Diamond Head – Død og progresjon i praksis

Ingen ytet bedre melodiøs tungrock i fjor enn engelske Diamond Head, hvis danskfødte frontfigur, Rasmus Born Andersen, unektelig har revitalisert ensemblet som gitarist Brian Tatler initierte i 1976. Dagens diamantbeslåtte kvintett gjestet Norge i november, og vi troppet opp for å plage både Tatler og Andersen med brysomme spørsmål.

Tekst: Geir Larzen
Foto: Mick Payton
Livefoto: Geir Kihle Hanssen, Anne-Marie Forker

Etter å ha diskutert musikk med Brian Tatler, per telefon, i snart en mannsalder, blir dette vårt første reelle møte, utrolig nok. At bandet hans spiller andrefiolin til Black Star Riders, samt at kveldens konsert er flyttet fra Vulkan Arena til nødtørftige Krøsset, grunnet tarvelig billettsalg, plager verken veteraner eller ferske bandmedlemmer. Norway Rocks delegater er behjelpelige med å lose utstyr fra buss til garderobe, i bytte mot et par pils, og snart benker vi oss ned vis-a-vis Tatler, for samtale med historisk sus.
– Vi ble dannet i 1976, ett år etter Iron Maiden, om hukommelsen står meg bi. 1970-tallet var et ufattelig inspirerende decennium, hvorunder unge mennesker kunne suge til seg fantastisk, unik musikk fra alle bauger og kanter. Selv hadde vi nettopp avsluttet obligatorisk skolegang, og sto fritt å utleve drømmer.
– Du er selverklært fan av Ritchie Blackmore, og klok nok til å erkjenne at foruten punkrevolusjonen av 1976 – som manet alle og enhver til å plukke opp instrumenter – så ville Diamond Head trolig ha forblitt en abstraksjon…
– Korrekt. Min seks år eldre bror spilte gitar, og vekket en interesse i meg, samtidig som jeg forgudet Ritchie Blackmore og Deep Purple-plater som ”In Rock” og ”Machine Head”. Først i voksen alder kom jeg til å favorisere Jimmy Page, men i 1975, da jeg ervervet mitt første instrument, handlet alt om Blackmore. Målsetningen var å planke soloen i ”Highway Star”, hvilket fordret intensive øvingstokt. Sånn sett skal Blackmore ta støyten for at jeg begynte å nærme meg gitaren med seriøse vyer. Min bror oppmuntret meg musikalsk fra jeg fylte tretten år, men jeg ble ikke tilstrekkelig entusiastisk før jeg, som femtenåring, hørte ”Machine Head”. Nevnte album innesto et eureka-øyeblikk – fra da av ville jeg bli dyktig, og følgelig satte jeg høye mål. I 1976 bivånet jeg Sex Pistols via fjernsyn; deretter The Ramones og The Jam. John Peel, som jeg fulgte slavisk, presenterte all ny og relevant musikk over eteren, og jeg opplevde faktisk punken både forfriskende og spennende. Punk-revolusjonen ga næring til tanken om rockeband som levebrød; den bekjentgjorde liksom ”Kassér bekymringene for aldri å bli like god som Blackmore, du matcher med letthet en kar som Steve Jones” – den ble en oppmuntring. Jeg fant kjapt akkordene til ”Anarchy In The U.K.” og ”Pretty Vacant”, og led under et desperat ønske om å innta scenen. Nu var det ingen vei tilbake…
– Når gikk det opp for deg at du var i ferd med å bli en habil instrumentalist?
– Min bror innså det lenge før meg. Mens vi ennå gikk på skole dannet jeg band med bestekompis og trommeslager Duncan Scott, og vi avholdt lokal audition for å finne noen som kunne synge. I selvsamme øyeblikk som Sean Harris forente krefter med oss, ble vi et propert band. Jeg ante ikke at fyren sang – en felles bekjent meldte om diger stemmeprakt etter en skoletur, og tipset om Sean. Den gang ofret vi det ikke dypere tanker enn ”Ok, han kan synge, og blir følgelig bandets vokalist. La oss skrive noen låter”. Jeg foreslo Diamond Head som bandnavn, og hjulene begynte å dreie. Ikke bare var Sean en fantastisk sanger – han utviste tidlig en teft for å skrive melodier, og ble min kompositoriske makker. Som duo pennet vi gruppas samlede materiale.

Diamond Head anno 1981 – Brian Tatler, Colin Kimberley, Sean Harris & Duncan Scott

– Dere rakk et par singel-utgivelser innen det egenfinansierte og opprinnelig navnløse debutalbumet gikk i trykken…
– ”Shoot Out The Lights”, Diamond Heads første singel, med ”Helpless” på baksiden, ble besørget i 1979. Før vi spilte inn albumet, som er blitt hetende ”Lightning To The Nations”, la vi cirka femten konserter bak oss, og kunne skilte med noen demoer og to singler. Imidlertid skrev vi tonnevis av låter, uavbrutt og langt flere enn vanlig er. I 1980 hadde vi hundre låter på bok, kanskje flere. Scenisk presentasjon og produksjon forsto vi lite av; all tid ble nyttet til å skrive låter. I løpet av tre innledende år tror jeg vi inntok scenen fem eller seks ganger; vi rettet fokus mot det musikalske materialet. Dessuten strevde vi for å få på plass permanent bassist – Colin Kimberley påmønstret først i 1978. Sean og jeg satt på gutterommene, hvor jeg presenterte riff og grunnidéer, og han brynet seg på tekstskrivning, samt topplinjer, mens vi lyttet til og lærte av Black Sabbath, Deep Purple, Judas Priest og Led Zeppelin. En rudimentær kassettbåndopptaker, tilkoblet mikrofon, løp varm. Målsetningen var å komme opp med noe kvalitativt robust, og vi sanset snart utvikling i egne proposisjoner.
– I vårt årtusen er det vanlig å innspille, trykke og fallby egenfinansierte fonogrammer. Dere frontet ”Gjør det selv”-pakken allerede i 1980, hvor debutalbumet, uten omslagsmotiv, ble solgt per postordre og under konserter.
– Samtidige band meislet gjerne en singel eller EP for sparepengene sine, men Diamond Head gikk resolutt for fullverdig album, selv om ”Lightning To The Nations” i realiteten er en ekstensiv demo, forrettet i løpet av en liten uke. Vår daværende manager oppdaget at eieren av The Old Smythy Studio, hvori ”Shoot Of The Lights”-singelen ble nedfelt, endog forvaltet et publiseringsforlag. En avtale ble gjort, mot bedre vitende. I bytte mot halvparten av publiseringsrettighetene, ble vi gitt én uke i studio. Å kaste vrak på publiseringsrettigheter er en riktig imbesil beslutning, men hestehandelen resulterte i et album, som managementet i neste instans presenterte større plateselskaper. Du kan ikke si annet enn at strategien fungerte på sikt, og at manageren, prospektivt betraktet, gjorde noe riktig.
– Drøyt to år senere inngikk bandet partnerskap med prestisjetunge MCA Records.
– Selskapets A&M-ansvarlige hadde sett Diamond Head live fem ganger, og overbeviste foretakets britiske direktør om at vi var det neste store på tungrockhimmelen. Det hele forløp lynkjapt. Charlie, nevnte A&R-mann, var et trumfkort. Vi likte hverandre, vel vitende om at EMI aldri ville signere Diamond Head da de for lengst hadde kapret Iron Maiden. Samme sak gjaldt Phonogram, som gjorde god butikk på Def Leppard. Verden var mindre i 1980-årene; hver gang band ble plukket opp av et velfungerende plateselskap, mørknet fremtidsutsiktene til de som ble hengende etter. Jeg var nitten år idet vi undertegnet for MCA, og selvfølgelig gjorde vi det meste feil. Det forelå ikke akkurat kursing i platebransje for naive ildsjeler.

– Diamond Heads MCA-album – ”Borrowed Time” (1982) og mesterverket ”Canterbury” (1983) – kultiverer ikke akkurat endimensjonal heavy metal, noe som kan ha forkludret kommersiell begunstigelse. I musikkens navn nekter jeg fremdeles å omtale Diamond Head som et heavy metal-band.
– Jeg hører hva du sier, men vedgår at ”Lightning To The Nations” er en renskåren metallutgivelse og ovenikjøpet drivfjær til bandets metallarv og uløselige Metallica-kobling. Etter 1980 søkte vi nærmere Led Zeppelins divertissement og uttrykksrikdom, enn eksempelvis Judas Priest. Hvorfor det ble slik, vet jeg ikke; trolig har det å gjøre med ens vidstrakte musikalske oppvekst, som i høyeste grad rommet sjangertranscenderende aktører av typen Genesis, Gentle Giant, Pink Floyd, Yes og Jethro Tull. Diamond Head tok form av en fargerik smeltedigel, og selv trodde vi – særlig Sean og jeg – at bandet kunne bli et slags Led Zeppelin eller Queen for 80-årene. The Beatles gjorde som de lystet, så hvorfor skulle vi la oss baste av stilistiske avkortninger? Det ga ingen mening.
– Hvilken nobel estetisk tenkning, i vår tids mest polariserte musikkdekade…
– Du sier noe. Etter hvert registrerte man at artister som vågde seg utenfor boksen, ble straffet, men som barn av 70-tallet trodde vi at verden ville saluttere musikalsk eksplorasjon snarere enn stereotyp forflatning. Slik opererte ikke virkeligheten, noe vi erfarte i seneste laget. Du har rett – 1980-tallet befordret og påskjønnet homogen, stildestillert musikk, men jeg hadde ingen til å redegjøre realitetene for meg. Vi skapte ”Canterbury” i god tro. Jeg husker stadig å bli møtt med spørsmål om hvorfor vi gjorde pop-melodiske singler av typen ”Call Me” og ”In The Heat Of The Night”, vi som sto ansvarlige for ”Am I Evil?”. Verden var ikke lengre med på at band skulle kunne gjøre hva de lystet. Endog egne fans følte seg, om ikke sviktet, så i alle fall fremmedgjort.

– I forvirringen etter ”Borrowed Time” begår Diamond Head et av tiårets beste album i progressive ”Canterbury”; et fonogram jeg har elsket siden tolvårsalderen, og som jeg støtt vender tilbake til. Det er ikke mye ved ”Borrowed Time” som innevarsler ”Canterbury”, så hvilke diabolske, kunstneriske krefter lot seg forløse i 1983?
– ”To The Devil His Due”, ”Makin’ Music” og ”Ishmael” ble komponert først, og endog testet ut foran et publikum innen vi igangsatte det som skulle bli en krevende og intens plateprosess. ”The Kingmaker”, ”Knight Of The Swords”, samt tittelkuttet ble spesifikt skrevet i overenskomst med albumets soniske og teksttematiske konsept. Sean og jeg brukte mye tid på demoinnspillingene, for å sikre at ikke én musikalsk god tanke unnfløy oss.
– Hvem komponerte piano-interludiet til ”Canterbury”-stykket? Hvilken celest besifring!
– Intonasjonen ble opprinnelig komponert for gitar, inkludert den riktig bisarre, ulmende akkorden. Da det kom til å nedfelle partiet i studio hentet vi inn en nylonstrengegitar, og det ble forventet av meg å gi en strøken oppføring på stedet, men jeg er ingen virtuos, og det klang ikke særlig godt. Noen, det kan ha vært lydteknikeren, foreslo i stedet å nytte piano. Resultatet ble hundre ganger bedre enn de lett lutryggete gitarforsøkene mine. I ettertid skulle man tro ”Canterbury” var komponert per piano; det klinger så naturlig.
– Eventuelle traumer tilsidesatt, hva føler du for skiva i dag?
– Det er et godt album, som ikke gjorde Diamond Head noen tjenester, målt mot samtidens musikknormerte idealer. 1983 var året da Metallica platedebuterte, og de hadde vindene i ryggen, for å si det mildt. ”Canterbury” solgte færre enheter enn ”Borrowed Time”, var ørten ganger dyrere å tilvirke, så vi forsto at vi var i trøbbel. MCA droppet oss i januar 1984, ikke direkte overraskende.
– Jeg har etter hvert forstått det slik at bandet holdt stand til et stykke ut i 1985, blant annet ble det gjort en femsporsdemo ved navn ”Flight East”, ment å danne utgangspunkt for oppfølgeren til ”Canterbury”.
– Korrekt. I 1984 påbegynte vi neste plate, under arbeidstittelen ”Flight East”. Prosjektet rommet ni låter, hvorav fem ble ferdigstilt i januar 1985 – da er et helt år passert siden vi fikk støvelen av MCA, og ingen utsikter til verken platekontrakt eller inntekt foreligger. De øvrige medlemmene, som ble tvunget å erstatte Duncan og Colin under ”Canterbury”, grunnet materialets tekniske beskaffenhet, forduftet til andre hold. Tilbake sto kun Sean og jeg, som stilltiende konkluderte at Diamond Head var over.
– Hva med ”Flight East”-materialet?
– Det lever som kassettopptak i min bopel, men multisporsbåndet er borte. Musikalsk ble ikke verden snytt noen større bravade; låtene er svært lettbeinte, nesten pop-orienterte. Over tid, riktig sakte, tror jeg Sean – bevisst eller ikke – dreide Diamond Head over i pop-territoriell retning.
Pop kan bety flere ting…
– Ok, i tilfellet ”Flight East” minnes jeg én låt som gikk U2 i næringen, og en annen som påminnet Elton John. Piano er demoens førende instrument, og siden jeg ser du ivrer, med ”Canterbury”-blikk: Nei, det eksisterer ingen fine moll-akkorder i 1984-stoffet. Alt handlet plutselig om popartisten Sean Harris; han fantes ikke interessert i gitarriffene mine lengre. Det ble aldri uttalt at makkerskapet opphørte – vi sluttet ganske enkelt å telefonere og oppsøke hverandre. Diamond Head faset ut. De impliserte medmusikantene søkte andre utfordringer. Josh Phillips endte opp i Procol Harum, faktisk. Selv driftet jeg lydstudio i fem år.

Tatlers fordums makker, Sean Harris, stablet pop/rock-prosjektet Notorious på beina, med gitarist Robin George, i 1986. Samarbeidet avleiret ett album for Geffen Records, anno det maksimalt horrible hårsprayåret 1990.
– Notorious kollapset umiddelbart etter albumlansering, og Seans manager sonderte terrenget for friske idéer. I 1991 vokste Metallica til klodens største band. Kvartetten hadde dessuten flagget Diamond Head-navnet under hele karrieren, så at noen foreslår å plassere Sean Harris og Brian Tatler sammen igjen, for å smi ny Diamond Head-skive, i 1991, danner intet større mysterium. Seans manager mente videre at konsortiet verken ville koste særlig med penger, eller dra ut i tid, og tok gruelig feil på begge punkter.

Veien til helvete er brobelagt med gode intensjoner… Uansett baktanker eller forehavender, i 1990 gjenopptok Brian Tatler sitt musikalske samarbeidet med Sean Harris:
– ”Death & Progress” utstedtes sommeren 1993, etter to og et halvt år med pinefull tautrekking. Jeg digger skiva, som ble kreert på miserable vilkår, og dessuten kostet omlag hundre tusen pund. Opprinnelig skulle albumet utgis av Warner-etiketten East West, men de fikk kalde føtter. Både ”Death & Progress” og konsertdokumentet ”Evil Live” havnet hos Castle Communications. Vi tjente ikke en krone på noen av utgivelsene… Forsøket syntes dødfødt. I 1992, halvveis i plateprosessen, mistet Sean gløden. Han ville danne eget band, fortrinnsvis med trommeslageren vår, Karl Wilcox og bassist Pete Vuckovic, pluss en annen gitarist. Faktisk snappet han fem gode låter fra Diamond Head-albumet, tiltenkt dette nye prosjektet, som aldri materialiserte seg. ”Death & Progress” ble følgelig et lappeteppe av innspillinger og låter, plukket fra ulike studiosesjoner.
En siste, fåfengt bestrebelse på å gjenreise Diamond Head, med Tatler og Harris, ble initiert rundt millenniumskiftet:
– Det tok utrolige to år bare å ferdigstille den akustiske ep-en fra 2002! Sean bekjempet dessuten bruken av Diamond Head-navnet, fordi det er så metall-internalisert. Å bruke to år på en spartansk ep, bestående av fire eldre låter, er forkastelig.
– Sean Harris, en av rockens ypperste vokalister, er ikke er her til å forsvare seg. Likevel, hva er, slik du leser ham, problemet?
– Perfeksjonisme, og paranoia for å svindles. Han elsker å initiere prosjekter, og har ditto vansker med å ro dem i havn, fordi det likevel ikke er verdenshistoriens sterkeste album han har tilvirket. Da synker interessen. Det er lettere tragisk, for talentet Sean Haris er ubestridelig. Hans gryende paranoia tror jeg skyldes hyppig omgang med cannabis. Det er grenser for hvor lenge man orker å leve i dysfunksjonelle forhold. Etter nevnte ep, og 25 år med strabasiøse bestrebelser, skiltes våre veier, for godt. Skulle Diamond Head ha en fremtid, var eneste løsning å erstatte Sean Harris, hvilket vi endelig gjorde i 2004.

– Ofte er det slik, som tittelen på 1993-albumet indikerer, at noe må dø, eller elimineres, for å frigi progresjonsmuligheter… Både Nick Tart og Rasmus Andersen har fungert overmåte godt i Diamond Head. En annen sanger som ville ha greid brasene med gratie, er Europe-vokalist Joey Tempest.
– Enig. Var ikke Joey Tempest sågar noe av en Diamond Head-fan i yngre dager?
– Fraseringene hans oser i alle fall Sean Harris lang vei; det kommer man ikke ifra.
– Da vi turnérte med nettopp Europe, for noen år tilbake, fikk jeg høre at bandet pleide å oppføre ”To The Devil His Due” i øvingslokalet.
– Det er ikke gitt at verken Europe eller Diamond Head evner å levere overmåte godt mange år og album ut i karrieren. Begge band noterer bortimot karrierebeste med ”Walk The Earth” og ”The Coffin Train”.
– Jeg har ikke videre sans for veteranband som terper det samme repertoaret, år ut og år inn, uten i det minste å forsøke seg på noe nytt. Man vil gjerne levere gode album, uten alltid å lykkes, men ”Diamond Head” og ”The Coffin Train” lar seg vanskelig underslå. Jeg har jobbet med Karl Wilcox siden 1991, og aldri gjort bedre plater med ham enn gruppas to ferskeste. Den forløsende faktor heter Rasmus Andersen; han har revitalisert Diamond Head. Ikke bare er fyren en fantastisk sanger, med sjokkartet spennvidde, men dessuten forbasket briljant på arrangementer og lydproduksjon. Jeg kicket umiddelbart på stemmen hans da dansken avla audition. Andregitarist Andy Abberley var ikke like sikker, og favoriserte lenge en annen sanger.
– Abberley er også en integrert del av dagens band; progressive ”The Phoenix” fra ”The Coffin Train” forteller milevidt om andregitaristens kompetanse.
– Du har rett. Abz ble Diamond Head-medlem i 2006, og etterfulgte Mills, som bidro til ”All Will Be Revealed”. Mills fungerte dårlig, blant annet ville han ikke stille på bandbilder, av dunkle årsaker. Han mønstret av sekundet før han ble sparket, og Abz har siden fungert fremragende, selv om han måtte gi tapt kontra valg av vokalist. Det er fortsatt slik at jeg besitter vetorett hva angår tunge avgjørelser og generell kvalitetskontroll. Vi pløyde klassikere som ”In The Heat Of The Night”, ”To Heaven From Hell” og ”It’s Electric” under Rasmus’ audition, og jeg hørte snev av både Sean Harris, Chris Cornell og Robert Plant i uttrykket hans. Rasmus Andersen innehar førsteklasses rollemodeller. Han er en sann vokalist, med dybde, finesse, personlighet og spennvidde; ikke en skrikhals. Jeg finner det underlig at han ikke er snappet opp av større band. Tenk, vårt selvtitulerte 2016-album markerer hans aller første plateinnspilling.

– Har du registrert noe som ligner surmaget kritikk av ”Diamond Head” eller ”The Coffin Train”?
– Niks, begge er unisont skamrost av musikkpressen. De som misliker bandet velger åpenbart å holde kjeft, fremfor å kritisere. Trolig skyldes dette vår historiske posisjon og veteranstatus. Dessuten bør man evne å anerkjenne godt håndverk, hvilket gjør det vanskelig å slakte bandets siste album.
– La oss for én gangs skyld rette blikket mot den enkeltkomposisjon du alltid vil assosieres med, ”Am I Evil?”… Jeg forguder dens tritonusbaserte bolero. Det er ikke mulig å skrive mer malisiøst med de samme notene.
– Den holder en majestetisk tonerekke, som alltid fungerer i konsertsetting. Alltid. Ved skjels år og alder har jeg dessuten lært å sette pris på teksten – ”My mother was a witch, she was burned alive” er en ekstrem strofe i 1980, og Sean satte perfekte ord til det musikalske.

Trettifemårige Rasmus Born Andersen melder sin ankomst, og avkrefter – med minimal troverdighet – status som briljant. Tatler loser oss gjennom partnerskapets innledende fase:
– Etter auditionen ville vi gjøre en håndfull konserter med gutten før han eventuelt ble gjort til bandmedlem. Mellommenneskelig kjemi er av stor betydning. Før vi kunngjorde ny vokalist måtte vi ha svar på hvorvidt vi likte hverandre, og selvfølgelig om Rasmus i det hele tatt kunne tenke seg jobben. Et stykke ut i turnéen ble det klart at ting fungerte på alle plan, og siden har ingen skuet seg tilbake. Hadde ikke Raz entret mitt synsfelt, ville vi neppe ha gjort ”Diamond Head” og ”The Coffin Train”. Platene med Nick Tart, ”All Will Be Revealed” og ”What’s In Your Head?”, er kurante utgivelser, og jeg følte egentlig intet behov for å tilvirke flere album – før Rasmus blottstilte sitt kompositoriske og lydtekniske talent.
– Mange takk, herr Andersen.
– Jeg stoler på instinktene mine, samtidig som jeg er historisk ydmyk og villig til å gjøre musikalsk research, innskyter sangeren. – Å bekjentgjøres bandets katalog gjeninnsatte meg i kontakt med egne tungrockrøtter, samtidig som man ante et forbedringspotensial på visse felter. At jeg ikke påmønstret Diamond Head som mangeårig fan, styrker utkommet. ”The Coffin Train” taler sin egen sak.

Etterhånden slipper vi Brian Tatler, som må foreta lydsjekk. En sympatisk og tilnærmelig Andersen, forøvrig inkapabel å tale et ord dansk, har egenhendig løftet Diamond Head til uforutsette høyder. Likevel svir dennes siste ord:
– Jeg kommer aldri til å tillate at bandet sklir ut i et nytt ”Canterbury”, fordi det vil forvirre. Min oppgave er å håndheve musikalsk og teknisk kvalitet, samtidig som vi skal være tro mot bandets arv og identitet.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020