Etter å ha servert gull på løpende bånd i årevis men gått under radaren til mørketid-deprimerte skandinavereserverer svenskene årets album atter en gang i form av rykende ferske «Pacifisticuffs». Vokalist og gitarist Daniel Håkansson slo på tråden for å utdype litt rundt verket samt forklare grunnen til at man må reise halve verden rundt for å bivåne bandet live.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Klas Hjertberg
– Gratulerer
med årets album, fortell meg alt.
–
Takk for det, så kult! Det har vært en lang prosess på veien med mye innehold
så det føles veldig bra å omsider få den ut. Vanligvis har vi hatt et tre
års-intervall mellom skivene mens det nå tok fem år. Vi har også møtt litt
motgang i løpet av disse årene med tekniske problemer der hele datamaskinen vi
spilte på knela. Det er så mange spor på en del av låtene så den klarte helt
enkelt ikke å prosessere alt og gikk kaputt. Det er jo flere lag med både
gitarer, blåserekker, strykere og kor som til slutt tok knekken på stakkaren,
og det var en bra datamaskin og bare så det er nevnt. Men nå har vi anskaffet
en splitter ny Mac Pro som gjorde jobben, og endelig er vi i mål. Det er jo det
ferdige resultatet som telles, og det er vi veldig fornøyde med alle mann – men
det har vært en frustrerende reise på veien, det kan jeg si. Å ha tekniske
problemer er en helt annen utfordring enn å ha for eksempel skrivevansker som
setter kjepper i hjulene for en.
– Dere har jo også byttet vokalist siden sist ifra operasanger Annlouice
Lögdlund til Kristin Evegård. Jeg regner med at det også har tatt litt tid å
omstille bandet etter?
– Ja, helt klart. Prosessen rundt låtskrivingen med Kristin har vært helt
annerledes enn hva det var med Annlouice der Kristin har bragt massevis av både
tekster og melodier til bandet. Hun har utdanning innen musikk og en egen
solokarriere i bakhånd som gjør at vi har en helt ny måte å jobbe på nå helt
enkelt, både ved å være lekende men også å gjøre noe vi alle skulle være
fornøyde med.
– Byttet har helt åpenbart gått mer smertefritt enn hva tilfellet er hos mange
andre som bytter vokalist, har dere vært bevisste på å lage musikken rundt
Kristin eller er det noe som har gått av seg selv?
– Vi er jo et demokratisk band hvor alle har sine tanker, idéer og
innfallsvinkler både når det gjelder det musikalske og teatralske. Det er en
ting som fungerer enda bedre nå synes jeg enn før, og som kan høres spesielt
godt på «Pacifisticuffs». Vi har helt enkelt en tettere dialog oss imellom og
er enda mer sammensveiset enn tidligere. I tillegg har Johannes Bergion på
cello og Martin Isaksson på trompet tatt store steg når det kommer til
arrangementene de legger på musikken og faktisk bidratt med noen gitardeler til
denne skiva også. Det har blitt større bidrag fra alle kanter denne gangen.
– Hvordan fungerer Kristin live på deres eldre låter i forhold til Annlouices
operarøst, og hvordan har fansen mottatt henne?
– Det har fungert veldig bra
faktisk. Men når det er sagt har vi jo utviklet oss litt vekk fra ren
operavokal selv de siste skivene med Annlouice. Den første, «Butcher’s
Ballrom», var vel den eneste som praktisk talt ble skrevet rundt stemmen hennes
– men selv der kjører vi et par låter som Kristin gjør meget bra. Ellers har
det blitt stadig mindre og mindre opera, selv om «Aurora» fra «Pandora’s Piñata»
er en ren operaarie, så det har blitt suksessivt mindre og mindre for hver
skive og er en naturlig utvikling i alle fall. Så hoppet fra tredje- til
fjerdeskiva hadde vært mindre selv om Annlouice fortsatt hadde vært med i
bandet. Når det kommer til publikum har de jeg har snakket med vært veldig
fornøyde i hvert fall, og den lille kritikken vi har fått gikk mer direkte mot
singelen «Jigsaw Hustle» som vi slapp allerede i 2014. Men den gikk vi inn for
skulle låte helt annerledes enn noe annet vi hadde gjort før. Men live har
tilbakemeldingene stort sett utelukkende vært positive. Men du har jo alltids
de som savner den forrige stemmen, men sånn vil det alltid være for det er jo
en helt annen stemme – det er vi fullstendig klare over. Vi satt jo på en sanger
som var utdannet innen opera, har tolv års erfaring og ligger helt i
toppskiktet i Sverige over operasangere, og skulle vi prøvd å få tak i noen
liknende ville vi høyst sannsynlig ha endt opp med noen som bare nesten var
like bra. Så vi søkte ikke etter det i det hele tatt når vi skulle erstatte
henne men gikk derfor etter noe helt annet. På den andre siden finnes det folk
som har likt musikken vår men ikke takla operavokalen så man kan se det som at
den har både hjulpet oss og holdt oss tilbake på samme gang.
– Dere bytta også trommis i etterkant av «Pandora’s Piñata», har det gått like
smertefritt og?
– Han hoppa faktisk av rett før vi skulle turnere den skiva, og det var vel
på grunn av forskjellige ting – deriblant hvordan vi skriver ting som han
syntes annerledes om, pluss at han holdt allerede på med forskjellige
prosjekter også. Han spilte jo for eksempel i Therion og mange andre greier fra
før av, så det var absolutt ikke noe dramatikk rundt det. Vi ville i én retning
mens han ville i en annen, og vi satt vel allerede under innspillingen med en
følelse av at han ikke kom til å følge med noe særlig videre i etterkant. Men
det er en fantastisk trommis og vi setter virkelig pris på jobben han gjorde
sammen med oss. Og Johan Norbäck som spiller med oss i dag ble med allerede da,
så han har jo nå allerede vært med oss en god stund. Det han og Kristin framfor
alt har tatt med inn i bandet er at det fungerer enda bedre sosialt nå enn
tidligere. Johan er en veldig enkel person å ha med å gjøre, og det var faktisk
han som tipsa om Kristin også, og han er ekstremt positiv og og optimistisk og
en viktig bidragsyter til den positive kjemien som trengs i et band som har så
mange medlemmer som oss. Og det samme gjelder for Kristin også. De kommer også
fra samme by, altså Värmland som ligger ganske nære Norge tror jeg. Det aller
beste er at vi ikke har mistet vår identitet som band som mange fryktet når vi
annonserte byttene, men heller har videreutviklet oss som man bør og skal når
man utgir nytt materiale. Man hører en klar linje til våre tidligere skiver
samtidig som det er helt nye ting her også.
– Vi var så vidt innom låtskriving, kan
du forklare nærmere akkurat hvordan prosessen hos dere fungerer der? Dere er
innom rimelig mange forskjellige genre i løpet av en låt?
– Hvis du ser historisk på det har mange av låtene oppstått ved at jeg har
kommet med grunnkonseptet, også har vi tatt det derifra. Nå derimot fungerer
det mer helt i felleskap hvor vi jammer frem partier som vi setter sammen.
Pontus Mantefors på gitar og jeg brakte mer eller mindre ferdige skisser til
bandet, hvor resten i etterkant la på sine idéer og tanker. Nå kommer alle med
sine idéer og tanker fra første stund, og bare Kristin hadde vel tre eller fire
grunntanker som alle endte opp på skiva, og dette gjelder både for tekst og
musikk.
– Det er helt utrolig at det ikke bare
blir rot spør du meg.
– Ja, det kan du vel si – men samtidig har vi alle en felles oppfatning om
hvordan vi vil låte og fremstå. Og det må også nevnes at vi har mengder av
idéer vi skroter som aldri kommer lenger enn til skissebordet. Vi har for
eksempel en låt vi har holdt på med som har vært ment til begge de forrige
skivene hvor vi er ekstremt fornøyde med både idé og melodi, men vi har bare
ikke fått den til å sitte helt enda. Det er i en genre vi ikke har vært innom
enda, nemlig stoner. Men det er veldig lett å feste seg i klisjéer i den
stilen, så vi har nå skrotet den to ganger på rad. Kanskje den dukker opp på
neste skive.
– Vi må
innom verket «Superhero Jagganath». Hvordan i alle dager setter man sammen noe
sånt?
–
Det er en låt der vi endelig fikk til essensen av hva vi vil være som band, for
der dykker vi virkelig ned i det vi snakket litt om i stad der vi kaster ting
litt frem og tilbake og låta vokser seg frem etter det. Det begynte med en
melodilinje jeg og Kristin sammen brakte til bandet, men selve konseptet til
selve låten var det Johan som kom med da han syntes vi hadde for mange vanlige
låter.
– At det var…?
– Ja, han ville gjerne at vi skulle ha en låt som var langt ut på jordet og
beskrev noen eksempler som var helt ute. Så vi begynte så smått å kaste inn noe
idéer, loungepartiet i midten var vel noe av det første vi jobbet med. Det er
faktisk en låt vi har jobbet et års tid med, men når den begynte å sette seg
kom Martin og Johannes inn og begynte å strukturere og arrangere og løftet den
inn i en slags form. Veldig kult at du nevner akkurat den, fordi den er
kroneksempelet på hvordan vi sammen har jobbet fram denne skiva og det er også
sånne typer låter vi vil skrive.
– Jeg synes så absolutt det er selve
låta som definerer Diablo Swing Orchestra.
– Det kan du nok si ja, og jeg synes så absolutt vi fikk til det vi ville
med den med fete gitarriff og bra melodilinjer som er iørefallende. Vi liker jo
veldig mange forskjellige stilarter og humor, men selv om den kan høres ut som
ren komedie er arrangementet seriøst jobbet fram. Den har vært hard å jobbe med
men morsom å spille inn. Og der er du kanskje inne på det som er litt typisk
oss, selv om vi bevisst vil fremstå som et band med glimt i øyet tar vi selve
musiseringen veldig seriøst, og når det kommer til arrangementet er det
knallhard jobbing og planlegging som gjelds. Bare til denne skiva hadde vi vel
17 eller 18 gjestemusikere innom, og da begynner vi å snakke tidsplanlegging på
et nytt nivå for oss. Men tar man seg selv personlig for seriøst så blir det
ofte platt og plumpt synes jeg. Noen kommer nok unna med det, men vi ville nok
ikke ha gjort det.
– Er det stort sett du og Kristin som
står for tekstene eller er det også et bandsamarbeid?
– Tidligere har det stort sett vært bare meg, men etter Kristin kom inn med
sin tilnærming har hun faktisk stått for brorparten av tekstene denne gangen. Til
og med Johan har vært med og bidratt på noen linjer, men ellers har vi nå
skrevet stort sett det vi synger selv, og ettersom Kristin synger på det meste
er det mest hennes verk. Vi har egentlig skrevet det vi selv synger da det er
lettere å synge sin egen tekst. Det har vært ganske befriende for meg i forhold
til tidligere da det alltid er litt angstfremkallende å prøve å skape samme
standard på tekst som musikken det ble skrevet til.
– Er det da også tekstforfatteren som
står ansvarlig for tituleringen? Jeg nevner eksemplene «The Age Of Vulture
Culture» og «Lady Clandestine Chainbreaker»?
– Om jeg skal være helt ærlig ligger mye av skylda på meg. Du ser, jeg har
en utdannelse som markedsfører og jeg har tenkt at er det et sted vi kan
tillate oss å tenke kommersielt må det være å ha iøyenfallende titler på låtene
våre ettersom musikken allerede er klar og har ingenting med salgspotensiale å
gjøre. Men når det kommer til titler kan man jo prøve å få det til å synes,
samtidig som de jo skal prøve å fange essensen om hva låta handler om. Det kan
være forskjellige innfallsvinkler på hvordan man kommer frem til en tittel, men
den skal være iøyenfallende og åpenbar, som at i enkelte tilfeller er ord i et
refreng som naturlig blir tittelen på selve låta. Det er vel sånn vi vanligvis
jobber med titler.
– Du synger langt mindre på denne skiva
enn hva du vanligvis har gjort, er det bevisst for å vise frem Kristin?
– Det har bare falt seg helt naturlig egentlig. Vi var litt inne på hvilken
tilnærming hun hadde når hun ble med, jeg kan bare se for meg hvordan jeg hadde
følt meg hvis jeg hadde blitt med i et band som hadde en operasanger før meg.
Jeg hadde nok ikke følt meg noe særlig tilpass, men Kristin har virkelig stått
opp og funnet sin plass og mye av grunnen til det er at hun ikke prøver å
gjenskape eller kopiere hva vi hadde før men heller kommet med sine egne idéer
hun følte skulle kunne passe inn. Vi har også ekstremt lite egotenking innad i
bandet, men fokuserer på hva som funker og hva som ikke funker. Det er alltid
fokus på låtas beste, og den som låter best for synge helt enkelt.
– Dere
har ikke bortskjemt oss skandinaver med hyppige konserter, men har valgt å
fokusere på områder som Russland og Sør-Amerika. Hva er grunnen til dette?
–
Vet du, vi har spilt én konsert i Sverige siden 2006 og det var i Karlstad
siden vi har en del medlemmer som bor der. Det finnes rett og slett ingen
etterspørsel der i sammenligning med diverse andre land, og da er det
morsommere å dra til for eksempel Mexico der det kommer mange folk for å se
oss, eller Russland og Sør-Amerika som du nevner der det er et helt annet
publikumstrykk en hva vi har i vårt hjemland. Men nå har vi hørt fra vårt
management at det kan virke som en større etterspørsel etter oss i Europa enn
tidligere. Og det bringer oss tilbake til det vi snakket om i stad, at
operavokalen vår kanskje skremte bort en hel del som syntes det ble litt
voldsomt eller dro sammenligning til for eksempel Nightwish og da satte oss i
en bås vi var dømt til å tape i. Vi merker også en helt annen åpenhet i disse
landene enn i Sverige hvor folk trykker oss til brystet på en helt annen måte
enn her hjemme.
– Har dere vurdert å booke dere inn på
neste års festivalsommer?
– Ja, det har vi – men først og fremst jobber vi mot en slippfest i London
i januar, men så absolutt er festivalsommeren noe vi veldig gjerne vil ta del i
og så kanskje slenge på noen klubbkonserter her og der som blir sen vår eller
tidlig høst alt ettersom. Men så absolutt har vi følerne ute hva neste sommers
festivaler har å tilby, selv om vi har et litt annet tidsskjema nå enn ved
tidligere skiver ettersom vi alle har blitt eldre og det spretter ut unger til
høyre og venstre er vi alle enige om at en festivalrunde neste sommer er noe vi
jobber imot.
– Dere er jo et temmelig stort band med
åtte i tallet, hvordan fungerer det å leve oppå hverandre i lengre tid uten å
gå hverandre på nervene?
– Det er vel akkurat det som er med denne konstellasjonen vi har for tiden,
at det er veldig avslappende når vi treffes og er mer en gjeng kompiser som
reiser rundt og har et gøy enn et karriereband. Selvfølgelig har vi til tider
forskjellige hensikter eller mål med en låt vi skriver på, men det er veldig
sjeldent det havarerer hvis du skjønner. Dukker det opp noe så prater vi om det
til alle er på nett, og som nå som vi alle er superfornøyde med produktet vi
sammen har levert er alt fryd og gammen. Selv om debutskiva kom i 2006 har
grunnstammen i bandet holdt sammen allerede siden 2003 og kjenner hverandre på
godt og vondt, og mye av grunnen til det tror jeg at vi aldri har kjørt 100%
hele tiden men vært litt av og på i tidsbruk når det passer for alle. Det har
igjen bidratt til at når vi først kjører på er alle dedikerte og inspirerte og
ikke en gang i løpet av de 14 årene har vi kjent på tanken på å legge ned.
Heller en felles tanke på at vi gjør det her også ser vi hva som skjer.
– Vi var så smått innom det, men hvordan ble dere tatt imot helt i starten hvor dere allerede da hadde et rimelig originalt utrykk?
– Ikke så bra, haha! Men hvis du ser på det store bildet blir det gradvis færre og færre aktive musikklyttere – da regner jeg ikke streaming, men de som faktisk kjøper – og hvis man skal være et lite nisjeband som oss har du da en liten prosent av de igjen som kanskje kan være interesserte. Ta det regnestykket inn i befolkningstallet i Sverige og det står ikke igjen veldig mange igjen som vi passer inn hos. Jeg tror det var Moneybrother som konstanterte at alle artister konkurrerer om rundt 40.000-60.000 platekjøpere som er aktive musikkinteresserte, og det er rett og slett ikke så mange prosent av det igjen som vi kunne være et band for helt enkelt. Det ligger litt i at vi er et nisjeband fra et lite land.
– Dog må det nevnes at jeg synes det runger litt mer rundt navnet deres nå enn bare for noen år siden?
– Det gjør det, og det har nok litt med å gjøre at vi nå er på et større label med bedre ressurser som kan pushe oss litt ekstra. Tidligere har vi vært et av de mindre banda på Candlelight noe som gjorde til at vi ikke var blant de prioriterte. Men det har fungert bra for oss så det er ikke det, men nå merker vi at det jobbes litt mer for å få oss opp og fram. Nå har vi et helt annet markedsføringsmaskineri bak oss så er det jo lov å håpe på at det også hjelper til.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017