Spinefarm / Universal
Fem år har gått siden den smått sensasjonelle «Pandora’s Piñata» slo fullstendig knockout på undertegnede, og siden sist har Diablo Swing Orchestra foretatt bytte av både trommis og vokalist. Sistnevnte bytte bidro til en viss skepsis til veien videre da opprinnelig vokalist, operadronning Annlouice Lögdlund, var en temmelig vesentlig del av bandets unike utrykk. Kunne nykomling Kristin Evegård leve opp til de enorme forventningene som lå forut? De ga en positiv forsmak allerede sommeren 2014 i form av singelen «Jigsaw Hustle» som gjennom sitt discobeat skapte furore blant fansen, men den nykomne vokalist så i det minste ut til å levere varene. Nå får vi endelig svaret i form av skiva som undertegnede har ventet på i fem somre og fem vintre, så er det verdt ventetida?
Mine damer og herrer, kan jeg få be om största möjliga tyssssssstnad – la meg presentere årets soleklart beste album! Jeg begynner anmeldelsen med konklusjonen for å gi en liten indikasjon på hvor spinnvill musikk som befinner seg på denne tretten spor lange saken.
«Knucklehugs (Arm Yourself With Love)» er noe så sjeldent som en hippie-infisert gospelmetall-låt som fenger noe voldsomt med sin frekke dur/moll-brytning, heftige trommerytmer og hissige gitardriv. Det vil si, helt inntil den slår om cirka halvveis over til bluegrass og country for et vers før det bærer tilbake til gospelmetall igjen. De slenger også med en homage til Benny Hill mot slutten hvor de ligger akkurat på riktig side av plagiati-grensen så de slipper unna søksmål. Alt dette skjer i løpet av en spilletid som ikke rekker å nå 02:30 på tidtageren, så her gjelder det å henge med i svingene. «The Age Of Vulture Culture» følger så med et ubeskrivelig nydelig strykerparti som gir et nikk til refrenget før salsaen tar over og låta er i gang. Nevnes bør også bridgen mellom vers og refreng som limer det hele sammen på en nydelig måte. Meget bra start på et album begge to.
Hvordan i alle dager man begynner å beskrive et såpass schizofrent verk som «Superhero Jagganath» aner jeg ikke, men jeg gir det et forsøk. Dundrende tordentrommer starter verket før et hissig riff som er så Diablo Swing Orchestra som det kan få blitt tar over før den deretter går over i en slags rumba til vers. Dur-refrenget på denne perlen ser jeg for meg kan være melodisk i nærheten av hva man sang på barrikaden under den franske revolusjon og vokser seg stadig større og større for hver gang dette gjentar seg, uten å være helt identisk fra gang til gang. Mellom første og andre refreng slår låta plutselig om til rumba i dur helt ut av det blå, hvor den etter en nydelig duett mellom nevnte Kristin og andrevokalist Daniel Håkansson kan by på en Elvis-imitasjon i toppklasse av sistnevnte. Når refrenget så kommer inn igjen er det med samme melodi som før, men denne gang i en langt mer sakral versjon. Vi får deretter rockeopera med massivt kor og et pompøst høydepunkt som en form for midtparti, før et siste refreng i fullt øs tar over som med sin brå overgang til kammermusikk gjør at man lurer på om man er ved sine fulle fem mens man hører på denne galskapen. Og den er enda ikke ferdig. Et metallparti i 7/8-takt avslutter nemlig herligheten, og nytrommis Johan Alvebäck får virkelig vist frem talentet sitt når han dobler takta mot slutten. Dette er den mest merkverdige låta, hvis jeg kan kalle det for noe så simpelt, jeg noensinne har hørt – men jeg simpelthen forguder hvert eneste sekund av den og Diablo Swing Orchestras magiske univers av kaos den representerer. Det er kun det tredje sporet på «Pacifisticuffs», men om du ennå ikke har latt deg bortføre inn i dette universet kan vi allerede her fastslå to ting:
1 – Diablo Swing Orchestra er ikke noe for deg. 2 – Du liker ikke musikk.
Resten av skiva er ikke like fylt med galskap som i verket over, men daler ikke i kvalitet på noen som helst måte heller. Dog finnes det ikke plass hverken i blad eller internett generelt til å dissekere hver enkelt låt like nøyaktig som over så jeg tar for meg høydepunktene – altså de som setter gåsehud på gåsehuden min. «Lady Clandestine Chainbreaker» som har skivas mest sexy riff og iørefallende refreng, og ikke minst et midtparti som snytt ut av Ennio Morricones beste verker som når den slår over i full tango midtveis druser meg rett opp til himmelriket hver eneste gang. Discocore-hit’en «Jigsaw Hustle», som vi som nevnt har fått kose oss med noen år allerede, kan titulere seg som skivas mest normale spor, hvor normalt miksen mellom disco og metall nå enn kan bli er det like fullt normalt i dette selskapet, og gir et lite avbrekk fra kaoset så man bare kan konsentrere seg om å digge til en ekstremt fengende låt. Den nydelige nedstrippede «Ode To The Innocent» som består kun av Kristin Evegård og en nydelig arrangert strykekvartett hvor vokalisten virkelig får vist frem hva hun er god for og får en til å glemme all eventuell savn av forgjengeren. Fantastisk vokal på en fantastisk låt, unnskyld – arie.
Ikke en eneste D.S.O.-skive kan utgis uten den obligatoriske swing-låta og denne gang er det «Karma Bonfire» som har fått den æren. Smidd over en ganske lik form som tidligere swingverker er det et aldri så lite genistrek å ikke ha denne først som vanlig. Den blir heller spart til nærmere slutten av albumet, og det gjør overraskelsesmomentet større for oss som kjenner bandet fra før. Må også nevnes introsporet til denne, nemlig «Cul-De-Sac Semantics» som gir et lite nikk til både gamle detektivserier jeg ikke husker navnet på i farta og refrenget som skal komme. Jeg fatter ikke hvordan de får det til, men de gjør det nå.
«Climbing The Eyeball» får æren av å avslutte innertieren, eller som siste låt i hvert fall. De forærer oss enda et lite spor i etterkant, men det kommer jeg tilbake til. Et vakkert strykerparti starter låta, som neste gang det kommer inn har transformert seg til et tungt og melodisk gitarriff som gir meg vibber til svensk trallpønk a’la Dia Psalma fra «nyere» tid. Makes sense? Ikke i det hele tatt, men det er som er Diablo Swing Orchestra. Låta avsluttes så med skivas absolutt tyngste parti hvor låta akkurat idet strykerne i forgrunn repeter åpningspartiet atter en gang brått er ferdig og forlater hele kroppen verkende etter mer. Det burde ikke henge sammen, men gjør det til perfeksjon allikevel. Og de virker å ha tenkt igjennom hver minste lille detalj fra start til slutt på skiva – helt ned til overgangene fra spor til spor.
Og det vil si at de ikke bare har klart å nå opp til «Pandora’s Piñata» på en fortreffelig måte, de har forsyne meg klart å toppe den og med det levert to toppscore-skiver på rappen – noe ingen andre band i min samling så vidt meg bekjent har fått til. Gresset er grønnere på den andre siden etter vann med dette bandet, som gir en fullstendig logisk mening mens man hører på «Pacifisticuffs». Årets merkeligste album med en mils klaring, årets beste album med en mils klaring – og jeg kan ikke for mitt liv se for meg hva som kan overgå denne gullåren av musikk.
Sistesporet jeg skulle komme tilbake til, altså selve avslutningen på «Pacifisticuffs» og det som derav runder av hele mesterverket? Jo, det er 44 sekunder med duellbanjo som tatt rett ut ifra «Deliverance» akkompagnert av brekende geiter. Bare fordi Diablo Swing Orchestra. (Intervju her!)
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 08.12.2017