kompis som jobbet i BMG Records, og Deep Purple var i stallen deres på den tida, mens Joe Lynn Turner var vokalist i bandet. Han ga meg en billett med backstage-pass til en konsert, der han hadde skrevet ”Don´t fuck this up! Don´t get drunk and fuck it up!”. Jeg tok med meg en tape og ga den til Colin Hart, som ga den videre til Ritchie (Blackmore). Tre år senere, var jeg på vei hjem fra Tyskland, der jeg hadde prøvesunget for et band ved navn Pink Cream 69. De ville ha meg, og ville jeg skulle flytte til Tyskland, så jeg måtte prate med min daværende kjæreste. Da jeg kom hjem, hang det en lapp på døra der det sto at Blackmores sekretær hadde forsøkt å få tak i meg, og ba meg ringe vedlagte telefonnummer. Det ble foretatt noen telefoner fram og tilbake, før jeg fikk pratet med ham, men ti dager senere var jeg i USA. Dette var jo før mobiltelefonens inntog, og jeg tror faktisk ikke jeg hadde en fax-maskin engang, haha! Han ville høre noe nytt materiale jeg hadde sunget på, men jeg hadde ikke noe liggende, så jeg tok en prat med Alex, vi var jo fortsatt venner, og han spilte i Bruce Dickinsons band, og vi skrev et par låter sammen, deriblant «Come Taste The Band», som kom ut på soloskiva mi «As Yet Untitled», som forøvrig er utgitt på nytt nå. Jeg fikk jobben med Ritchie, og jobbet med ham i tre og et halvt år, før jeg forlot det bandet, og begynte hos Yngwie (Malmsteen), hvor jeg ble i nærmere syv år, før jeg sluttet der, og ble med i Tank. Jeg fikk faktisk vite at Tank hadde latt meg gå da jeg leste det i Blabbermouth eller noe sånt, haha! Deretter begynte jeg hos Michael Schenker, og ble der i nærmere ni år! Så kom pandemien, og slo beina under hele 2020 og vel så det. Vi skulle til Japan i mars, og turnere til oktober/november, med noen pustepauser innimellom, så klart, før vi skulle til Europa, før vi skulle gjøre noen festivaler med Iron Maiden og KISS.
– Jeg gleder meg virkelig til å gjøre et intervju der vi slipper å prate om hva Covid har gjort mot oss.
 – Det forstår jeg godt! Jeg har gjort mange intervjuer den siste tida, men dette er faktisk det første intervjuet jeg gir i forbindelse med Long Shadow´s Dawn.
– Virkelig? For en godbit vi har fått!
– Hehe, ja ikke sant! Jeg har gjort rundt tre intervjuer per dag de siste fire ukene, for å prate om nyutgivelsen av «As Yet Untitled», og jeg har forsøkt å slippe ut noen hint om Long Shadow´s Dawn, men dette er det første intervjuet Frontiers har satt meg opp for å prate om dette prosjektet på. Frontiers og jeg har danset rundt hverandre over tid nå. De oppsøkte meg først for å få til et samarbeid med Graham Bonnet, for å gjøre et album i Rainbow-gata, med låter skrevet av deres egne låtskrivere, så de spurte oss om det, men Graham og jeg så på hverandre, og svarte; ’Næææh!’. Deretter ble det stille en stund, før de foreslo en svensk gitarist for meg, en Emil Norberg fra bandet Persuader. Han sendte meg noen idéer, men jeg syntes de var litt for lette på foten, for å være ærlig. Jeg har ikke lyst til å spille AOR etter noter, for å si det på den måten, så jeg sa til Emil; ’Hør, om vi skal gjøre dette, må vi trøkke på mer enn dette, det må være heavy!’. Han svarte; ’Jeg er så glad for at du sa det!’. Deretter begynte vi å skrive sammen, og endte opp med et album jeg liker veldig godt, et allsidig album er det også. Vi hadde et par låter som var litt for lette, så vi omarrangerte de, og la på noen tøffere riff, og med ett var de blitt mye bedre. Emil fortalte at Frontiers hadde bedt ham lage et Joe Lynn Turner/Rainbow-album. Om de vil ha et ’Joe Lynn Turner gjør Rainbow’-album, hvorfor henter de ikke Joe Lynn Turner da? Men vi endte opp med denne plata, og har signert for tre album. Jeg har tre titler jeg alltid har hatt lyst til å ha på plater, for Sounds Magazine og Kerrang har alltid hatt artikler med noe sånt som; «Whitesnake er i studio og spiller inn ei plate «As Yet Untitled» (foreløpig uten tittel, jour.anm), så jeg bestemte meg for at om jeg spilte inn ei soloskive, skulle den hete «As Yet Untitled». Den plata kom i 2011. Den andre er «Visual Surveillance Of Extremities», som er hva leoparder gjør når de sjekker at alle flekkene fortsatt er på kroppen. Den siste var altså «Long Shadow´s Dawn», som vi endte opp med å kalle prosjektet. I mitt lille hode fantaserte jeg om å gå på scenen på Sweden Rock Festival, mens publikum roper «LSD! LSD! LSD!» HAHA! Det tiltalte meg virkelig!

– HAHA, jeg syns jeg hører dem! Du nevnte at plata er allsidig, noe jeg kan skrive under på. Jeg har hatt plata noen dager og har hørt endel på den (og anmeldt den!). Jeg hører mye av, la oss kalle det «den moderne riffinga», men også klassisk rock, som Deep Purple og Rainbow. Det er et par låter der, som jeg kjenner igjen fra Deep Purple anno 1984-1987. Låta «Master Of Illusion», for eksempel, kunne lett vært fra «Perfect Strangers» eller «House Of The Blue Light», mens introen på «Hallelujah Brother» lett kan minne om «Lazy», så det er elementer av britisk heavy metal der også.
– Hmm, interessant. «Master Of Illusion» er historien om en magiker som kommer for å gjøre sitt beste triks, men så går det galt. Eller, det kan også handle om musikeren som går på scenen for sitt siste ekstranummer, men det går ikke spesielt bra. Det er som om en gammel bokser går opp i ringen, men han er virkelig ikke i form til å bokse, så man tenker; ’Virkelig? Dette går jo ikke bra.’ Men det er interessant det du sier, for jeg har aldri tenkt på den sånn, men når du nå sier det, så forstår jeg hva du mener. «Hallelujah Brother» handler for så vidt om en gammel bekjent, som sliter med alkoholmisbruk, som ringte meg til de mest idiotiske tider på døgnet. Det er en gammel historie, men jeg skriver notater, og har gjort det i årevis, for om jeg skulle ha begrenset meg til å skrive om i dag, hadde det bare handlet om virus og faenskap, ikke sant. Jeg skriver notater gjennom livet, og fraser som ’Your loneliness is only a drink away’ er ting jeg har skrevet opp gjennom årene, og som dukker opp når jeg lager musikk, så denne handler om alkoholisme. I tillegg er det tre låter om gamle kjærester, hehe. «Deal With The Preacher» handler om en kjæreste som endte opp med å gifte seg med en annen, men fortsatt ville holde kontakten, om du skjønner. Jeg vever historiene inn i fiksjon, for alt kan ikke være fakta, for da ville folk komme etter meg med kniv, haha. «Where Will You Run To» er historien om ei jente jeg var ute med noen ganger. Ikke på date, altså. Hun hadde en kjæreste som ikke var spesielt snill. Vi møttes, så hun fikk fortelle om ham, for å lette på trykket. Hun gikk alltid tilbake til ham, men vi satt på puben og drakk oss drita, før hun endte opp med å dra hjem til ham igjen. Trist historie, egentlig. Jeg vet ikke hva som hendte med noen av de, de er borte fra livet mitt nå.
– Men de la igjen historier for deg å fortelle.
– Nettopp. De la igjen historier.
– Er det viktig for deg å ha virkelige historier i tekstene dine?
– Ofte, men ikke alltid. Jeg er verken Billy Joel eller James Taylor. Så intelligent er jeg ikke, men jeg har bøker fulle av tekster fra langt tilbake, så mens jeg hører musikken, sitter jeg og blar, og kanskje ei linje eller en tittel stikker seg ut, eller en frase legger seg fint inn i musikken, så begynner jeg å jobbe ut i fra det. Den delen av prosessen syns jeg er veldig interessant. «Raging Silence» for eksempel, der er vi tilbake til scenen igjen, når karrieren er over, men du fortsatt sitter foran speilet tar på sminken og gjør deg klar, men du husker ikke replikkene dine lengre. Det er litt trist, for uansett hvor gammel du blir, så sitter det alltid en 25-åring inne i deg som har noe å formidle. Jeg husker jeg leste noe en skuespillerinne ved navn Lillian Gish (eller Gesh, som det lyder med skotsk aksent) skrev, der hun fortalte om da John Barrymore spilte hennes far i én film, for så å spille hennes elsker i den neste, og så hennes ektemann i enda en senere film. Man ser aldri en film der en eldre kvinne er med en yngre mann, mens Sean Connery og Catherine Zeta Jones, se det går helt fint, haha!

– Når vi nå er inne på voksne mennesker. Du er vel kommet dit hen at vi snart kan kalle deg voksen, men du er fortsatt en av de vokalistene som har rekkevidden og kapasiteten til å nå høyder du gjorde for 25 år siden. Hva er hemmeligheten din?
– Ingen hemmeligheter her. Konstant i arbeid har vært greia mi. Jeg er faktisk litt smånervøs for å begynne på igjen nå, for i hele 2020 hadde jeg 6 gigs, og jeg er vant med 6 gigs i uka! Å være musiker er som å være atlet; du bygger opp muskelminnet, ikke sant. Etter lang tid uten spilling, stuper du ikke inn i gitarsoloen på «Highway Star» på første forsøk; du må friske opp muskelminnet først. Man må kjøre gjennom det 50 eller 100 ganger, så musklene husker bevegelsene, så man slipper å konsentrere seg for å flytte fingrene dit de skal. Slik er med sang også. Om man stuper i det, går man på trynet! Man må øve seg opp så kroppen vet hvor den skal. Man må bygge opp stamina, og det er grunnen til at jeg jobber hele tida. Om jeg jobber hele tida, er kroppen i form. Tar jeg en pause, blir det mye tyngre å komme seg i form igjen. De siste årene har jeg vært på veien med Michael Schenker fem måneder i året. Det gir meg syv måneder i året der jeg ikke har noe å gjøre, så jeg foretrekker å holde meg musikalsk aktiv, for det holder stemmebåndene mine i form. Nå skal du høre; den 13. februar 2001 opererte jeg stemmebåndene mine, etter jeg fikk en rift i et av de, bare ved å jobbe for mye. Jeg sang seks dager i uka på den tida, og var mye på røykfylte barer, drakk alt for mye Jack Daniel´s og røkte for mange Marlboro Lights.
– Du drakk Jack Daniel´s?? En skotte som drikker amerikansk whiskey?
– Haha, ja, jeg vet! Jeg gjør ikke det lengre. Ikke røyker jeg heller, bare så det er sagt. Men da jeg jobbet som verst på den tida, og spilte hver kveld, var premien som regel kald pizza og varm øl, og hvis arrangøren var fornøyd, fikk du ei flaske Jack Daniel´s, haha! Uansett; jeg gjennomgikk en operasjon, og sa ikke et ord på kanskje seks uker, og sang ikke på nærmere tre måneder. Det første jeg gjorde etter den rekonvalesensen, var Cornerstones album «Human Stain», før jeg begynte hos Yngwie Malmsteen i september. Jeg er veldig bevisst på hvor fintfølende stemmen min er, og må behandle den deretter. Jeg har som sagt ingen triks, men er opptatt av å bygge opp nok stamina, og være bevisst på når jeg kan trøkke til, og når jeg må holde igjen.
– Føltes stemmen annerledes etter inngrepet?
– Den var så ren, den var utrolig ren, men jeg hadde ikke rekkevidde i det hele tatt. Dessuten hadde jeg en merkelig smak baki svelget, og jeg syntes det luktet merkelig, så jeg gikk til en kirurg, eller en slags spesialist på stemmebånd her i Storbritannia, og han skrapte vekk noen knuter jeg hadde baki der. Det var ganske skummelt, for jeg ble med ett redd for om jeg noensinne ville kunne synge igjen, for jeg hadde nesten ikke stemme igjen. Heldigvis fikk jeg god hjelp av både vokaltrening, kirurgen, og en flink talepedagog, i tillegg til en gal osteopat, haha! Takket være de, kom jeg meg tilbake i jobb, og siden har jeg ikke sett meg tilbake.
– Så bra. Vi ser jo at du jobber hardt. Lista di er jo lengre enn lang. Men la oss nå pense inn på Long Shadow´s Dawn igjen. På infomailen jeg fikk, er du og Emil de eneste som er nevnt. Har dere gjort absolutt alt sjøl?
– Vet du, jeg har fått det samme skrivet som deg, men jeg har overlatt alt til Emil, og latt han ta avgjørelsene om hvem vi skulle ha med. Tidene med store budsjetter er jo forlengst over, så jeg lot Emil ta seg av musikken. Han sendte meg et riff, et vers eller refreng, så la jeg mine greier på det, så jobbet vi ut fra det. Hvem som spiller bass eller keyboards, og hvem som spiller trommer, aner jeg ikke, rett og slett.
– Dette er jo samme måte som svært mange artister jobber på i disse tider. Ingen møtes lengre; man sitter i hvert sitt studio og gjør sine greier, og sender det fram og tilbake.
– Nei, ikke sant. Sånn gjorde vi det med denne skiva, og sånn gjorde vi det med den nye Alcatrazz-skiva. Vi satt i hvert vårt hjørne og jobba, og sånn har jeg egentlig jobba siden 1995. Når jeg gjorde de siste skivene med Yngwie satt vi hver for oss, det samme når jeg jobba med Schenker, men der reiste jeg ned til Tyskland for å synge inn låtene. Jeg fikk fem låter fra Michael, og skrev tekstene til disse, før jeg reiste ned og sang, og reiste hjem igjen. Deretter skrev jeg fem nye tekster, for så å fly ned igjen. Sånn er det; budsjettene rekker ikke til å reise noe sted og være der over tid. Det rekker nesten ikke til flybilletten engang, langt mindre til hotell og mat. Man kan sette seg ned og sutre, eller man kan krumme nakken og jobbe hardere. Emil og jeg bestemte oss for det siste.
– Har du møtt Emil?
– Nix! Vi har pratet sammen bare én gang, men vi er flinke til å fornærme hverandre via WhatsApp, haha! Neida, vi jobber fint sammen på denne måten, og han virker å være fornøyd med hva jeg skriver og synger over musikken hans, så vi har ingenting å klage over.

– Så har vi Alcatrazz da, som du allerede har nevnt. Jeg har latt meg fortelle at det å erstatte Graham Bonnet i Alcatrazz, er som å erstatte Ronnie James i Dio. Ikke så rent lite forventningspress der, altså.
– Vet du, den som sa det, tar feil, og han tar feil fordi det fortsatt er to originalmedlemmer igjen i bandet, hvorav den ene kom med navnet og logoen. En vokalist er ofte frontfiguren, med mindre frontfiguren er gitarist, noe vi har vært innom et par ganger allerede. En vokalist er et bandmedlem på linje med de andre. Ikke var Graham hovedkomponisten i bandet heller. Jeg har kjent Graham i over 20 år, vi har jobbet sammen flere ganger, og han er en god venn. (Intervju med Graham Bonnet her!) Sist han var ute med Alcatrazz, ringte han meg mens de var i Edinburgh, og ville ta en kaffe. Vi så gjorde, og det var da han fortalte meg at han var drittlei av denne bandet. Han sa han hatet det med Yngwie, han hatet det med Vai, og han hater det nå. Det han mener, er at han ikke liker gitarhelt-greia. Jeg spurte ham hva han hadde lyst til, hvorpå han svarte at han ville sette sammen The Graham Bonnet Band igjen. Jeg svarte at han burde gjøre det, om det var sånn han følte det. Alle vet hvem han er, og de elsker ham. De to siste solo-skivene hans var kanonbra! Han ville hente inn musikere han hadde lyst til å jobbe med, for Alcatrazz føltes ikke riktig for ham lengre. Han spilte inn «Born Innocent» (2020), og slutta før de skulle på turné. Bandet ringte meg, og fortalte at Graham hadde slutta, og spurte om jeg kunne bli med på turnéen. Pandemien satte selvfølgelig en stopper for det, og jeg hadde ingen interesse av å være en Bonnet-substitutt, så jeg foreslo at vi kunne bruke tida på å lage ei ny plate mens vi venter på at pandemien skal forsvinne. Vi la fram forslaget for selskapet, og de syntes det var et godt forslag, så vi satte oss ned og lagde et nytt album.
– Plata var ditt forslag?
– Både ja og nei, det var vel heller et felles forslag. Det var på mange måter som da jeg ble med i Tank; de hadde en turné på trappene, samt noen festivaljobber, og jeg hadde ikke lyst til å ’bare’ fronte Tank, så jeg foreslo at vi kunne lage et album sammen først. Dermed lagde vi ganske raskt ei plate sammen. Jeg har erstattet folk, og gått i deres fotspor så lenge jeg kan huske. Jeg har spilt inn plater med Ritchie og Yngwie, blant annet, og har ikke lyst til å ’bare’ synge andre vokalisters sanger. Jeg håper virkelig at publikum tar seg tid til å lytte på den nye Alcatrazz-skiva, for den er virkelig bra! Graham er veldig fornøyd med å sette sammen bandet sitt igjen, og Alcatrazz kommer til å fortsette uten ham. Hadde ikke jeg kommet inn, hadde de funnet noen andre. Folk sier ting til meg; ’Du, Ripper Owens og Ronnie Romero er overalt for tida’, så om det ikke ble meg, hadde kanskje en av de tatt plassen i stedet for meg? De spurte meg, og jeg er glad for å ha fått muligheten. Vi har lagd et bra album sammen, som jeg gleder meg til å presentere for publikum, men nå har jeg vel sagt mer enn jeg strengt tatt har fått lov til å si om den plata, haha.
– Det slår meg som en fornuftig greie å velge deg som arvtaker, ettersom du har kjent Graham så lenge som du har. Overgangen blir kanskje enklere for alle parter, og man har en respekt for jobben som er gjort når man kjenner forgjengeren godt.
– Helt klart! I hvert fall sånn som jeg ser det. Ikke at jeg har hørt mye på Alcatrazz, for det har jeg ikke. Men det er litt som da de hentet inn Joe Stump; han har forstått sjelen i gitarene i musikken til Alcatrazz, og hva bandet handler om. Jeg vet at mange tror at Alcatrazz ikke overlever uten Graham Bonnet, men vi skal overbevise dem om at de tar feil, på samme måte som at mange mente at Ronnie ikke kunne erstatte Ozzy, Dickinson ikke kunne erstatte DiAnno, eller Coverdale kunne erstatte Gillan. Ting endrer seg, og band endrer seg og skifter besetning, og det må fansen bare forholde seg til. Jeg vet at jeg kommer til å få tyn, men det preller av som vann på gåsa på meg, dette har jeg vært gjennom mange ganger før. Om fansen kommer og ser bandet med meg, så er det supert. Om de ikke gjør det, så overlever jeg det også. De må gjerne gå og se Graham Bonnet Band, og de må mer enn gjerne komme og se meg med Alcatrazz når vi skal presentere det nye albumet, vi er stolte av hva vi har laget! Jeg skal gi jernet med bandet, og gjøre det jeg kan for å gjøre ære på bandets historie, og jeg kommer ikke til å ta noen fanger. Tok du den? Fanger? Alcatraz? Haha! Neida, jeg har gått i mange fotspor. Joe Lynn Turner sa vel at han ikke går i andres fotspor, men lager sine egne.

– Hehe, jeg husker han sa i et intervju da han begynte i Deep Purple, at han ikke ble med i bandet for å synge annen manns vrøvl.
– Vet du, det der har blitt brukt mot Joe siden det intervjuet, spesielt av folk som ikke liker ham. Jeg vil gjerne oppklare denne misforståelsen for ham, om jeg får, for om han sier det sjøl, kan det virke som om han rettferdiggjør uttalelsen. Da han fikk jobben i Deep Purple, og begynte å jobbe med «Slaves And Masters», hadde Gillan allerede skrevet og spilt inn noen av låtene, så Turner kom inn, og skrev linjene. Det han ville fram til, var altså at han ikke ville synge inn låtene som Gillan skrev de, men heller sette sin egen signatur på de. Han mente ikke at han skulle gjøre om «Lazy» eller «Perfect Strangers», men han ville erstatte linjene på ledevokalen Gillan hadde gjort til «Slaves And Masters». Det var nok litt røft og respektløst uttalt, men det hørtes nok verre ut enn det var ment. Joe er en suveren fyr, jeg har jobbet med ham flere ganger, blant annet på Notodden Blues Festival, der vi spilte med Come Taste The Band. Men for å oppsummere, så er livet for kort til å hefte seg med ting man ikke kan endre. Band skifter besetning, det må man bare godta. Selv mener jeg livet er for kort til å krangle eller knives. Jeg ønsker bare å leve livet mitt, og ha det bra.
– Og neste kapittel i livet ditt kom 6. august.
– Jepp, akkurat! Det er en spennende prosess vi er inne i nå, jeg gleder meg til å se hva folk syns, men det er usikkert når vi får gjort mer promo eller lagd flere videoer, for pandemien spenner bein på oss overalt. Vi får ikke tatt promobilder, engang, for ingen fotografer vil ta jobben. Vet du hva jeg gjorde? Jeg kjøpte meg et bra kamera, backdrop og lys. Så i tillegg til å være låtskriver, tekniker, produsent og vokalist, er jeg nå videoskaper og fotograf, haha! CVen min er helt vill i disse dager! Jeg håper bare Frontiers stiller seg bak oss, så vi får litt fremdrift, spesielt med tanke på at vi har to plater til med selskapet. Det hadde vært tøft å få samlet et band og gjort noen livejobber etter hvert. Jeg har alltid likt å se for meg låtene i en livesetting når jeg skriver. Jeg har aldri ønsket å spille inn skiver som er umulige å fremføre live, med store kor, orkestre eller off stage-musikere eller den slags. Det samme gjelder koring; jeg forsøker å ha koringa på et minimum, om det ikke er sterke korister i bandet, for jeg vil ikke ha samplede kor eller sånne ting, det blir for unaturlig. Jeg så et band live for et par år siden, med en flink vokalist. Under vokalen, lå det et vokalspor til, og jeg tenkte; ’Det var en merkelig ting å gjøre’. Det var svært subtilt gjennomført, men den var der like fullt, noe jeg syntes var veldig rart og unaturlig. Nå kan ikke alle være Lou Gramm, for å se så bra ut på scenen, bevege seg så kult, og synge bra, det er ikke alle forunt! Enn å kunne synge så bra såpass uanstrengt, det hadde vært noe! Ikke for det; jeg klarer meg bra, for all del. Jeg pleier forresten ikke å varme opp heller, jeg syns det er et forstyrrende element backstage. Tenk deg en trommis som sitter og hamrer løs på en stol, mens du står i et hjørne og synger «la-la-la»-øvelser. Jeg vil mye heller ha en lang soundcheck, der jeg i løpet av den finner ut i hvilken form stemmebåndene mine er. Å bruke de to-tre første låtene under soundcheck til å varme opp fungerer glimrende for meg. Jeg mener det er en mye bedre løsning å faktisk synge låtene for å varme opp enn å drive med skalaøvelser eller liknende greier.
– Hva med tiden etter operasjonen, vurderte du ikke å starte med noen forsiktige øvelser da heller?
– Nei. Jeg dro på soundcheck. Da jeg var på min første turné etter operasjonen, som var i Sør-Amerika med Yngwie, gikk vi på scenen til soundcheck, og Yngwie ville bare starte å spille, og vi endte opp med å gå gjennom hele «Made In Japan» (Deep Purple). Enkelte ganger var soundcheckene lengre enn konsertene, det var helt fantastisk! Vi spilte gjennom «Heaven And Hell» (Black Sabbath), så vi kunne ha stått på scenen i fire timer før konsertene noen ganger, det var helt vilt! Ikke at jeg gir bånn gass, det er mer at jeg koser meg gjennom låtene og sjekker hvor stemmen min befinner seg den dagen, mens vi har det fantastisk moro. All den synginga hjalp meg å bygge opp stemmen igjen, og finne tilbake til muskelminnet vi pratet om tidligere igjen. Å jobbe med Yngwie i den perioden hjalp meg mye på lang sikt, ingen tvil! Vanlige lydsjekker er et mareritt for en vokalist. Trommisen får 20 minutter på skarptromma, mens jeg får tre minutter på min mikrofon. Jeg er alltid først inn på scenen når vi kommer til konsertstedet. Selv om trommisen holder på med sine 17 mikrofoner, går jeg rundt på scenen og synger for meg selv, bare for å gjøre meg kjent med rommet.

– Høres ut som en strålende oppvarming! Jeg ser at vår tilmålte halvtime har blitt over tre kvarter. Tusen takk for at du tok deg tid til oss, Doogie!
– Tusen takk for at dere har tid til meg! Vi sees!

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021