Onsdag 01.juli 2020
For de som liker rocken sin ispedd en god del teater burde absolutt ha vært på Salt denne onsdagen i Oslo by, hvis de ikke allerede var der.
For lokalet var så godt som fullt, ihvertfall så fullt det kan bli med tanke på smittevern da gjengen entret scenen. Samtlige sittende, så jeg var litt spent på om det kom til å gå utover konsertopplevelsen da det fort kan gå ut over energien. Det var imidlertid ikke noe problem, for i løpet av de rundt 40 minuttene konserten varte tenkte jeg ikke på det en eneste gang.
Gjengen, som opprinnelig er en bacheloroppgave av teaterduoen Lost And Found Productions – bestående av Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising har kun utgitt ett album, og det var denne som ble spilt i sin helhet fra start til slutt. Veldig til glede for undertegnede, da denne endte høyt oppe på lista over fjorårets topp ti-album. De ble tatt imot med stor jubel da seansen startet, og både publikum og band viste seg fra sin beste side konserten igjennom.
De startet mer eller mindre med å introdusere bandet – et meget spesielt grep som funket fint, og spesielt gitarist Magnus Børmark fra Gåte bør nevnes. Bandet låt som en kule, spesielt den meget sjarmerende trommisen Johanna Holt Kleive bidro til å holde rytmen stødig. Noe av det spesielle slagverket hennes besto forøvrig av en vanndunk som hun slo med noe som så ut som en mopp. Det kan jeg trygt si at jeg aldri har sett før.
Men midtpunktet var uten tvil frontfigurene Nikoline og Victoria som endte i stadig mindre og mindre scenetøy i løpet av kvelden – såpass lite at anmeldelsen kanskje burde inngå med aldersgrense. Men dette kledde det allerede godt teatralske uttrykket meget bra, og under «Contemparary Dance With Me» – kveldens første høydepunkt ga dette utslag i en kraftig gåsehud. Punktum sang også villig med mot slutten og satte en fin stemning. Ikke minst var de helt stille under de rolige partiene og bidro til kveldens første magi.
Vokalistene viste seg å være heltent for kvelden, såpass at de til tider krasjet med hverandre på scenen – og jeg kunne skimte et sekund av ekte sinne i etterkant. Ekstremt passende for punkuttrykket de vil ha frem. Det satte også stemning da Nikoline gikk ut blant publikum og sto på henda på et av bordene.
Ellers viser de stor selvtillit fra scenen, ikke overraskende da de låter ekstremt bra – sjokkerende bra da man vet at gjengen knapt møtes for å øve. De har også truffet noe helt spesielt med både musikk og uttrykk da jeg trygt kan påstå at Norge knapt har sett maken. Jeg har sett noen sammenlikninger med legendariske Tramteatret, og det stiller jeg meg 100% bak. Det viste kveldens soleklare vinner «Robbery» som både svingte og rocka flettene av oss fremmøtte.
Magnus gjorde det vi er vant med fra Gåte, i tillegg til å bidra til dans de få gangene han hverken spilte gitar eller lekte med gadgetsene sine – og det passet ikke mindre inn i teateropplevelsen Different Kinds Of Stars enn hovedgeskjeften.
For opplevelsen var vel så mye teater som konsert som forventet, og for en som nylig har sett fadesen Pussy Riot var dette et helt annet nivå. Spesielt den meget speisa seksjonen da en av dem brått sto som en slags futuristisk Galadriel og ble kalt «Father Figure» som funket meget godt til helheten var også et godt eksempel på opplevelsen totalt.
Etter selvtitulanten var ferdigspilt rundet de av med en cover av Betong Hysteria som satte fyr i et allerede oppildnet publikum og var et verdig punktum for kvelden.
Eller, punktumet var egentlig når de kom tilbake på scenen for å tilsynelatende gi oss et etterlengtet ekstranummer for så å bare takke for seg og gå av igjen. Meget frekt, veldig cocky – men samtidig en ekstremt passende avslutning på en kveld som rett og slett var mektig som satan.
Vær så snill og fortsett med dette, jeg har langt ifra fått nok. 5.5/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
